På sporet av Mladic og Karazdic

I høst er det 10 år siden Dayton-avtalen ble inngått for å få slutt på krigen i Bosnia (1992-1995). Ny Tids Maria Fuglevaag Warsinski rapporterer fra Bosnia, hvor hun har oppholdt seg de siste månedene.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sarajevo/Srebrenica.

Igjen er det dødens stillhet som hviler over gravplassen ved memorialsenteret i Potocari. En endeløs rekke av gravstøtter med navn og fødselsdatoer er risset inn for hvert offer, i alle aldre, inkludert kvinner og barn, drept i Podrinja, i juli 1995.

Gravstøttene står som evige påminnelser om det som skjedde i Srebrenica fra 11. juli 1995. I løpet av bare noen uker ble over 8000 mennesker massakrert og nærmere 40 000 innbyggere fordrevet fra sine hjem. General Ratko Mladic ledet de serbiske troppene som utførte udåden.

Hittil er bare litt over 2000 ofre blitt gravlagt. Mer enn 4500 ofre venter på å bli identifisert gjennom DNA. Det betyr ikke at 6500 ofre har blitt funnet, da mange av skjelettene ikke er hele – blant funnene kan det være bare en arm, eller flere av funnene kan tilhøre det samme offeret.

Dette skyldes at mesteparten av massegravene i Podrinja-området øst i Bosnia er sekundære graver, altså at ofrene er blitt gravd opp fra en eller flere massegraver, før de har blitt kastet ned i en ny massegrav. Amor Masovic, som leder den føderale delen av Bosnia-Hercegovinas kommisjon for savnede, sier til Ny Tid at Kommisjonen kjenner til 21 massegraver i Podrinja-området, med opptil flere tusen lik fra Srebrenica-massakrene, som det gjenstår å åpne.

Gravplassen i Potocari utenfor Srebrenica gir et sterkt inntrykk med 610 nye ofre lagt til hvile 11. juli, ved 10-årsmarkeringen for folkemordet begått mot bosnjakene (som de bosniske mulimene kaller sin befolkningsgruppe) i Srebrenica.

Det er mange etterlatte som ikke har funnet sine drepte familiemedlemmer. De venter i uvisshet, uten å ha en grav å gå til. Opp til 100 000 mennesker er rammet av tragedien. Ofrenes familier er representert gjennom Srebrenica-kvinnene. De krever at sannheten skal fram og at rettferdigheten skal skje fyldest ved at forbryterne arresteres, dømmes og straffes.

Tilbake til dødens by

Enken Hana Mehmetovic flyttet alene tilbake til Srebrenica by i 2002. Hun mistet sønnen Mirsa og mange familiemedlemmer i Srebrenica-tragedien. Likevel har hun valgt å fortsette livet i hjembyen, i nærheten av sine nærmeste.

Hana har flyttet til den øvre delen av Srebrenica, der andre eldre bosnjaker har vendt tilbake til sine hjem. Det er derimot få barnefamilier som vender tilbake. Barna har ikke noe relevant skoletilbud, og det finnes ikke jobb å få. Serberne, som hovedsakelig bor i Srebrenica, er for det meste flyktninger fra Sarajevo-området eller innflyttere fra lokale landsbyer i området. De mest ekstreme av serberne bor i den nedre delen av byen. Bosnjakene tør fortsatt ikke bo der av redsel for å bli trakassert.

Likevel er det overraskende og positivt at de bosniske muslimene som har valgt å vende tilbake, har møtt lite motstand og sjikanering fra den serbiske befolkningen.

Det er ikke mye liv i Srebrenicas få gater, men ved en kafé i hjertet av byen sitter en gruppe serbere. De drikker lokalt plommebrennevin kalt rakija, mens de i taushet følger med på hva som skjer over gaten. Noen bosnjaker er i full gang med å reparere husene sine. Gaten som skiller de to gruppene, er lik en ravine som skiller to forskjellige verdener. Gjennom Srebrenicas helvete har de overlevende bosnjakene dratt seg opp fra ravinen, mens mange av de lokale serberne, som tok del i krigshandlingene da Srebrenica falt, nå er i ferd med å falle ned i kløften av apati og maktesløshet.

Srebrenica er markert med skammens dødsstempel i historien for all tid.

6 av 19 dømt

Det Internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia har anklaget nitten personer som ansvarlige for folkemordet i Srebrenica. Av disse er bare seks blitt dømt.

De to hovedansvarlige, Ratko Mladic og Radovan Karadzic, er fortsatt på frifot.

Under krigen i Bosnia-Hercegovina var det få klare stemmer, blant de internasjonale aktørene, som var villig til å stå fram med sitt menneskesyn, mot kynisk internasjonalt maktspill og interesser.

En av de få som våget, var den tidligere polske statsministeren, Tadeusz Mazoviecki. Han var den eneste internasjonale representant i Bosnia under krigen som trakk seg fra sin stilling da han så at det internasjonale samfunn ikke gjorde noe for å stoppe folkemordet mot Srebrenicas befolkning i 1995. Mazoviecki uttalte 11. juli følgende til den bosniske presse, da han mottok Srebrenica prisen: «Man skal ikke bare snakke om Mladic og Karadzic. De må arresteres! Det internasjonale samfunnet er delaktive i krigsforbrytelsene gjennom sin passivitet. »

I forkant av 11. juli-markeringen var det stor forventning i Bosnia til at de mest ettersøkte krigsforbryterne i europeisk moderne tid skulle bli arrestert og ført til Haag Tribunalet. Men det skjedde ikke. I sommer skrev både de lokale og internasjonale mediene nesten daglig om de forestående arrestasjonene av Karadzic og Mladic.

Karadzic og Mladic har vært ettersøkt siden 1995, med internasjonal arrestordre over Interpol.

Det har en stund vært gjort lite fra NATO, men siden i våres har ting begynt å skje. Det kan se ut som om det foregår en skjult offensiv fra det internasjonale samfunnets side for å ta nettverket som finansierer Karadzic og Mladic.

Tryglet Mladic

I slutten av juni gjennomførte NATO og EUFOR en storstilt razzia-aksjon i hjemmet til Radovan Karadzic i Pale, Republika Srbska, hvor kona Ljiljana Karadzic fremdeles bor.

7. juli ble Radovan Karadzic sønn, Sasa, arrestert.

Den 28. juli kom Ljiljana for første gang med en offentlig henstilling gjennom pressen til sin mann, Radovan Karadzic: «Vår familie er under konstant press fra alle sider. Vi er truet på livet. Vi lever i konstant engstelse og lidelse, derfor må jeg be deg av hele mitt hjerte, selv om det gjør meg vondt, Radovan, om at du overgir deg.»

Spekulasjoner i de bosniske avisene Oslobodenje og Dnevni Avaz går ut på at amerikanerne fortalte Sasa at Nato kom til å arrestere Radovan Karadzic. Alternativet er at han selv overgir seg. Lokkemiddelet er at familien får fem millioner dollar hvis de bidrar til Karadzics arrestasjon.

Samtidig skrev Blic og andre serbisk medier at Mladic er i husarrest i Beograd, og at han pga av dårlig helse nå er villig til å forhandle om sin overgivelse hvis familien får dusøren.

I Bosnia er mange både i den serbiske og bosniske befolkningen kritiske til at krigsforbryternes familier kan motta fem millioner dollar i belønning for selv å overgi seg.

Ikke bare har Mladic og Karadzic hatt glede av 10 år i frihet, men familiene deres kan i tillegg bli rike på deres tidligere krigsforbrytelser.

Serbisk opinion

Serbias president Boris Tadic ba i juli Mladic om å overgi seg: «Hele Serbias framtid avhengiger av det.» sa han.

Men Serbias utenriksminister Vuk Draskovic påpekte utfordringene: «Problemet er ikke lenger at man ikke vet hvor Mladic er, men at man først må skape en atmosfære for å få ham arrestert.»

Overhodet i den serbisk-ortodokse kirke, Patriark Pavle, kom så med en deklarasjon hvor det sto: «I ånden av vår kristne tro og med nestekjærlighet fra gud, ber jeg om at presset mot Karadzic-familien opphører umiddelbart.»

Serbias minister for minoriteter og menneskerettigheter, Rasim Ljajic, konkluderte til slutt med at sjansene var minimale for at Mladic kom til å overgi seg. Årsaken var at det enda ikke var enighet i Serbia om at krigsforbrytelsene i Srebrenica faktisk hadde funnet sted.

Dette kom også fram da det serbiske parlament ikke kunne enes om en resolusjon som skulle slå fast at det hadde foregått krigsforbrytelser i Srebrenica i 1995. Derimot vedtok parlamentene både i Montenegro og Vojvodina at et folkemord hadde funnet sted i Srebrenica.

Republika Srbska var imot at en lignende resolusjon skulle vedtas. Bare i Bosnia-Hercegovinas Føderale Parlamentet ble en resolusjon vedtatt av alle de bosnjake, kroatiske og serbiske delegatene. Det eneste unntaket var Det serbiske liberale parti, ledet av Dodik med sete i Republika Srbska, som stemte imot folkemord-vedtaket.

Resolusjonen gikk ut på at det var begått folkemord mot Srebrenicas befolkning av den Bosnia-serbiske og tidligere jugoslaviske hæren.

En lignende resolusjon om folkemord i Srebrenica ble vedtatt i USAs kongress, i Canada, Kroatia og i det Europeiske parlament i forkant av ti års markeringen for folkemordet i Srebrenica, 11. juli i 2005.

Noe slikt har imidlertid ikke det norske Stortinget gjort. Norge er med andre ord et av de få involverte landene i Europa som ikke har tatt et klart standpunkt til om det ble begått et folkemord i Srebrenica.

I begynnelsen av juli avslørte BBC-journalisten Nick Holton at Karadzic skjulte seg i klosteret Ostrog utenfor byen Niksic i Montenegro, hvor broren Luke Karadzic bor.

Da hadde Karadzic, ifølge den bosniske avisen Avaz, allerede forlatt stedet. «Min bror vil aldri overgi seg, av mange grunner, hovedsaklig fordi Haag-tribunalet er ikke en legitim domstol,» sa Luk Karadzic til BBC.

Arrestasjon før Dayton-jubileet?

Carla del Ponte, sjefsanklager ved Haag-tribunalet, prøvde å presse både de lokale myndighetene i Bosnia-Hercegovina, Serbia og det internasjonale samfunn til å gjennomføre arrestasjon av Mladic og Karadzic før 11. juli i år. Men det skjedde ikke.

Hun har nå gitt en ny ønsket deadline til Dayton-avtalens 10-årsjubileum den 21. november 2005. Det blir da ti år siden krigen i Bosnia tok slutt etter en avtale med Milosevic.

EU på sin side har satt en deadline allerede til 5. oktober. Da skal EU starte forhandlinger med Beograd om en traktat med EU, som første del av en integrering av Serbia i Europa. Det er et krav fra EU at Serbia må arrestere alle ettersøkte krigsforbrytere som befinner seg i Serbia. Samtidig utgår mandatet til Paddy Ashdown, representanten for blant annet Verdensbanken og FNs høykommisær for flyktninger.

Paddy Ashdown ønsker å se de to krigsforbryterne tatt før sin avgang. Ashdowns ansvar på vegne av det internasjonale samfunn er å påse at Dayton-avtalen blir gjennomført i Bosnia-Hercegovina. Det innebærer også at de mest ettersøkte krigsforbryterne blir forsøkt tatt snarest.

Ved memorialsenteret i Potocari står fremdeles gravstøttene som stille skrik.

De døde venter på sine brødre, fedre og sønner som ble drept med dem, så de kan alle hvile sammen. Like ved gravene ligger det en stabelhaug med spader som et eget monument i seg selv. Spadene symboliserer familiene, uretten, det uoppgjorte, men der er også en styrke, en kraft, en vilje, til å jobbe mot en bedre framtid.

Samlet sammen tegner spadene et vakkert grafisk sammensmeltet mønster i jern som blir til et stort skaperverk.

Av WV Warsinski.

---
DEL

Legg igjen et svar