På reise i et usjarmerende USA

Skal vi tro John Erik Riley og Vidar Kvalshaug, trenger vi ikke å reise til USA.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Spartacus forlag har tidligere prøvd seg på blant annet en bok av biolog Dag Hessen, Det tapte paradis, hvor populærvitenskapelig formidling ble blandet med reiseskildring, kokebøker med et reisetilsnitt og mer rene reiseskildringer fra Madagaskar og Cuba. Ikke minst sistnevnte, Vegard Bye og Dag Hoels Dette er Cuba – alt annet er løgn!, har hatt brukbare opplagstall.

Sex og reise

Det er derfor ikke så overraskende at det nettopp er denne sjangeren det nå tys til når man ønsker å nå et bredere publikum. Det vil si: Først satset man på en serie nyutgitt litterær pornografi. Nå skal det altså sofa-reises. Begge deler har gitt det tidligere så akademiske og snevre forlaget mye oppmerksomhet.

Første bok ut i serien «Forfatterens guide» var Frode Gryttens Dublin i 2002, og nå foreligger to nye reiseskildringer, John Erik Rileys San Francisco og Vidar Kvalshaugs New Orleans. Begge bøkene er presentert i et nett, lite format og en personlig tone, med fotografier av henholdsvis Alan Smithee/Per Anders Todal og Raymond Mosken. Tredje bok er varslet å utkomme i august, Barcelona av Arne Berggren.

Enkel formel

Formelen er enkel: Forlaget sender noen nokså kjente og passe ungdommelige mannlige forfattere ut i verden, ett sted hver, og lar dem skrive det som måtte ramle dem inn. Så de mer underforståtte reglene: Helst bør de også møte noen prostituerte og transseksuelle, og det må være rikelig med bilder av dem. De kan gjerne henge på bar og bli fulle, og de kan skrive så mye de vil om familien sin, venner og andre nære ting.

Men blir det god litteratur av det?

Kjernefamilie

Reiseskildringer er en godt etablert sjanger hvor jeg-formen er velkjent som litterært grep. Det kan fungere aldeles utmerket, men det kan også lett vippe over i det selvopptatte, noe Rileys bok tenderer mot.

I San Francisco har John Erik Riley slått seg ned utenfor San Francisco med forskerkone og barn, og disse er da også hjertelig til stede i det forlaget ønsker å markedsføre som en «vittig og følelsesladet» beretning, ifølge vaskeseddelen. Og boken, den handler ifølge en «liksom-samtale» Riley har med «idealleseren», «en småhissig 41-åring fra Stovner», om «et visst menneske, John Erik Riley, og hans noe motsetningsfylte forhold til en viss by, San Francisco».

Riley lykkes ikke med å fremstille seg selv som en litterær skikkelse med betydning og relevans for leseren. Rileys lille kjernefamilie blir kjedelig å lese om, de gjør vanlige ting og tenker vanlige tanker og sier vanlige ting. Men de gjør det altså i San Francisco.

Undervurdert sjanger

Det er vanskelig å skrive gode reiseskildringer, og det krever et helhjertet engasjement. Leseren, som ofte ikke har vært i nærheten av stedet, skal kjenne luktene, se fargene og oppleve stemningen. I Rileys innpakning blir det for innadvendt. At man har stykket opp teksten ved å plassere vesentlige deler i form av fotnoter bakerst i hvert kapittel, bedrer ikke på dette inntrykket.

Det betyr ikke at Riley har skrevet en vanskelig bok som krever anstrengelse, men kanskje heller at ikke forfatteren har anstrengt seg nok.

Når det er sagt, er det også tilløp til personlige fortellinger og digresjoner som både er morsomme og fungerer godt litterært. Og beskrivelsen av en talentkonkurranse for drag-queens er fascinerende lesning. Som bok betraktet er imidlertid ikke San Francisco videre vellykket.

Heldigere

Vidar Kvalshaug er heldigere med sin New Orleans, som er en langt mer utadvendt bok.

Kvalshaug er, i motsetning til Riley, bare på reise i «sin» by. Han har også valgt å inkludere seg selv i beretningen, men er ellers langt mer journalistisk i måten han griper tak i stoffet og mer malerisk i beskrivelsene. Mens Riley nesten kunne vært hvor som helst i verden og drevet med sine ting, er Kvalshaug tilsynelatende mer til stede i San Francisco. Det har blitt en helt brukbar, men ikke spesielt uforglemmelig fortelling ut av det.

Kvalshaug nærmer seg byen gradvis via Highway 61, elva Mississippi og sukkerproduksjonen rundt byen, før han går direkte over til et barbesøk med transseksuelle, og dermed begynner han nærmest der Riley slutter.

På bar

Kvalshaug er også mer macho i både fokus, språk og beskrivelser, og han har viet både kriminaliteten i byen og livsførselen på barene stor oppmerksomhet. Kvalshaug vandrer fra bar til bar og snakker med jazzmusikere, biljardspillere, drosjesjåfører og transseksuelle, og forsøker gjennom dem å gripe byen. Selv er han til stede mer som lytter enn som den handlingen dreies rundt, og det er et heldig valg, selv om man kan mistenke ham for å bedrive research til en noe forsoffen detektivroman.

New Orleans er heller ikke en «guide» til byen, men forfatterens egen opplevelse av den, ispedd litterære sitater og historikk og en ivrig bruk av adjektiver.

Beskrivelsen av Mardi Gras-feiringen er levende, mens fenomenet selv fremstår som en høyst deprimerende orgie i kommersialisert puppeblotting og vulgær fyll. Hvilket det antakelig er.

Fortsettelsen

Serien Forfatterens guide har fått mye oppmerksomhet så langt, men byr på lite nytt. Jeg mistenker at forfatterne ikke har angrepet oppgaven med altfor store ambisjoner og at forlaget ikke har satt altfor store krav til leveransene. Kvalshaug har definitivt mest å by på og virker mest entusiastisk over oppgaven, men ingen av forfatterne trenger virkelig inn i byene de beskriver. Eller kanskje New Orleans og San Francisco er to ganske usjarmerende og pregløse byer?

---
DEL

Legg igjen et svar