På åndelig visning

To dager er alt man trenger for å rekke innom de største religionene i verden. Men hvor høyt er det egentlig under taket?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[religion] Vi tør ikke ta med målebånd og stige, men spør sånn lett henslengt:

– Og hvor mange meter er det til taket?

Vi har invitert oss selv på visning i de fem verdensreligionene – mens det brenner og kriges i og rundt Israel – det hellige landet for jøder, muslimer og kristne. Vi som snublet og somlet bort barnetroen for en tid tilbake vil kikke på fasiliteter i Oslo, tilbud, kjenne på dørene, hvor åpne de er, og altså; avstand til taket.

Himmeltak

Det første vi kikker opp i er Majorstuen kirke. Blått tak, vakkert, som hav, som himmel.

– Er det himmel?

– Ja, det skal illudere himmel, du ser stjernene og …

Daglig leder Knut Sørheim peker. Klokken er elleve, kirketid, men ikke søndag, bare tomt, rent, firkantet. Her slipper alle inn, her er fredagsgudstjeneste for de homofile i Åpen kirkegruppe, utenom søndagsgudstjenester også bryllup, begravelser, konserter. Sørvik tusler, har hendene i bukselommen, tjukke briller, digert nøkkelknippe, peker og preiker, cirka ti meter under taket, nokså høyt altså. Og du trenger ikke være noen god kristen for å sitte i menighetsrådet heller, det rekker at du er medlem av Den Norske Kirke, og at du bor innenfor menighetens område. I denne kirken er det også et lite kapell, og i kjelleren er det korøvelser, samtalegrupper, bibelgrupper.

– For å være kristen holder det at du tror på Gud, sier Sørheim, vi sitter på hans knøttlille, overfylte kontor, Kirkeveien bråker utenfor, og han sier fordelen med kristendommen er at du blir tatt vare på av Gud.

I andre religioner leter mennesket etter Gud, mens Gud søker mennesket i kristendommen, mener han.

En gullbuddha

Sørheim lukker døren bak oss, og på jakt etter buddhisttempelet kjører vi oss vill under den virkelige himmelen. Mellom digre jorder, røde låver, forbi Skedsmokorset. På venstre hånd ligger et gult våningshus. Den thailandske buddhist-

munken Phrakruvitetdhammavitit åpner døren, ønsker velkommen. Ikke mange metrene under taket, men velkommen er vi, sitt bare ned, det er tepper på gulvet inne i templet og en gullbuddha smiler. I hjørnet et pengetre med hundrelapper, tohundrelapper, en femhundrelapp, en tannpasta, en hundrelapp til, gaver til tempelet. Penger samles inn til bygging av et nytt tempel på samme tomt. Det vil stå ferdig 7. juli 2007. Der blir det hele ni meter under taket, og det er jo ikke verst. Og også her er alle som vil velkomne til å delta, menn og kvinner og barn, religionen kommer innenfra, sier munken. Rundt 1000 nordmenn har konvertert til buddhisme.

Inn på teppene kommer en kvinne med langt svart hår, hun bøyer seg mot Buddha, setter seg et godt stykke fra munken.

– Hun er kommet fra Sverige for å be her, forteller munken, sier hun finner fred her.

– Det er det det handler om, få kontroll over sitt indre, for dermed å kunne kontrollere verden. Du kan komme til tempelet til alle anledninger, bursdag, død, bryllup, bryllupsdager, når du er glad. Det er vanskelig å lage regler, du kan komme akkurat når du vil, det er åpent hver dag, sier munken, demonstrerer chanting, går ned på kne, tenner det lille lyset først, så to litt større foran Buddha og kongen i Thailand, ber.

Varme farger

Vi durer videre fra sommerdag til tidlig kveld, parkerer foran en sliten, grønn brakkerigg mellom Rødtvet og Ammerud i Groruddalen, Norges Hindu Kultur Senter.

– Er dere klare?

Forstander Pulendran Kanagaratnam kommer gående, innenfra høres en bjelle. Hindugudstjenesten er i gang, vi går opp i andre etasje, gudestatuer er plassert rundt i rommet.

Samme arrangement hver kveld klokka 19. Bjelle, tromme, fløyter akkompagnerer bønnene til de ulike gudene, og hovedguden Shiva. Kvinner og menn og barn om hverandre, folder hendene, løfter dem, en dame i blått gjesper litt. Mye farger, lyd, høy lyd, summing, mumling, svetten pipler og lyspærene i alle mulige farger slutter ikke å blinke. Varmt. Fotografen sier han tror hinduene tåler varme bedre enn ham.

Gudstjenesten avsluttes med applaus.

– Alle kan praktisere hindu, selv om man ikke er født inn i det, forteller Kanagaratnam og sier alle er velkommen til gudstjeneste, uavhengig av religion og nasjonalitet.

I lokalene her er ungdomsgruppe, diskusjoner, undervisningsgrupper, matlaging til ofring. Tre ganger i uken er det yogaøvelser. Det arrangeres også bryllup, men ikke begravelse. Når vi spør om de beste argumentene for å bli hindu, sier Kanagaratnam at som andre religioner handler det i bunn og grunn om respekt, kjærlighet og å vise omsorg.

– Og så er det ikke så strengt her, vi er svært tilpasningsdyktige.

Etterpå er det ned i kjelleren til masse god mat og tusen takk for oss og de sier også tusen takk for at vi ville komme på besøk, hjertelig velkommen igjen. Han smiler, ja alle har egentlig smilt alle disse timene, og vi smiler selvfølgelig tilbake.

Om natten denne tanken, at man er så vant til det ekstreme. Så det blir nesten sjokkerende hvor vanlige og hyggelige og gjestfrie menneskene egentlig er, og sjokkerende at man blir sjokkert, forfjamselse over egne reaksjoner, urolig natt.

Politiet passer på

Neste morgen er det synagogen. Denne dagen har en mann kastet stein gjennom vinduet og gjort fra seg på trappen. Vi sluses inn gjennom to dører, alle dører lukkes og låses, låses og lukkes, og det sjekkes om det er ordentlig låst en gang til. Urolige tider. Synagogen ser ut som en liten kirke, med tepper, lysekroner, runde vinduer, steinvegger.

– Jeg håper synagogen vender mot Jerusalem, ellers har noen gjort en grov feil., ler Alex Levi. Han er sommervikarierende administrasjonssjef i Det Mosaiske Trossamfund.

Levi gjetter på at det er 15 meter under taket, sier det er en liten menighet, – og ikke mange er religiøse:

– Det er for eksempel egentlig ikke lov å røyke på lørdager, men et par tar seg en pause under gudstjenesten og går ut og røyker litt. Og 90 prosent kjører til synagogen selv om det heller ikke er lov, styremedlem Edvard Aspelund humrer, syns det er fint at det er sånn.

Alle som vil får slippe inn, men en Securitas-vakt stiller rutinespørsmål om du ikke har vært her før, og litt lenger oppi gaten sitter politiet i en bil når det er gudstjeneste hver fredag og lørdag morgen. Og her er det altså kjønnsskille: Kvinnene må sitte på galleriet, barna løper hvor de vil.

I samfunnshuset vegg i vegg foregår undervisning av ulike aldersgrupper. Her er også ungdomsarbeid og idrettsklubb og bridge og korøvelser, barnehage og studiesirkler og omsorgskveld for eldre. I festsalen er det diskokule, her er kafé og israelsk folkedans annenhver tirsdag. I synagogen foregår også omskjæring, bryllup, gravferd. Men jødedommen er ingen misjonerende religion, er du ikke født jøde er det vanskelig å bli det.

– Likevel er det alltid mellom fem og ti personer på konverteringskurs, forteller Aspelund.

En rabbiner bestemmer når du er klar – det kan gå år, det er heftig opplæring, mye tradisjon.

Levi og Aspelund mener fokuset på familien og det sosiale er det beste med jødedommen.

– Vi har ti julaftener i året! Kommer jeg til en ny by er det bare å oppsøke det jødiske samfunnet. Da blir jeg helt sikkert invitert på middag, sier Levi.

Mye marmor

Noen timer seinere regner det på den siste verdensreligionen. Rådsmedlem Ghulam Sarwar tar i mot oss i menigheten Central Jamaat-E-Ahle Sunnats nye moské på Grønland i Oslo. Den er 6439 kvadratmeter, Skandinavias største og har trapper av italiensk marmor. Sarwar svetter i pannen, setter på viften, slår ut med armene i det største rommet.

– Her er plass til 1088 menn på de rødlilla bønneteppene, under fredagsbønnen er det smekkfullt her, sier han.

På det høyeste iallfall 20 meter under taket hvis vi kikker gjennom lysekronen fra Hadeland glassverk og oppover og oppover i en slags kuppel. Vi går opp trappene til galleriet.

– Og her sitter damene da, her er plass til 1400. Det er mye skrik og skrål med dem.

Sarwar humrer og forteller om åpningen 11. juni, da var det 4500 mennesker innenfor dørene.

– Og den tilreisende imamen spurte kvinnene; «dere mine kjære søstre, kan dere ikke være stille en ti minutters tid,» men de kaklet videre. Jeg fikk skikkelig vondt i hodet, vet du.

Sarwar humrer igjen, og viser oss videre, alle rom, undervisningsrom, hvilerommet til imamene og vi hilser på guttene og jentene som lærer urdu, arabisk, religion og historie, her skal det bli bibliotek, her blir det leksehjelp for barn i samarbeid med Røde Kors og Oslo kommune, forbi konferanserommet, kontorer, ikke alt er ferdig, mangler ennå penger.

Så hentes godsakene, søte pakistanske kaker og vannmelon og overflod av fersken og epler og pærer og te, vil vi ha melk i? En studentgruppe samles her hver lørdag og diskuterer. Damene samles søndag, for å lage mat.

I moskeen arrangeres bryllup og begravelser og seremonier for de som ønsker å konvertere, ja vær så god, det er bare å bli muslim.

– Alle er velkomne, det er bare å bekjenne at det bare er en Gud, Allah, og Muhammed er hans siste profet. Resten lærer du etter hvert, hvordan du skal be, vaske deg og så videre, sier Sarwar.

Jammen gode søte kaker.

– Et fortrinn med islam er at vi har himmelens bok, Koranen, som ikke er forandret noe, slik Bibelen er. Den forteller oss hvordan vi skal leve på jorda, sier han.

Ute regner det fortsatt

Denne natten sniker bønnetepper seg inn i drømmene, all jævelskap i religionens navn drømmes bort. Hva om menneskene vi har besøkt snakket sant og styrte verden, raust, og lot folk tro det de ville, da ville man vel bare funnet andre påskudd til å krige, eller? Nattanker, før morgenen eksploderer og krever at man sier noe, for eksempel dette: Høyest under taket og god frukt i moskeen, desidert vanskeligst, men sosialt å bli jøde, heftigst hos hinduene, fredeligst hos buddhistmunken, finest blå himmel i taket i Majorstuen kirke. Åpne dører overalt, samhørighet, opium for folket, ja vel, men også en ro over ansiktene, en mening. Er det nødvendig å si noe mer enn det?

---
DEL

Legg igjen et svar