På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen

Hvem skal bære ved og vann dersom husets tiåring får begynne på skolen? Dette var bare en av de svært mange problemstillingene Unni Rustad var vitne til i sitt arbeid i Afghanistan. Ny Tid presenterer her to av Rustads afghanske historier.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En landsbygutt på ni-ti år kommer løpende til mor, sprekkeferdig av nyheter; han skal begynne på skolen! Mor blir ikke blid.

«Hvem skal jobbe hjemme da?» sier hun. «Hvem skal bære inn ved og vann?»

«Men mor, jeg vil studere, jeg vil bli doktor eller ingeniør,» prøver gutten seg.

«Ti stille! Jeg skal be faren din slå deg når han kommer!» sier mor.

«Ingen i vår familie går på skole, hva er det du tror?» roper faren når han får høre hva som står på.

«De andre barna går på skole,» gråter gutten.

«Skole er for rikfolk. Du har å jobbe med meg for å fø familien, skolen er ikke for fattigfolk,» sier far, griper gutten og slår.

Det banker på døra. En lærer kommer på besøk og får hele historien.

«Du er en mann uten utdannelse, og nå vil du at sønnen din heller ikke skal lære noe. Hvis du ikke

har kunnskap, kan du ikke kjenne Gud,» sier læreren til faren, som blir tenksom. Når læreren sier at sønnen kan jobbe etter skolen, gir han seg.

En lærer med solbriller og vestlige klær kommer inn i en liten gutteklasse og roper opp navn. Gutten

vi har møtt før, er ikke på plass. Han er nok bare litt forsinket, sier de andre, han har lang vei å gå. Når

gutten kommer, er læreren sint.

«Du trenger ikke komme på skolen om du ikke kan komme tidsnok,» sier han. Han slår gutten selv om de andre ber pent om at kameraten må få en ny sjanse.

Så ser vi gutten sitte fortvilet og aleine og snakke med Gud:

«Skolen er så langt unna, jeg klarer ikke å komme tidsnok, så læreren slår meg. Fordi jeg går på skolen

og ikke hjelper far, slår han meg. Jeg får slutte på skolen og jobbe sammen med far,» sier gutten trist og oppgitt.

Med dette lille dramaet presenterer ei gruppe gutter i en landsby i Badakhshan noen av problemene sine. 130 jenter og gutter i to landsbyer her har diskutert hvordan de har det og hvilke forandringer de drømmer om. Et par av guttene har gått tre timer hver vei for å være med på de ukentlige gruppemøtene. Sist gang guttene traff hverandre forberedte de hva de ville si til landsbyen. Nå sitter fedrene deres foran dem, landsbylederne, mullaen og store og små brødre er på plass. Jentene skal ha sin framføring etter lunsj, da kommer kvinnene.

Vi er inne i en hage med et lite hus og en lav scene i hjørnet. Greiner fra vakre trær strekker seg innover plassen og gir skygge, himmelen er blå og sola skinner.

Dette var hovedkvarter for mujaheddins kamper mot russerne, nå er det den nydeligste arenaen vi kunne ønske oss. Under et tre med store greiner midt på plassen forbereder kokken lunsj, det damper fra kjempestore gryter med ris.

Rundt oss på alle kanter rager fjellene i været. I går kveld satt vi på madrasser ute på et lavt tak mens de høye toppene og dalen forsvant i tussmørke. I dag tidlig sendte sola et tjukt spyd av lys gjennom et lite søkk i fjellrekka mens mølleren kom forbi på vei til jobben oppi veien. Jeg var nede og hilste på, han var allerede i gang med arbeidet, skjegget var hvitt av mjøl, og innredningen og lukta var som i min barndoms mølle. Det er et hardt klima her, og sommeren er kort, hver meter med jord er utnytta. Fra veien så vi en mann spa et hull i jorda for å begrave en stor stein. Slik kan han skaffe seg et par kvadratmeter ekstra dyrka mark.

Guttene har hengt opp store ark om det de har diskutert. En av oppgavene var å fortelle om en vanlig dag og en drømmedag. Guttene mellom fjorten og atten beskriver en vanlig dag slik: «Klokka fem: står opp, forbereder oss til skolen, tar dyra på beite. Klokka sju: jobber, gjør lekser, går på skolen. Klokka tolv: vasker hendene, spiser lunsj, ber ettermiddagsbønn, hører på læreren. Klokka fire: kommer tilbake fra skolen, henter dyra hjem og steller dem. Klokka åtte: spiser middag og ber.»

Programmet for drømmedagen har guttene dekorert med blomster og border. Dette er dagen som skal inneholde alt det de lengter etter, og den skal vare lengst mulig, så de vil stå opp klokka fire. Da skal de be, slappe av litt, trene, deretter spise nydelig frokost med kebab og egg. Klokka seks vil de ta på seg gode klær, høre på radio, bære vann og jobbe sammen med far før de går på skole. På jordene skulle vi ha godt vanningssystem, skriver guttene. Klokka åtte begynner skolen hvor de kan vise hjemmearbeidet sitt til en utdannet lærer som er flink til å undervise. Så er det drømmeettermiddagen: «Klokka ett: forberede seg til eksamen, ha en god penn, kunne spille med en ball, ha materiale vi trenger for å lære noe. Klokka åtte: be, høre på nyheter, gjøre lekser under godt lys, sove i ei god seng.»

Ei gruppe synger en kjærlighetssang til gode mødre. Andre forteller at de hater å bli slått og er redde for geværmennene, de skulle ønske voksne respekterte dem og vil gjerne lære noe og tjene landet sitt. Noen av dem er så små at de må løftes opp på en benk bak talerstolen, svette ark skjelver i hendene deres, men de gir ikke fra seg sjansen til å snakke ut, og stemmene deres bærer.

På smale trebenker foran scenen bøyer mennene seg framover og strekker hals for å få med seg hvert ord. Latteren sitter løst ved den minste antydning til humor.

Og så holder vi taler og bruker alle de store ordene ungene fortjener og utfordrer mennene til å støtte dem når barna skal jobbe videre med konkrete prosjekter. Deretter er det lunsj på voksduker under de vakre trærne. Mahak hvisker at hun hører en tidligere mujaheddin-kommandant fortelle at han har følelsen av å ha kastet bort så mye tid på ødeleggelse. «Han sier han vil være med å bygge noe,» hvisker Mahak og peker diskret ut en høy og tynn kar med flott ansikt og et ødelagt øye. Vi stiller oss opp ved utgangen og takker folk for frammøtet. Mannen stopper, legger hånda på hjertet og ser alvorlig på meg med det ene øyet sitt. «Fortell meg hva jeg skal gjøre, jeg er klar,» sier han, og lover å holde kontakten med guttene og diskutere med dem. Og mullaen, en liten kar med milde øyne, sier ja med en gang når vi spør om det ikke ville være en god idé å holde fredagstale om barns rettigheter. Seinere følger begge to med til Fayzabad hvor jentene og guttene herfra møter gruppene fra den andre landsbyen og snakker til provinspolitikere og mediene. Den tidligere kommandanten holder tale og ber voksne om å støtte barna, ikke bare for barnas skyld. «Hvis vi behandler barna bra, kommer dette stedet til å bli godt for oss også,» sier han.

Tekstene er hentet fra boka På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen. Stemmer og historier fra Afghanistan (Oktober 2005). Gjengitt med tillatelse fra forfatter og forlag.

---
DEL

Legg igjen et svar