På to hjul i valgvakekampen

Klokka er 21.35, valgnatta er enda ung, og jeg svinger sykkelen inn foran Kunstnernes Hus like ved Slottsparken. I første etasje ligger kaféen Arcimboldo; her holder Kristelig Folkeparti valgvake, og her starter valgvakekampen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En håndfull herrer vaker utenfor på trappa og røyker. Ikke rart, for innenfor er det røykeforbud og alkoholfritt. Valgerd Svarstad Haugland sitter litt ensom ved et bord rett foran en TV-skjerm, men uten rødvinglasset som gjorde KrF åpen for ikke-troende ved sist valgvake.

Det er rimelig fullt av både yngre og eldre i lokalet, og det skravles såpass mye at det er umulig å høre hva NRKs Geir Heljessen har å si om utjevningsmandatene på storskjermen. Jeg starter derfor med noen smakebiter fra partiets matbord som består av blåskjell, reker, potetsalat, spekemat og kjøttboller. Ok med en matbit, men ingen øl å skylde saltsmaken ned med, som sagt.

Jeg velger ut en tilfeldig KrF-er som sitter ved et av langbordene. Han heter John Inge Skaardal, 24 år og sentralstyremedlem i KrFU, viser det seg.

– Hvor var du da hjertet ditt falt for KrF?

– Tja, jeg meldte meg inn i partiet som 19-åring. Jeg hadde stemt ja til EU i 1994, men etter det gikk jeg gjennom partiprogrammene og fant ut at det var KrF som lå hjertet mitt nærmest. Først og fremst var det på grunn av partiets helhetlige nord-sør-politikk, noe som opptok meg mye som ungdom.

– Hva følte du da valgdagsmålingene ble vist på TV for en halvtime siden, KrF går jo litt tilbake?

– Jeg synes vi har gjort et bedre valg enn det vi kunne forvente. Så lenge vi ikke mister mer enn et par mandater, er jeg måtelig fornøyd. Jeg tror Bondevik blir statsminister. Det er utrolig uansvarlig hvis Stoltenberg fortsetter etter et så dårlig valg, og Jan Petersen skjønner vel sjøl at han ikke har karisma til å bli statsminister.

Sier altså Skaardal, som antyder at vinen kanskje likevel kommer på bordet senere på kvelden. Det har ikke jeg tid til å vente på.

I heisen opp til sjette etasje i Høyres Hus står Jon Lyng og slår av en prat med en Dagblad-fotograf mens klokka mi viser 22.15:

– Jeg kan godt smile hvis du vil ta bilder. Jeg har ofte smilt før uten grunn, men i dag smiler jeg og har grunn til det, sier han, før heisdøra går opp og jeg rusler inn i festsalen.

For her er det mer fest enn på KrFs valgvake; det drikkes røde og hvite viner, det klappes og hoies når resultater vises på storskjermen, og mennene er kledd i dress og slips.

Plutselig hysjes det vilt og alle i salen blir stille. Per-Kristian Foss står på scenen og har noe på hjertet:

– Vi i Oslo Høyre liker å konkurrere (latter), og som før så kårer vi hvem som har drevet mest valgkamp for oss. Vinneren er Karl Henrik Bastiansen. Han har brukt 177 timer av fritiden sin til valgkamp for Høyre, og får denne sjekken på 3000 kroner i førstepremie. Gratulerer!

Ikke rare timelønna, tenker jeg, og setter meg ned ved et bord hvor en middelaldrende dame introduserer seg som Anne Herseth, bystyremedlem i Oslo.

– Hvor var du da hjertet ditt falt for Høyre?

– I Hedmark. Jeg var 18 år og det var første gang jeg skulle stemme. Selv om jeg ikke kom fra noen Høyre-familie, så visste jeg av en eller annen grunn at jeg skulle stemme Høyre da jeg gikk til valglokalet. Siden har jeg aldri tvilt på at Høyre er partiet mitt.

– Og hva følte du da valgdagsmålingen ble kjent, Høyre kunne jo gjort det mye bedre, tatt i betraktning meningsmålingene?

– Jeg ble både lettet og glad, jeg, for jeg tok ingenting for gitt. Jeg var veldig spent på SV på forhånd. Mange av dem jeg møtte på stand i valgkampen sa nemlig til meg at de enten kom til å stemme på oss eller på SV!?!

Lenger kommer ikke Herseth før applausen og jubelen overdøver henne. På storskjermen står nemlig Jens Stoltenberg og innrømmer at Ap har gjort et «svært dårlig valg».

Jeg benytter anledningen til å lete etter Høyres matfat, men får en skuffende beskjed om at matserveringen var ferdig klokka 22.00. Ikke akkurat liberale åpningstider i Høyres Hus i Stortingsgata.

Det er langt mer jordnært i Senterpartiets partikontor i Chr. Augustsgate, som jeg entrer klokka 22.45. Nesten alle på valgvaken, selv om ikke det er så mange, er stuet inn i ett av kontorene hvor Odd Roger Enoksen holder tale med blomsterbukett i venstre hånd og Åslaug Haga i høyre:

– Vi har en jobb å gjøre, bla-bla-bla…

En mann går forbi meg med en tallerken med fristende multer med krem. Selv tapper jeg et glass Tariquel pappvin og tygger noen kjeks, før jeg slår meg ned ved et bord, med ryggen til Johan J. Jakobsen, som blir intervjuet av TV2.

En ung mann sitter og spiser trøndersodd.

– Typisk norsk bondekost; mat som metter, sier 22-årige Ken Roger Lindland, og forteller at han er med i Senterungdommen.

– Hvor var du da hjertet ditt falt for Senterpartiet?

– På bussen på Sirdalsruta ett år før EU-avstemmingen. Jeg satt og diskuterte EU med en venninne, og under samtalen ble jeg overbevist om at Sp var riktig for meg på grunn av EU-motstanden, distriktspolitikken og miljø. Men nei, vi gifta oss ikke, for jeg er ikke interessert i jenter. I årene etter vingla jeg mye mellom Høyre og SV, men i fjor gikk jeg tilbake til Sp, fordi de både legger vekt på miljø og kapitalisme.

– Valgdagsmålingen og resultatene hittil; ikke så bra, vel?

– Jeg er fornøyd, jeg. Kan ikke bare se på hvordan det gikk med Sp. SV og Høyre gikk jo fram, og bare Ap og Frp går tilbake, så er det bra.

Lindland er bekymret for at jeg ikke skal sitere ham riktig, og forklarer at Aftenposten nylig ikke akkurat utøvde god journalistikk i så måte. Jeg gir ham min forsikring og forlater kontorene uten å ha hørt ett eneste jubelrop eller noen klappe.

Jeg har ikke før kommet meg innenfor Fremskrittspartiets ballongport i restauranten på Royal Christiania Hotell, før en ung mann med vinglass i høyre hånd legger sin venstre arm rundt nakken min og spør:

– Har du det artig?

Klokka er 23.05 og valgvaken har tydeligvis gått over i nachspiel for lenge siden for Paal J. Kapstad, styremedlem i Frps lokallag på Majorstuen.

– Stemningen er meget god her, og har vært oppadgående siden valgdagsmålingen. Da Siv Jensen kom, var det et fyrverkeri. Hun er en av de få energifulle… Nei, jeg kan ikke si at hun er den eneste i partiet. Men vi andre føler oss meget bedre når hun er her. Vi hadde Carl Ivar på valgmøte på Majorstuen på lørdag, det var meget bra, glimrende appell…

Kapstad har uoppfordret allerede svart på mitt andre spørsmål, så jeg klemmer til med det første:

– Hvor var du da hjertet ditt falt for Frp?

– Du, det er lenge siden… Personlig… Det var på begynnelsen av 80-tallet. Jeg så en TV-debatt, ville finne ut mer om Frp og følte meg fram da. Den saken som har vært viktigst for valget av Frp som mitt parti? Medmennesklighet!

Jeg nikker gjenkjennende og skal til å gå, men Kapstad søler litt rødvin på skjorta si og har mer på hjertet:

– Den stående buffeten her har vært av ypperste klasse. Men i henhold til skatte- og avgiftspolitikken i Norge, har prisene på drikkevarene vært meget høye her i kveld. Og når det gjelder regjeringsspørsmålet: Nå kommer alt an på KrF. Spør du meg, så sier jeg at har de lyst, så har de lov.

Sier Kapstad og stikker sigaretten sin i en av hundrevis av ballonger som pryder restauranten: Pang!

Først lurer jeg på om jeg har kommet til en kafé med kaféliv som på en hvilken som helst kaféaften. Restauranten Kjøkken og Bar i Venstres Hus skjuler imidlertid en valgvake helt innerst i lokalene når jeg entrer scenen klokka 23.30.

– 4 prosent!! Pluss 2 prosent i Oslo Sør. Oslo Sør, roper Odd Einar Dørum, som sitter foran en PC og leter etter lyspunkter.

Jeg finner ingen når det gjelder tilbud på mat og drikke. Eneste mulighet er å bla opp pengepungen og bestille varer i disken, noe jeg har gjort tidligere på dette stedet med økonomisk ruin som resultat. Men i en sofa sitter 33 år gamle Hermann Høyskel, og han tar gjerne en prat, selv om Odd Einar akkurat blir intervjuet på TV og jubelen innimellom gjør det vanskelig å høre storyen hans.

– Hvor var du da hjertet ditt falt for Venstre?

– På Interrail i forrige uke, faktisk. Jeg er en nyfrelst Venstremann. Tidligere var jeg Høyremann og med i Unge Høyre. Men jeg syntes bare det var et pliktløp. Så prøvde jeg en valgtest på Internett, som viste at Venstre kom best ut. Jeg fulgte opp med å gå til valgbodene for å finne ut mer, og nå har jeg kommet til at Venstres politikk stemmer overens med min overbevisning. De tror på noe og er veldig klare, og har en tydelig ikke-sosialistisk ideologi. Nå har jeg fått mor, kjæresten min og en kompis til å stemme Venstre også. Fire nye Venstre-stemmer, det er ikke så verst!

– Men resultatene hittil er ikke akkurat noe å juble over?

– Jeg synes det er kjempebra hvis Venstre kan komme på vippen. Med statsvitenskap som hovedfag, vil jeg si at de har et balansert og visjonært langsiktig mål – derfor er det kanskje ikke så lett å komme gjennom med budskapet i media. Men Kåre Willoch kunne vært Venstre-mann i dag.

Høyskel har uansett resultat tenkt å melde seg inn i Venstre. Høyre-tiden er en saga blott.

– Jeg har vært på valgvake i Høyres Hus før; det var som å være i konfirmasjon. Her er det som å gå på kafé; folk er 30-pluss.

Nettopp, tenker jeg, og takker for kafébesøket.

Utenfor Cosmopolite i Møllergata parkerer jeg sykkelen min blant en drøss med andre sykler. Det er rett før midnatt, men innenfor er SVs valgvake fylt med sigarettrøyk og jubel.

Den TV-overførte partilederdebatten ruver på en meget stor storskjerm, og det er Jens Stoltenberg som har ordet. Han ser ikke videre glad ut, men det gjør folk flest i salen. Jeg blir imidlertid ikke videre oppstemt av at det koster 50 kroner for en baguette med skinke, og finner meg heller raskt en jeg kan intervjue.

Roger Pedersen nøler litt når jeg sier at jeg er fra Ny Tid og gjerne vil slå av en prat. Han forklarer at han jobber i SVs stortingsgruppe som konsulent, men at han har sittet i etasjen under og jobbet i sekretariatet helt til nå.

– Jeg har akkurat kjøpt min første øl.

– Men hvor var du da hjertet ditt falt for SV?

– Hmm… Ting har grodd over tid. Jeg har vært på venstresiden hele tiden. Stemte SV første gang jeg gikk til valg, og da var det nok miljøsaken som var viktigst. Au, se der; Høyre ligger an til å få 37 representanter.

– Men valgdagsmålingen viste at SV kommer til å gjøre et godt valg, eller?

– Jo, det er vanvittig bra. 10 prosent var målet, og på målingen ligger vi an til 13,3 prosent. Det er over forventning. Riktignok ligger vi på 11,3 prosent nå, men det betyr 23 mandater, eller nesten to representanter i hver stortingskomité. Det er veldig, veldig bra. Vi får bare vente og se om det gir regjeringsmakt. Det kan vippe begge veier.

For meg vipper det i retning av at jeg må videre, tiden tatt i betraktning. I det jeg takker for praten og reiser meg, stiger jubelen på storskjermen: Ap-avhopper og nyfrelst SV’er Ingvild Vaggen Malvik blir intervjuet: Gasskraftsaken, de fattige, miljøet, etc.

Jeg er virkelig blitt tørr i kjeften når jeg kommer inn på Aps valgvake på Rockefeller i Gamle Torggata bad klokka 00.15. Men selv et glass vann koster 5 kroner, så jeg velger å leve videre med tørken.

Ved et bord står Karita Bekkemellem Orheim og ser nokså betuttet ut. Alle – eller de få som fremdeles sitter igjen – ser faktisk nokså betuttet ut. Sannsynligvis har Rockefeller aldri sett så betuttet ut tidligere. Og hvis det tidligere har vært servert mat her, så er den borte nå. Som partiets prosenter og mandater.

Også her er Stoltenberg på storskjerm. Jeg setter meg ned ved et bord med innvandrere. En av dem er Singh Dharminder fra India, som har bodd i Norge i 15 år.

– Hvor var du da hjertet ditt falt for Ap?

– Jeg har nettopp blitt Ap-mann i år. Mange av kompisene mine er Ap-tilhengere, så… En viktig Ap-sak? Vent, jeg skal spørre Pervez Mohammed, han har vært Ap-medlem lenge og kjenner partiet bedre enn meg. Jo, helse og skole er to viktige saker.

– Nå gjør Ap et elendig valg?

– Ja, det er skuffende og verre en forventet. Vi hadde forventet at de ihvertfall skulle få like stor oppslutning som under sist stortingsvalg. Men blant innvandrere har Ap gjort et nokså bra valg. Uansett kommer vi til å fortsette å stemme Ap. Noen ganger går det dårlig, andre ganger bra.

Dharminder og hans venner må dog innrømme at det har vært en trykket stemning på valgvaken. Men er ikke begeistret over spørsmålet om serveringen har vært god.

– Vi driver ikke Høyre-politikk her og serverer kebab for å kjøpe stemmer!

Selv TV-skjermene er skrudd av på Naboens Kjøkken og Bar på Grønland. RV får ingen inn på Stortinget og ølkranene er i ferd med å skrus av i det jeg stopper i trappa på vei opp til andre etasje klokka 00.40.

På trappa sitter Marie Antonsen i RUs sentralstyre. Hun får akkurat servert regningen for kveldens halvlitere.

– På valgdagsmålingen så det ikke ut som vi kom inn på Stortinget. Så kom det en landsoversikt som viste at vi fikk inn en mandat. Men så gikk det bare nedover. Jeg hørte at noen sa at det ikke er endelig avgjort før klokka 15.00 i morgen. Jeg har ikke tro på det, men håp, nei… Hele gjengen har resignert, tror jeg. Det er jævlig synd; NRK og de store har boikotta oss i valgkampen. TV har mye å si.

Antonsen trenger tydeligvis noe annet å tenke på.

– Hvor var du da hjertet ditt falt for RV?

– I 2. klasse på videregående. Skal vi se, hvor gammel var jeg da? Nå er jeg 20. Ja, jeg var 17 år da og gikk på RUs bøllekurs for jenter. Da visste jeg ikke så mye om RV. Siden da har kvinnekamp vært viktig for meg. Og så er systemkritikken viktig; jeg tror ikke på at kapitalismen er framtida. Den gjør folk undertrykte og passive, alt handler om penger. Penger er viktig for de fattige, men… det er et eller annet med dette systemet som er feil.

Men Antonsen er tross alt rede til å jobbe for RV også i fremtiden. Som hun sier til slutt:

– Uansett må man sørge for å ha det gøy.

Ihvertfall under valgvaken.

---
DEL

Legg igjen et svar