På stubbene løs

Det prestisjefylte miljøsamarbeidet mellom Norge og Indonesia kostet 28 millioner kroner og skulle berge regnskogen. 16 år senere er en fjerdedel av skogen felt. I 1993 tok Gro Harlem Brundtland til orde for en massedugnad for verdens biologiske mangfold. Norge tok fatt i Sumatras regnskoger. Kritikken mot de norske miljøprosjektene som fulgte er nådeløs.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[indonesia] «Livets bibliotek brenner. Vi må slukke brannen før det er for sent,» sa Gro Harlem Brundtland i en tale til hundrevis av vitenskapsmenn fra 79 land i 1993.

Norges tidligere statsminister – som den gang fikk tittelen «verdens miljøvernminister» etter å ha ledet arbeidet fram mot Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992 – siktet til det akselererende tapet av biologisk mangfold. Ikke minst skyldtes dette de enorme ødeleggelsene av jordas regnskoger.

I 1990 inngikk Norge og Indonesia en avtale om et miljøsamarbeid, hvor bevaring av det biologiske mangfoldet og kampen mot avskoging sto i sentrum. 16 år, 17 miljøprosjekter og rundt 28 millioner norske bistandskroner senere, avblåser Utenriksdepartementet de to prosjektene som fortsatt drives.

De enorme ødeleggelsene av regnskogsområder i Riau-provinsen på Sumatra vitner om en utvikling som har gått fra vondt til verre i verdens største øyrike. Fra 1990 til 2005 mistet Indonesia en fjerdedel av landets skogareal.

Bakgrunnen for at miljøsamarbeidet i nåværende form vrakes, er en evalueringsrapport som Norconsult utarbeidet på bestilling fra Norad.

Rapporten ble levert Norad i juni 2004, men har hittil ikke vært kjent for offentligheten. Norconsult er nådeløs i sin dom mot prosjektene som pågår i Riau-provinsen på Sumatra.

Dette er noen av innvendingene i rapportens konklusjoner:

Overambisiøse målsettinger har gitt minimal mulighet for suksess.

  • Lokalbefolkning og urbefolkningen har ikke blitt trukket med.
  • Opplæringen av de lokale aktørene har vært utilstrekkelig.
  • Den tekniske assistansen har vært ad hoc, uten oppfølging og kvalitetskontroll.
  • Det indonesiske miljøverndepartementets kapasitet har vært sprengt.

– Alle som var interessert i å vite det visste jo godt på forhånd at det indonesiske miljøverndepartementet ikke hadde forfatningsmessig kompetanse, teknisk kapasitet eller tid til å gjennomføre de norske samarbeidsprosjektene, sier sosialantropolog og miljøkonsulent Øyvind Sandbukt.

Han er en av Norges fremste eksperter på miljø og utviklingsforhold i Indonesia, og har snart bodd 20 år i landet.

Helt siden miljøsamarbeidet mellom Indonesia og Norge startet i 1990, har det biologiske mangfoldet stått i sentrum for prosjektene. I løpet av 16 år har fire arbeidsprogram med 17 prosjekter blitt gjennomført. Men til tross for det omfattende samarbeidet, har det vært lite fokus på hvilken effekt prosjektene har hatt.

Miljøverndepartementet og Norad, som hadde ansvaret for de tre første arbeidsprogrammene, opplyser til Ny Tid at det ikke ble foretatt noen ekstern evaluering av de 15 prosjektene knyttet til disse programmene.

Først under det fjerde og siste arbeidsprogrammet, planlagt for 2001 – 2005, ble Norconsult hentet inn for å gjøre en midtveisevaluering. Programmets to prosjekter i Riau-provinsen på Sumatra fokuserer på området i og rundt nasjonalparken Bukit Tigapuluh og øygruppene Barelang og Bintan.

Målet var å lage en plan for lokal implementering av Biodiversitetskonvensjonen i Riau-provinsen – med et fokus på fattigdomsbekjempelse. Det var å gape over for mye, mener Norconsult.

– Det er et stort misforhold mellom tilgjengelige ressurser og målsettingen til prosjektene, sier Kevin Burton, en av forfatterne til evalueringsrapporten.

Burde tatt konsekvensene

– Tanken var fornuftig, nemlig å konsentrere midlene på noe som kunne gi resultater. Prosjektplanene fra norsk side var imidlertid dårlige, både i substans og oppbygning. Gjennomføringen fra indonesisk og norsk side var ikke noe bedre, mener Øyvind Sandbukt.

Indonesia-eksperten mener at Norconsult-rapporten gir et ganske realistisk bilde av «hvor dårlig dette har vært».

– Det burde nok ha stått mer i evalueringsrapporten om manglene også på norsk side. Men de som utformet betingelsene for hva Norconsult skulle evaluere, avverget jo dette, sier Sandbukt, som ikke er nådig i sin dom over norske myndigheters manglende læringsvilje.

– De norske myndighetene, som hadde ansvaret for miljøsamarbeidet, skulle tatt konsekvensene av problemene for lenge siden. Da siste arbeidsprogram startet opp, hadde de allerede holdt på med lignende prosjekter i ti år. Jeg kunne ha gitt eksempler fra disse prosjektgjennomføringene som ville få de evaluerte slaktede miljøprosjektene til å virke lysende briljante i forhold, sier Sandbukt.

Ikke tilfredsstillende

I 2004, samme året som Norconsult la fram sin kritiske rapport, overtok den norske ambassaden i Jakarta forvaltningsansvaret av miljøprogrammet.

– Det er ambassadens konklusjon at anbefalingene i Norconsults rapport ikke ble fulgt opp på en tilfredsstillende måte, sier ambassaderåd Eva Irene Tuft.

– Ambassaden informerte det indonesiske miljøverndepartementet i august 2005 om at en ønsket å konkretisere en god avslutning av programmet. Grunnet manglende dokumentasjon har det ikke vært mulig å avholde det årlige møtet hvor avslutningens form skulle besluttes, legger hun til.

Ifølge ambassaderåden har likevel Norge sagt seg enig i at en kan bruke 2006 for å utfase programmet på en forsvarlig måte. Hittil har norske myndigheter gitt drøyt ni millioner kroner til prosjektene i Riau-provinsen, av et budsjett på 20 millioner kroner.

– Norge og Indonesia vil fortsatt samarbeide bilateralt innen miljø, men da på et mer overordnet miljøpolitisk plan. Det blir altså ikke i form av en fortsettelse av dette programmet, sier Tuft.

Til tross for ambassadens misnøye, mener Tuft at Norge har oppnådd resultater av verdi.

– En strategisk handlingsplan er utarbeidet, både for bærekraftig naturressursforvaltning i Bukit Tigapuluh nasjonalpark med tilhørende buffersone, og for kystsoneforvaltning på Baralang- og Bintan-øyene. En arbeidsgruppe hvor berørte parter er med, er også opprettet. I avslutningsfasen på programmet ble det fokusert på at planene skal sikres en god forankring hos lokale myndigheter, konkluderer Tuft.

Sandbukt har liten tro på dette.

– Det er vanskelig å forvente at noe særlig fornuftig kan oppnås slik som det bilaterale samarbeidet er organisert, sier Sandbukt.

Seksjonssjef Jon Barikmo ved Direktoratet for naturforvaltning (DN) mener derimot at Norconsult-rapporten er et hastverksarbeid. DN koordinerer miljøsamarbeidet med Indonesia.

– Jeg er meget kritisk til evalueringsrapporten som Norconsult utførte for Norad. Den ble gjort veldig fort og uten kvalitetssikring, sier Barikmo.

DN og Barikmo har koordinert den norske innsatsen i miljøsamarbeidet mellom Norge og Indonesia helt siden det startet i 1990. Nå slår han tilbake både mot Norconsult-rapportens slakt av det pågående miljøprogrammet og mot Utenriksdepartementets beslutning om å ikke fortsette arbeidet.

– Norconsult sendte ikke en gang intervjuene de gjorde med folk i Indonesia til gjennomlesning. Samtidig foreslo de for eksempel at vi skulle ta ut elementer fra programmet som vi allerede hadde tatt ut selv. Det stemmer heller ikke at vi ikke har med representanter for urfolkene i prosjektet. På mange felter er Norconsult-rapporten skivebom, sier Barikmo.

Han viser også til at indonesiske miljøvernmyndigheter har gått gjennom evalueringsrapportens konklusjoner punkt for punkt og tilbakevist mange av punktene.

Hyggelige turer

– Det er mange av de norske aktørene som synes det er fint med hyggelige og innbringende turer til Indonesia. Dette bidrar kanskje til manglende vilje til virkelig kritiske innspill, kommenterer miljøkonsulent Sandbukt på sin side.

Også prosjektmedarbeider for Regnskogsfondet på Indonesia, Kim Loraas, er kritisk til det 16 år lange miljøsamarbeidet.

– Jeg kjenner ikke disse prosjektene i detalj. Men generelt ser det ut som om de ikke har hatt nok fokus på rettighetene til lokalbefolkningen og urfolk i området. Blant de mest sentrale problemene i Indonesia er styresett og korrupsjon. Dette er det viktig å ta hensyn til. Mye av tømmeret som hogges ulovlig, smugles ut av landet til Kina under sanksjon av militæret. Papir og celluloseindustrien har i tillegg stor overkapasitet i forhold til skogressursene, sier Loraas.

Han mener at norske myndigheter nå må ta lærdom av hva som gikk galt i de 16 årene miljøsamarbeidet har vart.

– Det kan ofte ha liten verdi å fokusere på tekniske aspekter ved lokale forvaltningsplaner, hvis man ikke tar utgangspunkt i relevante sosiale og politiske faktorer, sier Loraas.

---
DEL

Legg igjen et svar