Gode lese- og skriveferdigheter er viktig for et bredt spekter av utviklingsmål, fra politisk deltagelse til god helse. Har mødrene gode ferdigheter, ser man spedbarnsdødeligheten synke betraktelig.
Barn fra områder der lese- og skriveferdighetene er lave, gjør det ikke bare dårligere på skolen og får svake økonomiske framtidsutsikter, de har også lavere forventet levealder enn jevnaldrende fra områder der befolkningen har gode lese- og skriveferdigheter.
Likevel har Pakistan aldri prioritert å styrke folks lese- og skriveferdigheter. Som et resultat av dette har pakistanernes alfabetiseringsgrad variert mellom 57 prosent og 60 prosent det siste tiåret, godt under gjennomsnittet i Sør-Asia på 67 prosent.
I regionen har Pakistan den nest laveste alfabetiseringsgraden etter Afghanistan, og landet ligger på 150. plass av 188 land i hele verden.
Analfabetisme
Det er også store kjønnsforskjeller: Blant pakistanske menn kan 68 prosent lese og skrive, for kvinner er det tilsvarende tallet 45 prosent. Det er også et stort gap mellom by og land, som har en alfabetiseringsgrad på henholdsvis 74 og 46 prosent.
I tillegg er Pakistan og Afghanistan de eneste landene i regionen der forskjellene vedvarer i den yngre generasjonen, hvilket indikerer at det er lite trolig at alfabetiseringsgraden vil høynes i nær framtid.
Det er ikke så vanskelig å finne årsaken: Pakistans regjering investerer ikke i lese- og skriveferdighet. Et estimat viser at landet introduserte rundt 15 omfattende programmer for å bedre disse ferdighetene i årene 1947–2005, men de fleste programmene ble avviklet før tiden – enten på grunn av regjeringsskifte eller finansieringsproblemer.
Pakistans offentlige utgifter til lese- og skriveopplæring for voksne (ALE – Adult Literacy Education) utgjorde bare 0–0,4 prosent av de totale utdanningsutgiftene i perioden 2009–2014.
I løpet av denne perioden, da Pakistan burde ha anstrengt seg for å oppfylle Unescos mål fra 2000 om «Utdanning for alle» som skulle halvere antall voksne analfabeter innen 2015, ble det brukt færre offentlige midler på utdanning.
Suksess i Bangladesh
Pakistan er ikke alene; de færreste land har klart å gjøre nevneverdige framskritt i kampen mot analfabetisme. Men på andre områder, som likestilling, har Pakistan blitt forbigått av andre sørasiatiske land.
For eksempel klarte Bangladesh å øke alfabetiseringsgraden fra 46 prosent i 2007 til 73 prosent i 2017. Landet har også gjort betydelige forbedringer innen likestilling siden 2000, og fortsetter den gode utviklingen fra forrige tiår. I fjor oppfylte Bangladesh de tre kriteriene som kreves for å forlate listen over FNs minst utviklede land, og endrer status til utviklingsland i 2024.
Alfabeti-seringsgraden ble tredoblet fra 1966 til 2006.
Bangladeshs framgang skyldes i stor grad et effektivt samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Byrået for ikke-formell utdanning (BNFE) iverksetter et leseferdighetsprogram i samarbeid med 300 nasjonale og internasjonale organisasjoner. The Campaign for Popular Education, et nasjonalt nettverk av frivillige organisasjoner og NGO-er, samler inn data om analfabetisme og marginaliserte grupper, informasjon som igjen påvirker utdanningspolitikken.
Bangladesh er et av få land som har etablert et informasjonssystem for utdanningsledelse som gir pålitelige data om tjenesteleverandører, brukerne og andre relevante emner innen utdanningssektoren.
Også i India er det gjort framskritt. De voksnes (over 15 år) alfabetiseringsgrad har økt fra 61 prosent i 2001 til 69 prosent i 2011. Og alfabestiseringsgraden skal høynes ytterligere gjennom tiltak som Saakshar Bharat Mission, et regjeringsstøttet landsdekkende initiativ fra 2009 som er rettet mot kvinner. (I 2011 var alfabetiseringsgraden blant kvinner i snitt 65 prosent, mot 82 prosent blant menn.) Også landsbygda, der alfabetiseringsgraden ofte er lavere enn 50 prosent, prioriteres høyt.
For å få best mulig effekt utvikles undervisningsmateriellet i samråd med elevene selv. Det blir deretter gjennomgått av et nasjonalt kvalitetssikringsutvalg, prøvd ut i praksis og så revidert for å gjenspeile erfaringer før det blir standardisert. For å opprettholde utviklingen etableres det også bibliotek og lesesaler.
I årene 2009–2012 sertifiserte National Literacy Mission Authority# over 14 millioner voksne inderes ferdigheter innen lesing, skriving og regning.
Satsing i Iran
Man kan også se til Iran, der alfabetiseringsgraden ble tredoblet fra 1966 til2006. Dette gjenspeiler et engasjement på toppnivå: Ayatollah Ruhollah Khomeini, leder av den iranske revolusjon og grunnlegger av den islamske republikk, sa til Irans borgere i 1979 at de måtte «ta opp kampen mot analfabetisme».
Etter befaling fra Khomeini ble Literacy Movement Organization (LMO) opprettet som en spydspiss i denne kampen. LMO mottok i 2018 Unescos Konfutse-pris, og får æren for å ha etablert tusenvis av lokale læringssentre over hele Iran.
Andre initiativer inkluderer et program som oppmuntrer studentene til å hjelpe sine foreldre med lesingen, og nylig ble mobilappen Healthy Family lansert, et tilbud for dem som har dårlige leseferdigheter der de interaktivt lærer om helse, ernæring og vannsparing.
Pakistan er på samme måte nødt til å prioritere alfabetisering og bør iverksette et landsdekkende program som tar hensyn til landets flerkulturelle og flerspråklige samfunn. Et slikt program bør også stimulere borgere som nettopp har lært å lese og skrive, til å utvike seg videre.
Pakistans utdanningsminister Shafqat Mahmood kunngjorde i januar 2019 et mål om å øke alfabetiseringsnivået med minst tolv prosent i løpet av fire år. Men det har ikke skjedd stort. For å få framgang bør forskningsorganisasjoner oppfordres til å gi beslutningstagerne omfattende data- og evidensbaserte analyser samt teknisk støtte til programutvikling.
Pakistans naboland har vist at alfabetiseringsnivået kan forbedres betraktelig, selv under utfordrende omstendigheter. Dette krever engasjement, planlegging og ressurser. Men gitt de enorme fordelene allmenne lese- og skriveferdigheter gir, er det få investeringer som er like verdifulle.
Oversatt av Iril Kolle
