På sporet av FN

Norge er FNs beste venn. Men hva skal man med gode venner om de ikke stiller opp når det trengs.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er en av de siste dagene i mai. Utenriksminister Jonas Gahr Støre dropper en konferanse på toppnivå i Stockholm om utviklingen av Irak og møte med USAs utenriksminister Condolezza Rice og flyr i stedet til Dublin, Irland.

Han drar for å innkassere en diplomatisk medalje, for å feire et forbud mot klasebomber som Norge har vært fødselshjelper til. Den såkalte Oslo-prosessen, ikke å forveksle med den som fant sted på begynnelsen av nittitallet om Midtøsten, er ved veis ende.
– Faktisk har Norge vært viktig for å få det til. Vi har kunnet bruke den kompetansen de har i blant annet Norsk Folkehjelp og på Forsvarets Forskningsinstitutt og satt en stopper for klasebombene før de har utviklet seg til en global epidemi, kommenterer statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet som selv var i Dublin.

Med forbudet mot klaseammunisjon har de rødgrønne også kunnet stryke ett av punktene i Soria Moria-erklæringen, de rødgrønne partienes felles regjeringsplattform fra 2005.

Bestevenner

Forbudet mot klasebomber er en av etappene på det såkalte FN-sporet, altså regjeringens ønske om å knytte norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk enda tettere opp til en FN-ledet verdensorden.
– Norge er FNs beste venn, sa utenriksminister Støre før Verdensorganisasjonens generalforsmaling i 2006. Da var Norge allerede en av FNs største bidragsytere, den sjuende største i følge tall fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi). Dette er ikke noe nytt. Norge har vært en «nær venn» av FN siden opprettelsen i 1946 da Arbeiderpartipolitikeren Trygve Lie ble organisasjonens første generalsekretær.

Etter regjeringsforhandlingene på Soria Moria konferansesenter høsten 2005, skulle Norge bli en enda bedre venn av FN. Blant annet har norske diplomater engasjert seg i en rekke grupper, kommisjoner og fond som nordmenn flest knapt har hørt om, og de har vært tilretteleggere for forhandlinger i konflikter vi heller ikke har hørt mye om. Norge har også vært sentrale i reformen av den utskjelte FN-organisasjonen. Noe av det viktigste, mener statssekretær Eide, er Norges innsats for integrerte operasjoner, altså en modell hvor FN koordinerer militær operasjon, humanitær hjelp og utviklingshjelp. Her trekker han også inn innsatsen til sine kollegaer i Utenriksdepartementet som har holdt i tømmene på prosjektet.
– Vi har ledet et prosjekt siden 2006 og vært med på å holde sju store regionale konferanser. FN har lagt fram en ny doktrine for multinasjonale operasjoner hvor det direkte refereres til dette arbeidet, sier han.

Eli Stamnes leder FN-programmet ved Nupi. Hun påpeker at Norge under flere regjeringer har prioritert FN. Dette er en del av vårt selvbilde som fredsnasjon. I rapporten «Norske selvbilder og norsk utenrikspolitikk» er hun blant de forskerne som viser hvordan også Bondevik-regjeringen snakket om å følge FN.
– Viktig det siste året har vært den nye fredsbyggingskommisjonen. Her har Norge en ledende rolle i samarbeidet, sier Stamnes.

Ved siden av denne kommisjonen har Norge vært aktiv i arbeidet med å opprette ett eget nødhjelpsfond for å sette verdensorganisasjonen bedre i stand til å takle akutte kriser. Man har jobbet for å gi FN en mer sentral rolle i Afghanistan og man har økt bidragene til organisasjonen.

Ut å søke tjeneste

Men det er spesielt én ting som skiller Soria Moria-erklæringen fra Bondevik-regjeringens politikk. Viljen til å avsette norske soldater til aktiv FN-tjeneste. Da de rødgrønne begynte sin vandring mot det eventyrlige slottet, var norske styrker engasjert på Balkan, i Afghanistan og i Irak. Mer enn noe annet betydde Soria Moria en kursendring i Forsvarsdepartementet. «Regjeringen vil øke deltagelsen sivilt og militært i FN, stod det i den politiske erklæringen fra regjeringskameratene».
Men med et drøyt år igjen har dette vist seg vanskelig å gjennomføre. Med unntak av et engasjement i kjølvannet av Israels krig mot Libanon sommeren 2006, har ikke Norge deltatt i noen større FN-operasjoner i denne regjeringsperioden. I Midtøsten og på Afrikas horn tjenestegjør femti observatører under FN-kommando. Under Nato-kommando i Afghanistan har vi derimot mer enn 670 nordmenn på plass. Delvis skyldes dette at den styrken Norge var klare til å stille med, en ingeniørtropp, til Unamid i Sudan, ble avvist av Sudans politiske ledelse.

For aktivistmiljøene er dette en dårlig unnskyldning.
– Vi må gå FN-sporet, vi må prioritere å være der vi trengs. Det er jo begrenset hva vi har av kapasitet. Vi bør være mer lydhøre overfor FN enn Nato, mener lederen i Changemaker, Ingrid Næss Holm.

Hun påpeker også andre målsettinger som hun mener regjeringen ikke har lyktes med å oppfylle i Soria Moria.
– Det stod blant annet at man skulle skrinlegge rakettskjoldet. Med med den norske snuoperasjonen under Nato-møtet nylig, spøker det for innholdet i Soria Moria. Det ble en pinlig affære for Norge. Det er synd at vi feiger ut når vi kunne spilt en viktig rolle i å bygge dissens mot slikt skjold.

Næss Holm er glad for at man kom i mål med et forbud mot klasevåpen, men mindre imponert over Norges arbeid med å stramme inn regelverket for salg av håndvåpen.
– Når det gjelder håndvåpen har Norge vært veldig passive. Norge er en stor produsent og eksportør av våpen, derfor er det litt passivt å sitte å vente på avtaler som regulerer slik handel. Norge må ta et ansvar unilateralt for bedre kontroll med våpenhandelen.

---
DEL