På den andre siden

Vi har glemt hvordan vi selv bygget vår velferd, og bruker nå alle midler for å hindre utviklingslandene de samme virkemidlene, sier Helene Bank.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Som en del av den ugandiske delegasjonen til WTO-forhandlingene i Genève, satt Helene Bank på motsatt side av bordet av den norske delegasjonen forrige helg. Og der kunne hun iaktta hvordan Norge og de andre rike landene misbruker sin forhandlingsmakt. Nå frykter hun at de fattigste landene skal utsettes for et økonomisk, politisk og militært press i prosessen fremover. Bank er seniorrådgiver i IGNIS – Institutt for globalt nettverksarbeid, informasjon og studier og arbeidende styreleder i Southern and Eastern African Trade Information and Negotiations Institute, SEATINI.

– Jan Petersen var tydelig misfornøyd med resultatet, da han kom tilbake fra Genève. Betyr det at motparten bør juble?

– Da er vi ganske godt fornøyd sør for Middelhavet. For hvis Norge hadde fått igjennom sine krav på områder som industri og tjenester, vil dette føre til avindustrialisering og arbeidsløshet i sør. Og landene vil ikke kunne bygge ny industri, så lenge de ikke engang har adgang til egne markeder. Hans agenda er helt klar: det er Norges økonomiske utvikling som teller. Og når Petersen er misfornøyd, har han ikke klart å redusere det handlingsrommet som kreves for utvikling i sør. Han kan for øvrig godt klage over at han ikke har fått gjennomslag sine såkalte «anmodninger». Men hva med Ugandas anmodninger? Tror du de har fått svar på sin anmodning om at de rike landene må åpne opp for øket arbeidsinnvandring fra sør?

– Hvordan blir en hvit kvinne deltager i en afrikansk delegasjon til WTO-forhandlingene?

– Jeg har bakgrunn fra arbeid vedrørende miljø og bærekraftig utvikling. Etter hvert oppdaget jeg koplingen mellom ressursbruk i nord og manglende mulighet til å utvide ressursbruken i sør. Jeg oppdaget at fattigdoms- og fordelingsspørsmål var en helt annen agenda enn den vi diskuterte i Agenda 21. Siden 1993 har jeg arbeidet med handelsspørsmål i Afrika, og gjennom dette arbeidet har jeg oppnådd tillitt lokalt.

– Hvordan føles det å sitte på «motsatt» side av bordet?

– Da oppdager du plutselig hvordan de rike landene sammen misbruker sin forhandlingsmakt, juridisk og kapasitetsmessig. Under forhandlingene i Genève kontaktet representanter for de rikeste landene regjeringene i enkelte MUL-land (minst utviklede land), fremsatte direkte kritikk mot landenes forhandlere, og kom med trusler, i et forsøk på å splitte disse landene. Deretter ble forhandlerne opptatt med å besvare henvendelser hjemmefra i stedet for å delta i forhandlingene. Jeg blir ganske forbanna; disse punktene MUL-landene ber om, koster ingenting annet enn å gi litt på prinsippene. Dette er til sist ingenting annet enn ideologi!

– 132 utviklingsland, de såkalte G77-landene, samlet seg om et dokument på en konferanse i Doha i juni, hvor det snakkes om handlingsrom og frihet til selv å bestemme over egen utvikling. Kravene synes ikke veldig konkrete?

– Sluttdokumentet fra G77-møtet er et politisk dokument, men også et dokument som gir mandat til de som snakker på vegne av gruppen. Og hovedpoenget er at landene skal pålegges forskjellige forpliktelser, avhengig av utviklingsnivå. Slik har jo omtrent alle landene i vesten gjort det også, for å bygge egen velferd. Nå later industrilandene som om utviklingsagendaen kun handler om markedsadgang! Men resultatet er jo at industrilandene vinner utviklingslandenes egne markeder og samtidig lykkes i å holde på sine egne. Hilde Frafjord Johnson fokuserer i all hovedsak på markedsadgang, men kravene fra MUL-landene er helt konkrete: a) individuelle unntak fra avtalen om vilkår for utenlandske investeringer (TRIMS), og b) forutsigbarhet gjennom bundet toll- og kvotefri adgang. Dette siste punktet er meget viktig. USA og EU vil absolutt ikke binde seg overfor MUL-landene. Da Uganda konkretiserte dette kravet overfor den norske delegasjonen, fikk de beskjed om at da «kunne de likegodt melde seg ut av WTO». Norge er på dette punktet strengere enn alle andre land, i forhold til hvor lenge et land kan ha status som MUL-land.

– G77 minner oss også om FNs såkalte tusenårsmål; hvordan tas dette i mot på motsatt side av bordet?

– Dette er viktig: G77 minner om tusenårsmålene og de øvrige utviklingsmålene. De tar altså inn alle de punktene som i sin tid ble luket ut av Verdensbanken, under utarbeidelsen av tusenårsmålene. Påtroppende leder for WTO, Pascal Lamy, har lovet å avslutte Doha-runden. Dersom dette skjer uten noen fremgang i spørsmålene om utvikling, blir dette en katastrofe. Ender dette slik USA, EU og Norge ønsker, vil vi få en massiv avindustrialisering i sør og kanskje også en nedbygging av landbruket. Utviklingsrunden må vurderes ut i fra evnen til å implementere tidligere vedtak.

– En fersk rapport fra britiske Christian Aid viser at frihandel har kostet utviklingslandene omtrent det samme som de har mottatt i bistand; hvorfor ikke bryte alt samarbeid?

– Det er nok ikke så lett. Vi ser en stor bistandsavhengighet hos disse landene, ikke minst i forhold til budsjettstøtte. Dessuten sitter det dypt inne dette, at hjelpen skal komme utenfra. Samtidig forholder det akademiske system, innenlands og utenlands, seg kun til det nyliberale system. Dette er i bunn og grunn en forlengelse av kolonitiden. Og vi godtar heller ikke at disse landene kommer opp med egne løsninger eller hjelper til med å implementere internasjonale avtaler på disse feltene. Vi har glemt hvordan vi kom oss ut av fattigdommen selv og skapte velferdsstaten, blant annet gjennom nasjonal kontroll over egne naturressurser og proteksjonistiske tiltak. Under arbeidet med Globaliseringsmeldingen, hvor det fremstår som Norge kom seg ut av fattigdommen takket være handel alene, foreslo vi at kanskje burde to svenske økonomer utrede akkurat dette punktet. Vi fikk i grunn aldri noe svar på den henvendelsen…

– 2,7 millioner barn arbeider innen landbruket i Uganda; dette kan vel bli et problem dersom landbruksvarene skal inn på det vestlige marked?

– Ja, både barnearbeid og miljø kan brukes som argument mot markedsadgang. Selvfølgelig er dette et anliggende for folk i nord, men jeg mener vi må skille mellom barn i landbruket og barn som sendes vekk for å arbeide i industrien, og hvem som får skolegang og hvem ikke? Situasjonen er forøvrig ikke ulik den vi hadde i Norge da vi bygde opp vår egen velferd. Jeg ser at i sør- og øst-Afrika jobber kvinnene aktivt mot et system som tvinger deres barn ut i arbeid. Hvis landene presses til å åpne sine grenser, eller overdynges med subsidiert bomull, da tvinges deres barn ut i arbeidslivet. Vi må støtte disse kvinnene i deres arbeid mot barnearbeid, men det er en solidaritetskamp, ikke en kamp om handel.

– Så hvordan er utsiktene for toppmøtet i Hong Kong i desember?

– Hvis man ikke kommer lenger i utviklingsspørsmålene, blir det ingen konklusjon på dette området. Får man derimot konkludert i noen av de andre spørsmålene, som handel og tjenester, er dette et resultat av et solid økonomisk, politisk og kanskje et militært press mot de svakeste landene. Norge er så langt aktive på det politiske og økonomiske området…

(Se forøvrig artikkel side 14 og 15.)

---
DEL

Legg igjen et svar