På vann og frysetørret mat

Trandum interneringsleir ble bygget for kortidsopphold. Nå sitter utlendinger der opptil ett år. Av Gunnar Thorenfeldt, Harald Eraker og Kim Nygård (foto)

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[trandum] – Jeg lover å forlate landet. Jeg lover å aldri komme tilbake. Bare slipp oss ut herfra, ber Muhamed Alic (43). Gjennom vinduet kan man se enda et fly forlate Gardermoens rullebane. Kona hans Liza (41) gråter. Rommet består av seks senger og et bord. På bordet ligger det en bibel på serbokroatisk.

– Jeg orker ikke mer. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier hun.

De to sigøynerne fra det tidligere Jugoslavia har vært på Trandum utlendingsinternat i 28 dager. De hadde med sine tre barn da de kom til Norge i 2005. Da Muhamed og Liza ble arrestert i januar var de ikke sammen med barna.Nå vet ikke norske myndigheter hvor de tre barna på femten, tretten og tolv år er.

– Dette er ikke noe sted for barn. Kan ikke i hvert fall kona få lov til å gå slik at hun kan være sammen med dem, spør ektemannen Muhamed.

Han og kona hevder at heller ikke de vet hvor barna befinner seg.

Guantánamo

Liza og Muhamed er bare to av de som er arrestert gjennom paragraf 37 i Utlendingsloven. Dersom en utlending nekter å oppgi sin identitet, eller «det er skjellig grunn til mistanke» om at de oppgir falsk identitet, kan de pågripes og fengsles. Samlet fengslingstid kan ikke overstige tolv uker, «med mindre det foreligger særlige grunner». Det betyr i praksis at det ikke finnes noen tidsbegrensing på hvor lenge de kan sitte fengslet. For Muhamed og Liza betyr det at de kan risikere å bli værende på Trandum i svært lang tid.

Advokat Arild Humlen er leder for advokatforeningen Oslo krets, som organiserer over 3500 advokater, og har en av de innsatte som sin klient. Humlen mener det er flere likhetstrekk mellom behandlingen av de internerte på Trandum og USAs fangeleir på Guantánamo.

– Man lager et regime utenfor alle eksisterende normer. Det er jo det som er Guantánamo-tankegangen. Man lager et fengsel hvor man slipper å forholde seg til samfunnets grunnleggende normer. Det kan vi ikke akseptere, sier Humlen.

Han har bedt Advokatforeningens menneskerettighetsgruppe vurdere i hvilken grad forholdene på Trandum strider mot menneskerettighetene.

– Forholdene strider helt klart med den europeiske fengselskonvensjonen. Og dette bærer på alle måter preg av å være fengsel, sier Humlen.

Han mener at behandlingen på Trandum også kan være i strid med artikkel tre i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, hvor det står «Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»

Siste stopp

Mens andre fanger sitter i fengsler med gode fasiliteter, må utlendingene sitte på et internat som kun er beregnet på opphold over noen få døgn. Den tidligere militærleiren skulle egentlig bare fungere som siste stopp før utlendinger med ulovlig opphold ble sendt ut av landet. For fire år siden sa daværende kommunalminister Erna Solberg til Stortinget at «internatet er kun beregnet for kortiddsopphold […] Da internatet på Trandum ikke er tilrettelagt med tilbud for lengre fengselsopphold, holdes ingen i varetekt der i mer enn 14 dager».

Men et år senere skjedde det noe. Fengselskøene ble stadig lengre, og politiet tok over ansvaret for Trandum. I oktober i fjor besøkte Europarådets torturovervåkings-komité internatet. De fant ut at en person hadde vært innelåst på Trandum i over et år. Dessuten slo de fast at aktivitetstilbudet er for dårlig når personer holdes der over lengre tid.

Langdryg affære

Liza er alvorlig syk. Norske spesialister har slått fast at hun må gjennomgå en operasjon for å fjerne cyster i mageregionen.

Hver halvtime hele døgnet kommer det en vakt inn på rommet deres for å sjekke at vinduet er forsvarlig låst.

– Selv om jeg tar sovepiller får jeg ikke sove. Jeg må ligge med alle klærne på, jeg er redd for at de skal se meg naken, sier Liza. En vekter som lytter til samtalen sier flaut «at de forsøker å være så stille som mulige».

Fredag 24. februar skal saken deres opp for Oslo Tingrett. Liza har innrømmet at hun kjøpte identifikasjonspapirene for 100 euro av en mann. I dommen fra Asker og Bærum Tingrett står det at «retten finner at det er overveiende sannsynlig at de fremstilte vil unndra seg politiets videre etterforskning hvis de ikke fengsles». Men mange sigøynere fra det tidligere Jugoslavia mangler identifikasjonspapirer. Selv påstår de at de er fra Bosnia og Serbia.

– Det er svært usikkert om bosniske og serbiske myndigheter ønsker å utstede id-dokumenter til sigøynere, sier deres advokat, Halvor Gjengstø. Og så lenge de ikke har noen gyldige id-dokumenter, er det heller ingen land som vil ta dem i mot.

Gjenstø tror de kan risikere å sitte lenge i internatet.

– Dette kan bli en langdryg affære, sier han.

Advokaten mener alternativet er at de overføres til et ordinært asylmottak, slik at de kan gjenforenes med barna sine.

– Jeg tror det er få som er klar over hvor ille forholdene her er. Dette er statens søppelkasse for menneskelig avfall, sier advokat Trond Olsen Næss.

Den eneste maten de innsatte får er frossen turmat og brødskiver. I tillegg ligger Trandum internat i enden av Gardermoen flyplass. Så søvn er ifølge de innsatte en mangelvare.

Næss har hatt to klienter som har sittet i internatet over lengre tid. Den ene klienten satt fra august i fjor til januar i år. Den andre satt fra september til slutten av januar.

– Jeg synes det er rart at ikke folk lengre opp i systemet reagerer. Jeg lurer på hvor mye de vet, sier Næss.

Redsel for selvmord

– Her setter vi blant annet de som prøver å begå selvmord. Noen ganger hender det at vi binder armene og beina deres, sier politimester for Trandum leir, Ståle Sørmo, og peker på en glattcelle. Den er liten og mangler toalett.

Sørmo er leder for transittavdelingen til Politiets Utlendingsenhet og avdelingsleder for Trandum utlendingsinternat. Han innrømmer at selvmordsforsøk ikke er uvanlig.

– En gang måtte en av de ansatte holde oppe en person som forsøkte å henge seg, sier han, og forteller at redsel for at de internerte skal begå selvmord er grunnen til at de ansatte går inn i cellene hver halvtime.

– Jeg gjør heller ting litt mer ukomfortabelt enn at noen ender sine dager her, sier Sørmo.

Trandum er delt inn i tre avdelinger: En familieavdeling med et lite lekerom, oppholdsrom med tv og et begrenset uteområde med lekeapparater. Da Ny Tid var der første gang, var det tydelig at ingen hadde brukt utearealet på en lang stund. Det lå urørt snø over hele området. To dager senere var utearealet måkt, men fortsatt var det ingen spor etter de internerte. «Det er sjelden de ønsker å gå ut i det kalde vinterværet,» er Sørmos forklaring.

I tillegg finnes det en ensligavdeling hvor det blant annet er et oppholdsrom med tv og et knøttlite «uteområde med mulighet for enklere ballspill». Det var tydelig at ingen hadde brukt dette stedet heller på lengre tid. Til slutt er det en sikkerhetsavdeling hvor blant annet folk som forsøker å begå selvmord holdes. Der finnes det flere glattceller.

Tøff jobb

– Hvis jeg ikke med hånden på hjertet kunne si at folk lever under forsvarlige forhold, ville jeg ikke kunne sove godt om natten, sier politimester Sørmo.

I 2005 hadde Trandum 8822 overnattinger.

– Det er mer enn de fleste hotellene i området, sier politimesteren. Gjennomsnittlig bor «gjestene» på internatet i tre dager, ifølge politiets egen statistikk. Sørmo innrømmer at jobben kan være tøff.

– Det er flere som ikke greier å jobbe her. Det blir for sterkt. I løpet av de to siste årene har syv personer enten sluttet frivillig eller de er blitt bedt om å si opp. Det er ikke fordi de er dårlige mennesker. Men det er en utfordring. Man må være sterk. Vi er jo mennesker. Man må klare å bli ferdig med ting. Dagen etter må man kunne jobbe med blanke ark, sier han.

Selv om han ikke kan bestemme om folk får asyl eller ikke, blir han ofte bedt om å hjelpe.

– Folk sier ofte at «du må hjelpe meg». Man er jo den siste personen de kan klamre seg til. Man må forsøke å avise dem skånsomt, man kan jo ikke si «Slutt å mas. Du blir sendt hjem likevel». Man må lytte og forsøke å berolige. Samtidig må man jo ikke gi folk håp heller, sier Sørmo.

Han forteller at utlendingene ofte unnskylder seg for dårlig oppførsel når de blir sendt ut av landet.

– Heldigvis virker det på meg som de ofte setter ting på spissen. At det ikke er så ille som de skal ha det til, sier Sørmo.

Han forteller at det har vært flere tilfeller der folk har rømt fra internatet.

– Dette er jo ikke et rømningssikkert fengsel, sier Sørmo.

Rett før jul var det også en gruppe med libyere som forskanset seg på et av rommene.

– Det var dramatisk i begynnelsen, da vi fryktet at dette kanskje var en gisselsituasjon og at vi ikke skulle klare å komme inn. Men det gikk heldigvis bra, sier Sørmo.

Avvist

– Jeg ble sjokkert. Jeg visste ikke at det var så ille før jeg fikk en egen klient, sier advokat Humlen.

Klienten hans har nå sittet på internatet siden 20. desember.

– Send meg heller hjem. Alt er bedre enn dette, sier den 20 år gamle gutten fra Siri Lanka til Ny Tid.

Han vil helst ikke ha navnet sitt på trykk, men han synes det er greit at Ny Tid tar bilde av han.

– Dette er et helt forferdelig sted. De åpner døren til og med når jeg sitter på toalettet. Hvilke andre steder får man ikke gå på do alene, spør han.

20. februar ble saken hans avvist av Høyesterett. I en kjennelse fra Oslo Tingrett 31. januar står det at han får femten minutter lufting per dag. Videre står det at «Kostholdet er en pose frysetørret mat pluss brødskiver, og han får vondt i magen og søvnproblemer». Politiet hadde ingen innsigelser mot framstillingen av forholdene.

– Det er ikke bare jeg som sliter med mageproblemer. Alle her gjør det, sier gutten.

Også en person fra Mauritania bekrefter det.

– Alle her er syke i magen, sier han.

Liza og Muhamed klager også over den frysetørrete maten, som heter «Real turmat» og som blir lansert under slagordet «liten pose, stort måltid». Maten blir primært benyttet av det norske militæret, men blir også markedsført som turmat for lange ekspedisjoner. Når Ny Tid ringer Real turmat for å høre om de vil anbefale å spise denne maten i nærmere ett år, svarer en forfjamset ansatt at «det høres vel litt ekstremt ut».

– Jeg har gått ned syv kilo. Og jeg er dårlig i magen hele tiden, sier Liza.

Advokat Trond Olsen Næss forteller at en av klientene hans ble så dårlig at de til slutt fikk overført han til Oslo kretsfengsel.

– Ikke en gang Norges farligste forbrytere får så dårlig mat, sier Næss.

Gode ideer

– Det viktig å huske at disse personene er utlendinger som oppholder seg ulovlig i landet. De har fått avslag på asylsøknadene, sier politimester Sørmo.

Samtidig innrømmer han at forholdene ikke er lagt til rette for langvarige opphold. Men han tror maten er ernæringsmessig forsvarlig.

– Men hvis det ble pålagt oss, ville ikke vi hatt noe i mot å sette opp et ordentlig kjøkken eller få til en catering-ordning, sier Sørmo.

Han bekrefter at det er få aktivitetsmuligheter i internatet. Det eneste de kan tilby er et bordtennisbord og en ergometersykkel.

– Det er også riktig at det er få fritidsaktiviteter her, men det er store plassbegrensinger innenfor disse veggene. Så hvis du har noen gode ideer, kom gjerne med dem, sier Sørmo.

– Hva med en sandsekk. Så kunne folk slått på noe annet enn dere?

– He, he. Ja, kanskje det er en idé, sier Sørmo.

Han forteller at en kroat går rundt og vasker alle gangene bare for å ha noe å gjøre.

– Er ikke dette mer et fengsel enn et internat?

– Nei. Fengsler er ment å være dårlig. Det skal være en straff. Dette er ikke ment å være straff, sier Sørmo.

---
DEL

Legg igjen et svar