På den andre siden av elva

I Novi Sad er samtlige tre bruer bombet i filler. Slik klippet man Balkan løs fra Europa.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En sein kveld i juli står vi ved enden av Novi Sads seksfelts boulevard. Stripa går tvers gjennom byen. Fra den titoistisk-modernistiske jernbanestasjonen fører veien i snorrett linje fram til elvebredden, hvor den inntil april i år krysset Donau og forbant øst med vest, Europa med Balkan.

Nå bråstanser boulevarden der elva begynner, og alle seks felter raser brutalt ned i Europas hovedpulsåre. Midlertidig er det satt opp et lite gjerde på tvers av boulevarden, så ingen skal forsøke å krysse en bru som ikke finnes. Og på den andre siden av elva finnes venner, kjærester, sjukehus, arbeidsplasser og Balkan. Nå krysses Donau på store lektere, og selv om avstanden ikke er stor tar det fort en time å komme seg over. Under krigen var det forøvrig å regne som krigsprofittørvirksomhet å frakte folk over mot betaling, slik det var straffbart å selge smuglersigaretter.

Alternativet til å krysse elva med lekteren, er å følge Donau på østsiden nedover mot Beograd, for deretter å kjøre tilbake på vestsiden. Men denne turen tar fort en tre-fire timer -en lang tur for å forflytte seg noen små steinkast.

Av Novi Sads tre bruer er samtlige borte, klippet løs fra resten av Jugoslavia. Noen synes det er helt i orden, for i Vojvodinas provinshovedstad er det mange som gjerne hadde sett både Beograd og resten av Balkan løsrive seg fra Europa og flyte av gårde mot Midtøsten eller et annet sted. Tolv år med Slobodan Milosevic har bare økt skepsisen til sentralmakten, og om ikke oppløsningstendensene var tilstede før, vokser idag kravene om autonomi for Vojvodina i nord, Sumadia i sør-øst og Sandzak i sør-vest.

En morgen våkner Slobodan Milosevicí hustru, Mira Markovic, og går bort til vinduet, forteller en serbisk historie. Når hun trekker fra gardinene ser hun en soldat utenfor vinduet. Hun går til neste vindu, og også der ser hun en soldat. Og utenfor det neste, og det neste – ja, utenfor alle vinduer i presidentpalasset står det soldater. Mira løper tilbake til soverommet og vekker sin mann: «Slobodan! Hvorfor er huset vårt omringet av soldater?» «Soldater? Å, det er bare grensevaktene,» svarer presidenten.

Da Natos bombetokter startet, var det et utbredt omkved at bombene 1) bare ville styrke Milosevic, og 2) ville sette opposisjonen tjue år tilbake. «Dette var også ett av mine viktigste argumenter mot bombingene,» sier en ung studentleder i Beograd. «Men vi tok feil. Milosevic er svekket, ikke styrket, og selv om opposisjonen innstilte sin virksomhet under bombingene har vi bedre forutsetninger nå enn tidligere.»

For nå er det ikke bare vestlig-orientert storbyungdom som protesterer. Mens demonstrasjonene i 1996-97 hadde sitt utgangspunkt i Beograd, med en viss spredning til andre større byer, er situasjonen snudd på hodet. I dag er det provinsbyene som fylles av demonstranter mot regimet -og protestene er vel så sterke i det tradisjonelt Milosevic-lojale sør som i Serbia forøvrig. Skuffede reservesoldater sperrer veiene, og selv om man kan sette spørsmålstegn ved deres politiske beveggrunner utgjør de en ny trussel mot regimet. Kirken har gått inn med full tyngde for å kaste presidenten, og demokrati-orienterte intellektuelle som lenge har holdt seg skjult stikker hodet fram fra gjemmestedene.

Flere steder har dessuten protestene mot Milosevic ikke vært organisert av Serbias sjøldiggende «opposisjonsledere». I Leskovac låste en enslig fjernsynstekniker seg inne i studio og manet byens befolkning til demonstrasjoner. Noen tusener fulgte hans oppfordring. Den endelige dommen mot rebellen er ikke fastsatt, men det er nesten forunderlig at ingen vestlige medier har fortalt om heltedåden – den står knapt tilbake for kineseren med plastposene som sperret de framrykkende tanksene ved Den himmelske freds plass i juni 1989.

Nå er det ingen grunn til, protestene til tross, å bli euforisk. Mange trodde Milosevicí dager var talte da titusener – tidvis hundretusener – gikk ut i gatene vinteren 1996/97. Og bare tiden vil vise om spredte demonstrasjoner i provinsbyene vil følges opp av stordemonstrasjoner i Beograd når høsten kommer. Det er likevel verdt å merke seg at en meningsmåling fra juni, utført for regime-avisen Politika, for første gang viser at det Serbias Sosialistparti (Milosevic), Serbias Radikale Parti (Vojislav Seselj) og Jugoslaviske forente venstre (Mira Markovic) tilsammen er i mindretall. Dersom styrkeforholdet skulle holde seg fram til neste valg, som må avholdes senest om et år, må Milosevic enten utvide sitt maktgrunnlag eller fuske i valgene. Det siste er ikke utenkelig. Det første vil føre Vuk Draskovic og hans Serbiske fornyelsesparti (SPO) inn i varmen igjen. Forrige gang han ble tatt inn i varmen som visestatsminister var det ikke fordi Milosevic trengte SPOs stemmer i parlamentet, men for å gi regimet legitimitet. Etter neste valg kan Draskovic havne på vippen.

Man bør ikke mistenke Draskovic for noe annet enn at han gjerne støtter Milosevic i bytte mot en framskutt posisjon og økonomiske goder. Tross alt er Draskovicí overlevelse som politiker basert på at Serbia ikke forandres. Den dagen det gamle faller vil Draskovic i beste fall være en overgangsfigur. Han tilhører det gamle (les: nåværende) Serbia.

Som motsats til Milosevic og Draskovic står Zoran Djindjic, lederen for «Det demokratiske parti» og Vuk Obradovic, leder for «Sosialdemokratiet». Ingen av dem har mer enn et par prosents oppslutning. Men deres opportunisme handler ikke om dagens Serbia. De sikter mot noe annet: Serbia etter Milosevic.

Zoran Djindjic, krigshisseren fra Bosnia, har forlengst reformert seg selv til å framstå som en vestlig markedsorientert høyremann. Med tiden håper han, vil Serbia trenge et høyreparti slik alle europeiske stater har. På samme måten har eks-generalen Vuk Obradovic sett at et framtidig Serbia vil trenge et sosialdemokratisk parti, og Obradovic har satt seg fore å lede an. Sosialistinternasjonalen og lunsj med Schr-der, Blair og Jagland neste!

Foreløpig har han problemer med å formulere en sosialdemokratisk politikk, for valget av ståsted handler trolig mest om å fylle et framtidig politisk rom. Enkelte påpeker at parolen «De rike må bli rikere!» som Obradovic gikk ut med, ikke er særlig sosialdemokratisk. På den annen side: Kanskje har mannen kopiert vestlige sosialdemokraters politikk framfor deres retorikk.

Men Vuk Obradovic splitter den reelle venstresiden mellom de som tror på ham, og de som ikke vil ha med ham å gjøre. Hans motstandere setter ikke bare spørsmålstegn ved hans politiske agenda, men peker også på at mannen har vært general (altså militarist) i den jugoslaviske armÈ. En framgangsrik sådan: Vuk Obradovic gjorde lynkarriere, og ble føderasjonens yngste general. I 1992/93 var han talsmann for de militære styrkene, og lovet at ikke en soldat skulle komme hjem fra Kroatia i kiste.

Det løftet kunne han ikke holde, men hans tilhengerne hevder dette bare beviser hans oppriktighet: Obradovic trakk seg fra militæret. Fordi han er ærlig og tok konsekvensen av sitt løftebrudd, hevder noen. Fordi han kom på kant med Milosevic, hevder andre.

Arbeidsløsheten er høy og økende – ikke minst der Nato har bombet raffinerier og bilfabrikker i filler – og regimets forsøk på å stabilisere økonomien ser ut til å briste. For etpar år siden var det hensiktsløst å veksle penger på svartebørs – kursen var den samme som i bankene. I dag får man seks dinarer for en tysk mark i banken. På gata får man elleve. Dinarens realverdi om en måned eller to kan man bare gjette seg til. Ryktene vil ha det til at regimet uansett kontrollerer pengevekslingen, og at profitten går i deres lommer. Mens man før bombingen sjelden opplevde varemangel, er det vanskelig til og med å få tak i sigaretter – en vare som ellers vender raskt tilbake i hyllene etter en krise. En torsdags formiddag ankommer det riktignok store kvanta Drina fra tobakksfabrikken i Nis – og folk hamstrer som gale.

Og lite tyder på at bruene i Novi Sad – eller raffineriene, eller kraftstasjonene – kommer til å bli gjenoppbygd i særlig raskt tempo. Det skyldes for det første at landet mangler økonomisk styrke til en gjenoppbygging. For det andre at Nato-landene så langt ikke vil stille opp. For det tredje at når vestlige land går inn med støtte – Sveits ville bygge en midlertidig bru over Donau – stikker regimet kjepper i hjulene, i hvert fall hvis det skjer i byer kontrollert av opposisjonspartiene, slik som Novi Sad. For økonomisk framgang og gjenoppbygging i opposisjonskontrollerte byer kan bety framgang for opposisjonen. Og det skal ikke regimet ha noe av.

For den serbiske befolkninga finnes det i dag en god og en dårlig nyhet: Den gode er at Milosevic er svekket, og at hans viktigste aktivum smuldrer opp: Helt siden Dayton har mannen vært vestens garantist mot en ny krig i Bosnia, og – sammenliknet med Vojislav Seselj – framstått som en garantist mot blodbad i Kosovo. Nå er det langt fra sikkert at Seselj i presidentstolen ville vært mye verre enn Milosevic. Men enda viktigere: Slobodan Milosevicí armer rekker ikke lenger inn i Bosnia eller Kosovo. I beste fall kan han garantere fred i Montenegro, men en slik garanti tror vel ingen på lenger. Derfor begynner det for første gang på tolv år å bli interessant for vesten å fjerne Milosevic.

Den dårlige nyheten er at dagens viktigste opposisjonsledere i Serbia er like håpløse som før krigen. Personlig prestisje går foran en felles front mot Milosevic, og «opposisjonspartiene» er langt fra korrupsjonsfrie. I Kragujevac finnes avisa Nezavisnost Svetlost, en uavhengig ukeavis. Deres avdekking av korrupsjon innenfor Vuk Draskovicí Serbiske fornyelsesparti (SPO) førte til at de lokale myndighetene, SPO og Det demokratiske parti, forsøkte å stenge hele avisa.

Fortsatt er det sommervarmen som preger Balkan. Men vinteren er et halvt år unna, og da vil man for fullt merke at infrastrukturen – for eksempel strømforsyning og varme – er ødelagt. Så er spørsmålet: Er bitende kulde i serbiske hus nok til at Milosevic faller?

---
DEL

Legg igjen et svar