På apostlenes hester

Tenk om det var mulig å leve uten ansvar og forpliktelser – med lett sekk og hevet hode. Thor Gotaas har skrevet historien om noen av dem som kanskje levde sånn – landets landstrykere.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«De slapp å bruke energi på å forsørge en familie eller skjøtte en fast jobb og konsentrerte seg om sitt eget velbefinnende. Mange skjelte dem ut for det. Ekte landstrykere tilhørte ofte den ene prosenten i ethvert samfunn som stritter imot og nekter å innordne seg etter et fast mønster.»

Dette skriver forfatteren i bokas forord. Spørsmålet blir om ikke dette synet blir litt vel romantisk.

Uten mat og drikke

Noe måtte sjølsagt også landstrykere ha å putte i munnen. Mennesket lever som kjent ikke bare av ånden alene, det må ha noe i hånden også. Derfor førte salg og tigging ved dørene i de tusen norske hjem til vandrernes, loffernes, vagabondenes viktigste gjøremål.

Loffernes glanstid i Norge er 1900-tallet. Forrige århundre ble innledet med Løsgjengerloven av 1900, en foranstaltning fra myndighetenes side som skulle få stor betydning for loffernes liv og levned. I 1907 trådte loven i kraft, og åtte år seinere var Opstad tvangsarbeidshus på Jæren (i dag Åna fengsel) – Jeddern – i funksjon.

Gotaas skriver: «Puritansk arbeidsetikk stod sentralt i lovgivernes filosofi. Ubemidlede personer skulle jobbe eller oppdra familie, basta! Å unndra seg menneskets arbeidsplikt var destruktivt for individet og feigt i forhold til storsamfunnet. Det førte til et liv som spottet Gud og stred mot all fornuftig moral. Prinsippet var enkelt; boligløse individer som nektet å jobbe, skulle idømmes fengsel. Dersom tiltalte fortsatte sin «ørkesløse» livsstil etter løslatelsen uten å vise tegn til forbedring, tok den fryktede paragraf fire over styringen.»

Fram til utbruddet av første verdenskrig hadde vi i furet værbitt besøk av mange russiske skjærslipere som vandret fra hjem til hjem, fra gård til gård og tilbød sine tjenester mot kost og losji. For uten mat og drikke, duger vagabonden heller ikke.

Og ikke sjelden reiste omstreiferne rundt og underholdt, enten på musikkinstrumenter som trekkspill, lirekasse og munnspill, eller som tryllekunstnere og akrobater. I disse har dagens gateunderholdere i våre byer sine forgjengere.

Et menneske for det

Å være på loffen ble som regel av mange betraktet som en nedsettende aktivitet. «For utenforstående representerte lofferne en slaraffenaktig og livlig subkultur omgitt av mystikk, men også en livsførsel basert på snylting. Allmuen undret seg over dem, frydet seg over loffernes påfunn, eller fordømte deres såkalt asosiale tendenser.» Det er liten tvil om at lofferne provoserte deler av allmennheten med sitt frihetlige sinnelag, men hos ungene var de populære.

Og mange av lofferne sjøl trivdes ifølge Gotaas veldig bra. Han skriver: «Nesten alle med en slik livsanskuelse var menn. For dem var vandringen selve livet, den eneste rette måten å leve på. De ville oppleve verden, de var nysgjerrige og eventyrlystne av natur, alltid parate til å oppleve nye ting og oppsøke nye steder. Kritikerne mumlet om at mange av dem drakk for mye. Det fantes få avholdsmenn blant lofferne, men yrkeslofferen konsumerte ikke ubegrensede mengder alkohol. Det skyldtes at han levde for vandringen, ikke for brennevinet.»

Denne boka inneholder flere små fortellinger, ikke minst den om lofferen Knudsen som sovnet på togskinna. Det var det siste han gjorde i sitt omflakkende liv. Og vi kan lese historien om den vandrende redaktør Anders Mæhlum.

Noen var anleggsarbeidere, andre var rallare og slusker. Men noe hadde de felles. I den populær loffervisa «Jeg er en slusk» går tre verselinjer sånn: «Jeg har slitt meg gjennom livet/kjempet hårdt, men sunket ned/men jeg er da vel et menneske for det.»

Vandret med freidig mot

Hvor kom lofferne fra? Stort sett fra hele landet, men et påfallende høyt antall kom fra Oslos østkant. For å gå på loffen hang sjølsagt – som så mye annet her i livet – nært sammen med åndelige og materielle livsvilkår. Og var de dårlige – og det var de ofte i byers øst og nord for å si det med Rudolf Nilsen – så var også en tilværelse som loffer en reell mulighet.

Det var flest menn som var loffere. Årsakene til loffingen kunne være (og var) mange, men hadde ofte med penger eller kjærlighet å gjøre. En skilsmisse var for eksempel en relativt vanlig grunn til at mannen søkte lykken på grus og i grøftekanter langs landeveien.

Og det var heller ikke til å unngå at flere av landets landstrykere havnet bak lås og slå – i fengsel. Her kunne det være greit å bli en stund, tenkte de kanskje, men i det lange løp ble det for mange stive krav og for få kvadratmeter å bevege seg på

Hvor vandret vagabondene hen? Sjølsagt hadde de mange faste ruter, men også noen overraskende som denne: «Etter ørkesløse dager i byen var det fristende med en tur på landet. Idyllen Drøbak lå langs ruta til hundrevis av loffere i mellomkrigstiden. Mellom 4. mars 1927 og 24. september 1927 ble det registrert hele 131 vandrere i den pittoreske småbyen, det slang innom opptil fem mannfolk på en dag. Vanligvis kom de to eller tre i lag, nesten hver og en fulle av lystige kommentarer. Det utfoldet seg et herlig liv når kobbelet av storkjeftede loffere inntok bygatene. De tråkket atter på Drøbaks brostein, garvete typer som «Rocambole», «Løva», «Kalmar Langen», «Bravo», «Bjørn» og «Smygen». Også selveste «Suggen» og «Klinka» stakk innom.»

Utenformennesker

I 1929 skal det ha eksistert en halv million loffere i Europa. Særlig i Tyskland var det mange, og Stuttgart ble et slags europeisk senter. Ja, de arrangerte til og med sin egen vagabondkongress! Hit var også dikterne Knut Hamsun og Maksim Gorkij invitert, men ingen av dem dukket opp.

1930-årene ble loffernes store tiår. Da sluttet også mange fra sjømannsstanden seg til lofferne. De utviklet et språk med en egen slang og sjargong, et språk som ble ansett som vulgært og som ble dårlig likt blant språkets voktere.

Var lofferne politisk engasjerte? Spør Gotaas og svarer nei. «Det er derfor ingen grunn til å tro at landstrykerstanden i Norge felte så mange tårer på grunn av manglende innflytelse og totalt fravær av intern organisasjon. Tvert imot må man regne med at de i stedet forsøkte å utnytte sin merkelige posisjon som utenformennesker.» Et Norsk Lofferforbund ble derfor med tanken, aldri en realitet.

Av kjendiser er vel Aage Samuelsen og Robert Normann de nærmeste vi kommer. Begge var de musikanter som har loffet gatelangs og underholdt med gitaren. Førstnevnte ble som kjent en legendarisk religiøs forkynner, Normann en av landets beste jazzgitarister.

Kloke ord

Under krigen meldte flere loffere seg inn i NS. Forfatteren Asbjørn Elden – forhenværende vagabond – skal ha ment at NS og nazistenes løfter om en ny æra inspirerte yngre menn som følte seg utestengt fra arbeidslivet.

Etter krigen gikk det merkbart nedover med antallet loffere. I 1970 ble Løsgjengerloven opphevet og som en konsekvens stengte Jeddern for godt. En av de siste lofferne, Henrik Larsen, sa det sånn i 1956 fra sitt lille skur i Siljan i Telemark:

«Menneskene er seg selv like. Jo mer de får, jo mer har de behov for. Lysten til å få det bedre og eie mer øker jevnt med det man vinner, og tilfredsheten av et ønske avler straks et nytt. Hvor blir det så av all denne snakken om høy levestandard? Levestandarden kan måles nøkternt, men for hver av oss innebærer den noe annet. For oss mennesker er den et uttrykk for hvor mye av våre ønsker vi får oppfylt og hvor stor del av vårt behov som blir tilfredsstilt. Det er ikke sikkert at følelsen av en virkelig levestandard vokser med alle de godene som mange mennesker oppnår i dag.»

Kloke ord. Det er også Thor Gotaas» egne avslutningsord: «Overskuddslandet Norge frembringer artige personligheter i fleng, men åpenbart ingen som er interessert i å ta opp arven etter våre landstrykere. En tusenårige tradisjon er over, uten at så fryktelig mange beklager det. Men de som opplevde lofferne, glemmer dem aldri.»

Romantisk

Denne boka er ved siden av skriftlige og muntlige kilder og referanser bakerst i boka, også utstyrt med en flott lofferordliste. Språket er enkelt, klart og lite akademisk – noe som kler innholdet bra. Stilen er i hovedsak beskrivende, komposisjonen er konvensjonell og kronologisk. Gotaas prøver seg noen ganger med en morsom og lystig prosa som ofte er vellykket – ja, såpass at det kanskje kunne vært enda mer av det. Noen partier kan nemlig bli litt monotone i sin beskrivende saklighet.

Det politisk aspektet i fortellingen om lofferne kunne vært trukket mer inn. At folk loffet var ikke bare av frivillig årsaker, det fantes såvel økonomiske som sosiale grunner til dette – ja, disse var antagelig sågar de viktigste. Gotaas unnlater ikke å omtale dette, men burde ha utdypet det noe mer. I en ellers interessant bok som fortjener mange lesere er dette bokas største svakhet.

Om boka ikke er litt romantisk? Som flere av de ovenfor siterte utdragene mer enn antyder; svaret er ja.

---
DEL

Legg igjen et svar