For her å unngå det sedvanlige stempelet som «antisemitt», har vi latt seks israelske jøder som Uri Avnery, Gideon Levy, Ilan Pappe, Ehud Barak, Einat Weizman og Avichai Stollar komme til orde i magasinet. De er alle, foruten tidligere statsminister Barak (Camp David), kritiske til Israels okkupasjonspolitikk. Men også Barak, slik han fortalte i mitt intervju med ham i Tel Aviv at Palestina burde hatt sin egen selvstendige økonomi – noe han allerede før Oslo-avtalen som militæroffiser presenterte for statsminister Yitzak Rabin.
Blant et utvalg av viktige tidligere artikler i NY TID – markert med årstall i papirutgaven – finner du blant annet Avnery som skriver om jødiske AIPAC i USA, Levys kritikk av muren Pappes kritikk av Israels 10 myter, og soldaten Stollars omtale av militærtjenesten på Vestbredden som trakassering fremfor å handle om sikkerhet.
Svake helsetjenster
Du kan spørre hva som gjør dette magasinet aktuelt akkurat nå. Én ting er korona-pandemien som rammer palestinere som allerede sliter, med svake helsetjenester. Vel, et fly fra De arabiske emirater fikk slippe til med medisiner, og noe test- og beskyttelsesutstyr har nådd palestinerne. Men okkupasjonen, og beleiringen av Gaza er hard.
Det andre er at palestinernes situasjon er forverret med den nye politiske alliansen mellom Benjamin Netanyahu og Benny Gantz i Israel. I mai erklærte disse en ytterligere annektering av Vestbredden fra 1. juli, inkludert Jordandalen og deler av områdene Yehudah og Shomron. President Mahmoud Abbas har derfor igjen fortvilet uttalt at de nå ikke vil anse seg som bundet av Oslo-avtalen eller avtaler gjort med USA og Israel.
Dette sa Abbas også i FN i 2015. Da var faktisk 57 prosent av palestinerne for en ny væpnet intifada. Men i dag ønsker 2/3 av befolkningen Abbas ut. Jeg husker selv i Ramallah hvordan mine venner kastet en sko mot tv-skjermen da de så ham tale. Abbas er gammel (84 år), og har ikke de samlende kvaliteter som sannsynligvis myrdede Yasser Arafat hadde. La meg derfor nevne tidligere statsminister Salam Fayyad, økonomen som nærmest fikk Palestina på fote. Fayyad er anerkjent av mange, slik du ser her i magasinet. Vi fikk ham også til Oslo, der jeg ledet en samtale mellom ham og Osloavtalens Jan Egeland og Terje Røed-Larsen for full sal i 2013 (se foto).
Oppløser seg selv?
Håpløsheten er følbar – som ved The Great March i Gaza nylig. Hanan Ashrawi i PLO-ledelsen, ønsker – dog i likhet Abbas – at de oppløser sine palestinske myndigheter (PA). Dermed overlater de alt ansvar til Israel – og sammenlikner det med Tysklands okkupasjoner under Annen verdenskrig. Som hun sa til meg: «Vi må tåle at alt blir verre, før det kan bli bedre.» Hun var også tydelig på at de aldri skulle ha signert Oslo-avtalen – at de burde visst bedre.
Vil vi se at PLO og PA oppløser seg selv nå i sommer? Muligens når Israel begynner å annektere i stort monn – med USAs nye støtte «The Great Deal» . Da vil titusener bli uten inntekter – som i dag er betalt med donorpenger fra Norge og andre. Oppløses «quisling-regjeringen» får Israel heller en-statsløsningen rett i fanget – med tydelig apartheid som følge.
Vel, som nevnte journalist Levy har uttalt i Klassekampen, oppløsning eller annektering, kanskje fører begge til forandringer i den fastlåste situasjonen.
Magasinets seks intervjuer – i hver sin høyrespalte – trykkes korte utdrag fra mine filmede samtaler i området med tidligere statsminister Ehud Barak , tidligere statsminister Salam Fayyad , PLO-kvinnen Hanan Ashrawi, soldaten Avichai Stollar fra Breaking the Silence, og tidligere utenriksminister Espen Barth Eide. Men ikke minst, Ittaf, en mislykket palestinsk selvmordsbomber – hvis høyeste mål er friheten, som tydeligvis var verdt mer for henne enn livet.
Men ikke minst tar vi igjen opp problemet med vannet. Reiser man rundt på Vestbredden, ser man bosettinger med «sugerør» ned i grunnvannets vannkilder. Og nå er det altså den «grønne» Jordandalen Israel vil okkupere. Men vil man med ny teknologi klare å desalinere saltvann til ferskvann for vestbredden og Gaza? Dette kan endre den politiske situasjonen på sikt.
Vel så viktig er de palestinske kvinnenes situasjon, også vist gjennom intervjuet i dag av vår faste korrespondent i Gaza – se også magasinets forsidebilde. For kvinner havner dessverre i bakgrunnen, slik tidligere svensk utenriksminister Margot Wallström påpeker i intervjuet i avisen NY TID.
Hva med Norges rolle?
Magasinet har også Khalid Hourani på trykk. Han skrev, på min oppfordring, om det palestinske kunstakademiets opprettelse, illustrert med bilder fra vår vandring i akademiet den gang. Dette var før akademiet i dag positivt ble knyttet til Birzeit University. Norske Henrik Placht var entusiasten som bidro til samarbeidet med Norges utenriksdepartement og kunsthøyskolens støtte. Iblant taler og virker kunst bedre enn politikk.
Teater er også virkningsfullt, slik regissør Marius Kolbeinstvedt skriver om israelske Weizmans teateroppsetning i Oslo. Han skriver om hennes arbeide og hvordan de politiske palestinske fangene har det. Vi har også møtt poeten Dareen Tatour i Tel Aviv som Weizman jobbet med.
På den annen side viser vi hvilken betydelig rolle en nordmann hadde for Israel, slik Karsten Tveit# beskriver FNs første generalsekretær Trygve Lie – som en lobbyist for sionismen.
Men ikke minst Norges rolle med Osloavtalen i 1993 og to-statsløsningen. Konferansen som vi i norske Le Monde diplomatique arrangerte 20 år etter i Oslo, skulle bli en del av min dokumentarfilm om Osloavtalens følger. Kanskje må vi vente et tiår til, til 2023 før Osloavtalens palestinske myndighetene er oppløst? 30 år etter, kan muligens en slik dokumentarfilm komme ut med en lykkelig avslutning. Ja, hvem vet?
Les også: Uhemmet apartheid
Se også nytid.no/tag/palestina og vårt 20 minutters «filmklipp».