På jakt etter det eksotiske

Omtrent 60 spillefilmer fra 30 land, 40 kortfilmer og nærmere 30 dokumentarfilmer. Det er Tromsø Internasjonale Filmfestival. Et tett program med hovedvekt på filmer fra land som ikke dominerer på norske kinoer – når så du sist en film fra Afghanistan?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Anledningen til å se film fra fjerne land styrte vårt valg. Filmer fra Iran, Afghanistan, Kina, Bosnia, Litauen og Argentina stod øverst på ønskelista, men også en norsk, en svensk og en britisk. Stor pågang og en smule billettkaos gjorde at vi ikke fikk alle ønsker oppfylt, men klarte åtte visninger på en hektisk weekend og fikk innblikk i en til dels eksotisk verden.

Storbritannia er ikke nettopp noe eksotisk land. Men historien om Vera Drake er lagt til en lettere «eksotisk» tid, nærmere bestemt til en engelsk storby anno 1950. Regissøren Mike Leigh har gjort et stort dramaturgisk grep ved å framstille arbeiderkvinnen Vera Drake som et uselvisk, oppofrende og flittig overskuddsmenneske som bare er god og hjelpsom, og ved dette grepet bygge opp en historie hvor all sympati ligger på Vera Drakes side idet lovens lange arm innhenter henne. Hva hun har gjort? I sin iver etter å hjelpe mennesker har hun helt gratis bistått unge jenter som har kommet «i uløkka», med å framprovosere aborter ved innsprøytninger av såpevann. I det øyeblikket politiet entrer hennes hjem mens familien feirer en lykkelig begivenhet, oppstår et stort filmdramatisk øyeblikk med en dørgstille kinosal og et publikum med fuktige øyne.

«Vera Drake» er et usedvanlig gripende sosialt dokument med typisk britisk usentimental realisme. Rollebesetningen er perfekt, fra den eiegode hovedpersonen, den forhutlete datteren, den ambisiøse sønnen til den innerst inne forståelsesfulle politiinspektøren. Filmen blir fremdeles et viktig debattinnlegg om selvbestemt abort, syn på kvinner, lovens bokstav og klasseskiller.

Premierte

Et like viktig, men helt annerledes realistisk drama, het «Skilpadder kan fly». Regissøren Bahman Ghobadi er kurdisk iraner og har lagt handlingen til en kurdisk flyktningleir i Irak like før den amerikanske invasjonen. Vi ser ingen arbeidsføre menn eller kvinner i leiren, iallfall ikke på nært hold, vi ser noen få gamle menn, men ellers er barna i fokus, fortvilte, fysisk og psykisk lemlestete.

Det er en brutal film, full av fortvilelse og håpløshet. Med «skilpadder som kan fly» sikter filmskaperen sannsynligvis til de udetonerte landminene i området. Men han kan også sikte til skadde barn som ønsker en annen tilværelse. Ett av dem, en voldtatt ung jente, hever armene og «flyr» i døden utfor et stup. En lemlestet gutt har ingen armer å heve, men roper sin fortvilelse ut i fjellandskapet.

Noen scener har et surrealistisk preg, som da folkene i landsbyen forsøker å montere en liten skog av TV-antenner for å få inn amerikanske nyheter. Noen får et snev av humor da en så vidt engelskkyndig ungdom oversetter talene til Bush. Men ellers er alt tragisk. Barna venter en amerikansk frigjøringshær, men soldatene passerer bare raskt og uinteressert forbi. Til slutt blir det den armløse gutten som ved sine spådommer er informatoren. Spådommer av typen » – Om 275 dager kommer det til å skje noe!» gir enda et håpløst tidsperspektiv. Etter visning av en dokumentar om hvordan spillefilmen ble til, fortalte regissøren Ghobadi at han var helt uten håp for barna i dette området – «intelligente små barn som aldri har opplevd et fredelig liv».

«Skilpadder kan fly» fikk festivalens hovedpris, Aurora-prisen. En annen iransk produksjon mottok «Den norske fredsfilmprisen». Filmen «Vakker by» (Shah-re Ziba), i regi av Asghar Farhadi, viser spesielle sider av et lands lovgivning og syn på kvinner – for så vidt ikke ulikt britiske «Vera Drake». En 18 år gammel gutt kan unngå dødsstraff etter mord på kjæresten, hvis offerets far appellerer om det og får en viss sum i «blodpenger» (et mindre beløp for en jente enn for en gutt).

Den dødsdømtes søster og en venn fra ungdomsfengselet gjør det de kan for å påvirke den bitre faren, men vikles inn i et spill av forutsetninger som bringer de impliserte inn i en uløselig situasjon – og slik slutter historien uten noen avklaring. Filmen gir et godt bilde av miljøet i utkanten av en moderne iransk storby. Påfallende er det at alle kvinner i filmen går med utildekket ansikt – det er ikke det vi lærer om muslimske land?

Beste film?

Nabolandet Afghanistan er scene for hendelsene i filmen «Jord og aske» (Khâkestar-o-khâk). Regissøren Ariq Rahimi er fra Kabul, men bosatt i Frankrike med politisk asyl. Filmen handler om en eldre mann og hans fem år gamle barnebarn, de har unnsluppet en landsbymassakre og er på vei til en avsidesliggende gruve for å fortelle barnets far (og bestefarens sønn) om at resten av familien er døde.

Handlingen er ingen vesentlig del av filmberetningen. Dette er en dvelende, estetisk og usedvanlig vakker film, men med sekvenser og en undertone som gjør den til en krass antikrigsfilm. Det er masser av tørt ørkenlandskap, virvlende sand, store avstander, krigsherjet infrastruktur og elendige kommunikasjoner, både de materielle og de menneskelige. Glimtene fra to massakrerte byer, det nevnes ikke om det er russiske eller amerikanske fly som har bombet dem, gir oss en vond realisme. Likedan bildene av overlevende som i sjokk begraver sine familiemedlemmer eller apatisk er på flukt, av en ubehagelig vaktmann ute i ødemarka og bildet av den ubevegelige kvinnen som har slått seg ned ved en ødelagt tank sammen med sin lydige datter. Den fem år gamle gutten er langt fra lydig, han skjeller og er plagsom, men etter hvert blir det klart for oss at bombene har gjort ham døv. Han bebreider alle andre, mennesker som esler, for å ha mistet stemmen. Han ønsker seg til et sted «der det er lyder».

En vondvakker estetikk, med snev av oppgitt humor formidlet av en omreisende selger av treleker og en urban grønnsakhandler på et sted uten innbyggere. Én av Ny Tids utsendte mener at dette var Tromsø-festivalens beste film – av det utvalget han fikk se.

Egenart

Vi synes det er bra at filmer gir oss noe av opphavslandets egenart. For alt vi vet, kan «Jord og aske» ha vært tatt opp i den tunisiske ørken, men den gav et for oss klart afghansk bilde. Men den kinesiske filmen «Grønn hatt» (Lu mao zi), av regissøren Liu Fendou, kunne ha vært laget hvor som helst. Den var for en stor del «action-film» av amerikansk merke, «vovet» på en banal måte med fokus på onani og ereksjonsproblemer. Er dette uttrykk for et moderne vestorientert Kina, er det leit.

Da gav til gjengjeld bosniske Pjer Zalicas film «Hos onkel Idriz» (Kod amidze Idriza) et troverdig bilde av et utkantstrøk i Sarajevo. En lavmælt og slentrende bildeserie med svært alminnelige replikker om hverdagslige hendelser, men likevel presentert med en nerve som holdt interessen fanget.

Atskillig mer tempo var det hos den argentinske «Familia Rodante», i Pablo Traperos regi. Matriarken Doña Emilia samler barn, svigerbarn og barnebarn, cirka ti stykker, i en husvogn på tur fra Buenos Aires til den brasilianske grensen. En viderverdig tur med alt som kan hende en sånn herlig blanding av gode og dårlige familiekarakterer i det vi mener å gjenkjenne som søramerikansk temperament og egenart. Flotte filmminner etter valg fra øverste hylle i en fargerik festival.

---
DEL

Legg igjen et svar