På Rozenheuvel fins det ingen giftsprøyter…

Fra boka «Seduced by Death» av Herbert Hendin.

Egentlig heter han ikke Ben i det hele tatt. Han heter Zbigniew. For litt over tyve år siden kom han fra Polen til Nederland som ferdig utdannet kreftspesialist. Etter hvert skulle han bli en av landets mest markerte motstandere av euthanasi.

Hans syn på euthanasi bunner i personlig erfaring. En historie, eller en hendelse, han ikke har glemt. Det gjaldt en av hans pasienter, en 50 år gammel kvinne med langt framskreden kreft. Hun hadde bare kort tid igjen å leve, men var ikke innlagt på sykehus. Kvinnen fryktet at hun ville bli avlivet. Hun kjente til nederlandske legers utstrakte bruk av euthanasi. Hun fortalte at hun var katolikk, og at hennes religion ikke tillot snarveier til døden.

Kvinnen hadde store smerter. Zylicz fortalte henne at han kunne lindre disse smertene. Han tilbød henne et rom på sykehuset. Hun aksepterte. I løpet av det neste døgnet fikk hun flere doser med morfin. Smertene avtok, og hun var i stand til å ta imot sin familie.

Kvinnen ønsket å dø en naturlig død. Zylicz lovet henne det. Men kvelden etter ble kvinnen gitt en giftsprøyte av en annen lege ved sykehuset. Da Zylicz konfronterte den aktuelle legen svarte denne at han hadde trengt senga. – Det kunne tatt enda en uke før pasienten døde av seg selv, sa legen.

Etter det har ikke Zylicz jobbet på sykehus i Nederland. Istedet driver han et omsorgssenter for døende i den nederlandske byen Arnhem. Senteret bærer navnet Rozenheuvel. En snørik dag i februar står vi utenfor og ringer på.

Te og småkaker

Rozenheuvel. Det er et vakkert navn. Og som om ikke det er nok, ligger senteret i Rosendaalselaan. Eller senteret… Det er ikke noe senter, ikke noe sykehuslignende monstrum av en bygning. Det er rett og slett en gammel og praktfull enebolig, med hage foran og sekel-gamle trær rundt.

Inne møter vi først en hall. En gammeldags, svær og åpen hall med peis, krystallkrone i taket og tunge, solide møbler i brunt. Det er dempet belysning der. I to rom innenfor er det innredet til to pasienter. Det er blomster i vaser overalt.

Derfor passer det bra at Ben Zylicz er noe forsinket. Det gir oss tid til å betrakte rommet, all ornamentikken og mønsteret i treverket. Gir oss tid til å bli traktert med te og småkaker også, servert av noe som like gjerne kunne vært en engelsk butler.

Det er et sted for å dø, men ikke med giftsprøyte. Zylicz forteller at av 1200 pasienter som har tilbrakt sine siste uker her, har bare to valgt å avslutte livet i forkant. Pasientene her blir ikke nektet aktiv dødshjelp hvis de ønsker en slik avslutning på livet. De må dra fra hjemmet, men de blir ikke nektet det.

Zylicz’ filosofi er at alt må gjøres for at pasientene ikke skal velge euthanasi. All moderne smertelindring skal være tilgjengelig. Og ikke minst; menneskelig omsorg skal være tilgjengelig. Der disse to tingene går hånd i hånd vil de aller fleste pasienter ønske å dø naturlig.

En rask, statistisk omregning viser at Zylicz skulle hatt flere hundre euthanasi-søknader på sitt bord fra de 1200 pasientene. Men det har han ikke. For også i Nederland fins det gode alternativer. Hvis bare legene er villig til å bruke tid og arbeid på å skaffe seg et minimum av kunnskap – og bry seg litt mer om pasientene enn de gjør i dag.

– Det handler om å hindre at en situasjon oppstår som gjør at pasienten vil ønske euthanasi. Det handler om så enkle ting som å se mennesket i pasienten, og å knytte bånd til dette mennesket selv om kroppen er i forfall. Det handler om å formidle videre et budskap om at dødsfasen ikke er meningsløs, at samvær med ektefelle, familie og venner kan være rikt og meningsfullt selv om man ligger for døden.

Det er sagt om Nederland at årsaken til den omfattende bruken av giftsprøyte skyldes at landet ikke har noen erfaring med eller tradisjon for palliativ omsorg; det å ha et godt behandlingstilbud for døende pasienter. Zylicz mener den observasjonen er riktig, men mener også at dette er i ferd med å forandre seg. – I dag kan vi se en økende interesse for palliativ medisin blant nederlandske leger. Det er nytt, og det forteller meg at euthanasi ikke nødvendigvis vil være like vanlig om ti år som det er i dag.

De vanskelige pasientene

Ben Zylicz snakker i egenskap av lege. Og som lege forstår han de dilemmaene andre leger står overfor når de møter pasienter som ikke ønsker å leve lenger.

– Først har vi de pasientene som er redde. De er redd for at de ikke skal få puste og at de skal lide en smertefull død. For disse pasientene er det viktig å identifisere den frykten de har og sørge for at de får en trygg plass å dø. Min erfaring er at omlag 80 prosent av alle pasienter tilhører denne gruppen.

Så å si samtlige av disse vil velge en naturlig død hvis de får tilbud om god smertelindring og kunnskap om at de kan få terminal sedering dersom smertene blir for sterke.

– Så har vi de pasientene som er helt utbrent; utslitt etter mange års sykeleie, med en utslitt familie rundt seg og med en visshet om at de aldri mer kan leve det livet de ønsker. Dette er en vanskelig gruppe. Som lege kan jeg velge å avslutte en behandling som bare forlenger livet unødig. Men det viktigste er at pasienten ikke havner i denne situasjonen; at de ikke ender som psykisk døde mens de fysisk er i live.

– Denne gruppen utgjør omlag fem prosent av alle pasienter. Og det er i denne pasientgruppen at du får forholdsvis mange søknader om euthanasi.

– Deretter har du kontroll-frikene, sier Zylicz og smiler litt av sin egen definisjon. – Kontroll-frikene utgjør omtrent én prosent av alle pasienter som kommer hit. De er et produkt av samfunnet vårt, er ofte ego-sentriske og har en innebygget mekanisme som krever full kontroll over alle livets – og dødens – aspekter. De vil gjerne dø onsdag klokka fem, og er utelukkende opptatt av sin egen lidelse.

– Disse pasientene trenger å forstå at det ikke bare er dem som lider. Vi forsøker å fortelle dem at også familien lider, og at de kanskje vil lide enda mer hvis den syke skulle velge å avslutte sitt liv med en giftsprøyte. Mange av disse vil i utgangspunktet be om euthanasi, men mange vil også avstå fra dette i det øyeblikk de forstår at døden ikke bare handler om deres smerte men også om andres.

– Og til slutt, sier Zylicz, – har vi de pasientene som virkelig lider, der symptomene alltid går ut i det ekstreme og der ingen behandling synes å hjelpe. Også disse pasientene vil ofte be om euthanasi.

jeg kan skjønne at leger vurderer euthanasi når de står overfor disse pasientene. Jeg vil ikke nekte en lege å utføre euthanasi på en av mine pasienter dersom denne pasienten ønsker det, men jeg vil forsøke i det lengste å hindre at det skjer, sier Zylicz.

«Jeg har alltid brukt en giftsprøyte i slike tilfeller. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.» Det denne samtalen fortalte meg, er at vi aldri vil lære palliativ medisin så lenge vi løser denne type medisinske problemer med en giftsprøyte. Vi lærer av våre syke pasienter, og når vi ikke gjør det lenger kommer vi til kort nettopp i slike situasjoner, sier Zylicz.

En muldvarp i arbeid

Zylicz er med andre ord ingen absolutt motstander av euthanasi. Han er det på egne vegne, men ikke nødvendigvis på andres. Men hanhar stått på barrikadene. Navnet hans popper opp både her og der i den lange og vanskelige euthanasi-debatten. Betyr det han har sagt til nå at han ikke lenger jobber politisk for å stanse bruken av euthanasi i Nederland?

– Jeg er ingen politiker, sier Zylicz bare. Men vi tror ham ikke helt. For i samtalen skinner det igjennom at han fortsatt jobber innbitt mot bruken av giftsprøyte på pasienter. Det er bare det at det ikke nytter å reise motstandsfanen i Nederland lenger. Jo mer kritikk, jo mer later det til at legeforeningen forsvarer sin praksis.

bit for bit skal den nederlandske holdningen til euthanasi brytes ned. Han tygger og gnager på euthanasi-byggverket, graver seg inn under grunnmuren og får hele den ideologiske kolossen til å skjelve.

Skritt for skritt reiser Zylicz et annet byggverk; et byggverk som etter hvert har ført til en rekke sentre for døende pasienter rundt omkring i Nederland. I snitt har Nederland fått tre nye omsorgssentre for døende hvert eneste år de siste tre årene. I dag er det 12 av dem, etter modell av Rozenheuvel.

– Som du sikkert har skjønt, sier Zylicz, – så er dette en veldig polarisert debatt. Det er to visjoner som står mot hverandre; på den ene siden en kristenhet som ser livet som hellig, på den andre siden en liberal verdensanskuelse som setter individets uavhengighet og autonomi i sentrum. Selv er jeg kristen, og tilhører dermed den første polen. Men den sterke polariseringen har ført til at den sekulære motstanden mot euthanasi alltid har hatt skrinne kår i Nederland. All motstand mot euthanasi oppfattes som religiøs, og dermed bakstreversk. Og pasienter som ikke er religiøse, og som ikke kan bruke sin tro som argument overfor sin lege, havner ofte i en skvis.

Zylicz ser ikke debatten om euthanasi som særlig fruktbar. For ham handler det ikke om å si ja eller nei, men nettopp om å skape de situasjonene som gjør at spørsmålet blir mindre relevant. Men han står på at det er pasienten som må få avgjøre til syvende og sist. Han har ikke mulighet til noe annet heller, siden nederlandsk lov gir pasienter denne rettigheten.

For Zylicz er euthanasi noe som fratar oss vår verdighet som mennesker. – Det er en god måte å dø på, sier Zylicz. – Pasienten dør raskt, og hun lider ikke. Det er å sammenligne med avlivingen av våre kjæledyr hos en veterinær. Men vi er ikke dyr, vi er mennesker. At euthanasi er en god måte å dø på, betyr ikke at det er riktig.

Han er enig med de kritikerne som hevder at Nederland er ute på et farlig skråplan; at det å åpne for euthanasi nødvendigvis vil føre til at stadig flere pasientgrupper får tilbud om det. – Våre myndigheter trodde de kunne åpne litt for euthanasi, sier han. – Men man kan ikke åpne litt for euthanasi. Man kan ikke si at en kreftpasient har rett på euthanasi, men at en pasient med multipel sklerose ikke har det. Litt euthanasi er en illusjon. Det begynte med kreftpasienter, gikk over til MS og fortsatte med nyfødte barn. Vi har ikke engang begynt å innse den sosiale prisen vi etter hvert må betale for denne praksisen.

Og prisen? Det er en pris å betale for legene, og det er en pris å betale for pasienten. – Hver eneste pasient som blir gitt en dødsdose betaler en veldig høy pris. Det samme gjør pasientens familie, sier Zylicz.

Skadde mennesker

Så er vi tilbake ved utgangspunktet, ved den palliative omsorgen og utviklingen av den. Det er en omsorg som krever, fordi pasienter i dødsfasen er skadde mennesker, ødelagte mennesker. De er ødelagt etter mange år med cellegift, de er ødelagt fordi sykdommen fortærer dem og de er ødelagt fordi de har mistet håpet.

– Dagens medisinske etikk gir oss rett til å forvolde skade. Vi kan forvolde skade dersom det er den minste mulighet for at pasienten på sikt kan bli bedre, eller endog frisk. Vi synes det er riktig å ta den risikoen, og derfor gir vi pasientene cellegift.

– De pasientene som ikke blir friske, kommer hit. De kommer hit for å dø, og de er skadet. Jeg har å gjøre med pasienter som lider. De lider fordi kroppen er ødelagt av giften og sykdommen, og fordi det ikke finnes noe håp lenger. Vår jobb er å vise dem at livet kan ha mening selv i sluttfasen. En god, palliativ omsorg handler verken om å framskynde døden eller forlenge livet unødig. Det handler om å gi pasientene trygghet, sier Zylicz.

Det handler om å dø, og Zylicz forstår bedre enn de fleste hva det innebærer. Og er det denne kunnskapen, denne vissheten om døende menneskers ufattelige lidelser, som gjør at han likevel, tross sin sterke motstand, lar pasientene få bestemme selv?

– Jeg ville aldri nekte noen å få euthanasi, sier han. – Ikke hvis de hadde et vedvarende ønske om å få dø. Det er mye uærlighet i denne debatten, også. Vi kan si vi er imot, men det er ingen av oss som ønsker å lide.

Et uslåelig argument. Det å forstå hva som driver pasienter inn i euthanasi. Å ikke nekte dem denne utgangen på livet dersom de ønsker det. Å ikke fordømme dem heller.

Men samtidig fordømme systemet. Samtidig slåss mot euthanasi med nebb og klør. – Det er riktig å kjempe mot det, sier han tilslutt. – Euthanasi er ikke en god ting. Ikke en god ting i det hele tatt.

En snørik dag i februar står vi utenfor en glassveranda og kikker inn. Det er døende pasienter der. En ung jente i rullestol. Hun sitter sammen med andre døende pasienter. Hun er i livets siste fase, men hun blir i hvert fall tatt hånd om. Av dr. Zylicz.

Så drar vi fra Rozenheuvel vi også. Fullstendig overbevist om at dersom det hadde vært femti leger som Ben Zylicz i Nederland, så hadde euthanasi definitivt ikke forekommet.

En rasende debatt

---
DEL

Legg igjen et svar