På frierferd i den arabiske verden

Sør-Amerika, med Brasil i spissen, har startet en sjarmoffensiv overfor den arabiske verden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det to dager lange toppmøtet i Brasilia mellom 12 land fra Sør-Amerika og de 22 landene fra den arabiske verden endte med enighet på en rekke sentrale punkter. Eller som den brasilianske presidenten Luiz Inacio Lula da Silva sa i sin slutterklæring: «Dette markerer begynnelsen på en ny historisk æra; forholdet mellom Sør-Amerika og de arabiske landene vil aldri bli det samme igjen.» Det var to krav som var viktige i slutterklæringen. Det ene var at Israel må ende okkupasjonen av palestinske territorier og trekke seg tilbake til grensene fra før 1967-krigen. Det andre var et krav om at reell frihandel må være til fordel for verdens fattige.

«Alliansen mellom sivilisasjoner,» som den brasilianske utenriksministeren Celso Amorim kalte toppmøtet, startet 10. mai og endte to dager senere. Regionene har ikke hatt noen tett kontakt politisk sett, men Sør-Amerika har hatt arabisk innvandring fra Syria og Libanon i 150 år. Det bor i dag over ti millioner mennesker med arabiske aner i Sør-Amerika, de fleste av disse i Brasil, som har den største arabiske diasporaen i verden.

På en rekke punkter vedtok toppmøtet resolusjoner som går imot amerikanske interesser. Toppmøtet kritiserte den amerikanske økonomiske boikotten av Syria, samt slo fast at det globale økonomiske regelverket skader de svake. Lovgivning rundt den intellektuelle eiendomsretten ble også sterkt kritisert, og det ble hevdet at fattige land i mange tilfeller burde kunne bryte den. Dette ble spesielt trukket frem av Brasil, som ønsker å produsere billigere AIDS-medisiner og senke prisene på sitt anerkjente behandlingstilbud mot AIDS.

Det bør også nevnes at toppmøtet tok avstand fra, og fordømte, terrorisme i alle dens former og manifestasjoner, men det etterlyste også en universell definisjon av begrepet, da det virker som om det for tiden er den rike delen av verden som sitter med defineringsmyndigheten. Toppmøtet la også vekt på at et folk har rett til å «bekjempe utenlandsk okkupasjon, ifølge folkeretten, og at slik motstand er i overensstemmelse med prinsippene i den internasjonale lovgivningen.»

Dette, som ble oppfattet som en klar referanse til palestinske Hamas og libanesiske Hezbollah, ble da også fordømt i sterke ordelag av jødiske grupperinger. Ifølge rabbi Abraham Cooper, viserektor ved Wiesenthal-senteret i Los Angeles (en jødisk menneskerettsorganisasjon) var dette en oppmuntring til alle terrorister i al-Qaida, i Irak og i Hamas. Den palestinske lederen Mahmoud Abbas ba på sin side sør-amerikanske land om å øve press på Israel for å få landet til å følge opp sine fredsforpliktelser, samtidig som han påpekte at palestinerne hadde fulgt opp sine.

Manglende arabisk interesse?

Eksperter mener at toppmøtet, om ikke annet, har vist at Sør-Amerika og den arabiske verden kan bli en makt man må regne med. Imidlertid er man ikke sikker på om de greier å gjøre så mye mer enn å snakke tøft. For å lykkes, vil de måtte se lenger enn sine egne bakgårder, og dessuten motstå amerikanske forsøk på å «smøre» enkelte blant dem med lukrative bilaterale avtaler. Dette kan vise seg å bli vanskelig. Det at kun syv av de 22 lederne fra den arabiske verden deltok, blir oppfattet som et tegn på at araberne ikke er like interessert som sør-amerikanerne i å åpne for økt handel. Det mener i hvert fall Hani Shukrallah, som er redaktør for den innflytelsesrike egyptiske avisa Al-Ahram Weekly. Han mener dette viser at mange av de arabiske landene er mer interessert i å sikre forholdet til USA og EU. Andre tror de arabiske landene ikke har mye å tilby sine sør-amerikanske partnere, og at dette var grunnen til den lunkne interessen. Atter andre mener at deltakelsen var lav av indrepolitiske grunner, og at det ikke på noen måte viser en manglende interesse for økt samarbeid.

Mens de arabiske landene konsentrerte seg om det politiske, var det en større interesse for – og fokus på – handel fra sør-amerikanernes side. Spesielt har vertslandet Brasil jobbet for å åpne de arabiske markedene for import fra Latin-Amerika. Samtidig ønsker Brasil, og også Argentina og Venezuela, tilgang til de lukrative oljeproduksjonsmarkedene i den arabiske verden. Brasil håper også på økt støtte i verdens handelsorganisasjon WTO. De arabiske landene har ikke mye innflytelse i WTO, men en støtte fra dem kan hjelpe Brasil med å sedimentere sin posisjon som et innflytelsesrikt medlem av dette forumet. Samtidig ser mange Brasil som en motvekt til Europa og USA i internasjonale institusjoner som for eksempel IMF. Bilateral handel mellom de to blokkene er på ti milliarder dollar årlig, men vekstmulighetene er store. Araberne setter også pris på et bedre og mer avslappet forretningsmiljø enn det de finner i Europa og post 11. september-USA.

Alt i alt endte toppmøtet opp med mer vekt på politikk, og ikke fullt så mye på økonomi som arrangørene kanskje hadde håpet på. Disse er imidlertid fornøyd med at de har kommet såpass langt, og ser positivt på veien fram mot neste møte som skal finne sted i Marokko i 2008. USA regner sikkert som positivt at prosessen fram mot en endelig fred i Midtøsten ble tatt opp, og at en løsning ble knyttet til det amerikansk-støttede «veikartet for fred.» Imidlertid er man neppe fornøyd i Washington vedrørende krigen i Irak, hvor det ble framhevet at man må ha respekt for landets «enhet, suverenitet og uavhengighet,» og at ytre innblanding i landets indre anliggender ikke er ønskelig. En slik erklæring fra et møte hvor den amerikansk-støttede irakiske presidenten Jalal Talabani deltar kan vel neppe oppfattes på noen annen måte enn som et forsmedelig nederlag for USA. Man kan forstå deltakelsen som en indikasjon på anti-okkupasjonsfølelsene som strekker seg mye lengre enn til sunni-grupperinger som er pro-Saddam.

Både blant Muqtada al-Sadrs tilhengere og blant stor-ayatollah Sistanis menn finner en sterke reservasjoner mot okkupasjonen, selv om de for tiden ikke ligger i åpen konflikt med USA. En talsmann for det amerikanske utenriksdepartementet nektet å kommentere dette siden amerikanske tjenestemenn ikke hadde sett den endelige erklæringen. USA ble også vist døren av Brasil da landet ønsket å få observatørstatus på toppmøtet. «Det er et åpent møte, dere kan følge med på TV,» var den heller udiplomatiske meldingen.

Ingen er overrasket over at både Israel og USA har uttrykt bekymring over ulike aspekter av toppmøtet. Det er vanskelig å vite om det var den anti-amerikanske og anti-israelske retorikken som plaget USA mest, eller om det var mulighetene for økt samarbeid og samhandel mellom Sør-Amerika og de arabiske landene. Det er imidlertid ikke tvil om at det første punktet ikke er et problem med mindre det andre øker.

«En ny bevegelse er født»

Toppmøtet samlet som sagt mange forskjellige ledere; alt fra den venezuelanske Hugo Chavez til den amerikansk-støttede Talabani. Påfallende var det imidlertid at sentrale ledere fra den arabiske verden, deriblant amerikanske allierte som Saudi-Arabia, Egypt og Jordan, ikke møtte. Ryktene verserte i den lokale pressen om at de hadde gitt etter for amerikansk press. Dette ble på det sterkeste tilbakevist av deltakerne, som fokuserte på dette toppmøtet som et første skritt for å øke sin innflytelse internasjonalt. General Amr Moussa summerte det opp slik: «Hver tidsalder har sine definerende historiske høydepunkter. I dette nye århundret har en ny bevegelse blitt født.» Målet med denne nye bevegelsen, ifølge verten for toppmøtet, president Luiz Inacio Lula da Silva, er å forandre en verdensorden hvor de rike blir rikere og de fattige fattigere.

Moussa sammenliknet toppmøtet med bevegelsen av alliansefrie stater som ble grunnlagt i 1955, og som er en løs internasjonal sammenslutning av stater fra Afrika, Latin-Amerika og Asia. Disse var aldri med i noen mellomstatlige forsvarsallianser, og målet var opprinnelig uavhengighet fra de konkurrerende partene under den kalde krigen.

Toppmøtet la vekt på at liberaliseringen av internasjonal handel gagner den globale økonomien, men at det nåværende regelverket skaper større avstand mellom i-land og u-land.

Sør-Amerika, med Brasil i spissen, har startet en sjarmoffensiv hvor de dyrker nærmere kontakt med arabiske land, Kina, India og Pakistan. Dette irriterer USA, da man i Washington har sett på Sør-Amerika som sin egen bakgård. Men det er lite USA får gjort når man har låst seg fast i konflikter på så mange andre steder i verden.

Uansett hva de ellers greier å oppnå, så har i hvert fall toppmøtet vist at det er et alternativ til den nye verdensordenen USA legger fram. For mange vil nok denne være å foretrekke framfor den amerikanske.

---
DEL

Legg igjen et svar