På vei mot et nytt Nord-Irland?

Kampen om Catalonia kan være starten på en uløselig konflikt. 
Foto: Truls Lie
Avatar
Jové er aktivist og kulturentreprenør, bosatt i Barcelona.
Email: joverobe@gmail.com
Publisert: 01.10.2018

Catalonia-fobi er en fobi som europeere flest neppe kjenner til, men i Spania er fenomenet til å ta og føle på. 

Striden mot katalanere og baskere har pågått i over 250 år, hvor målet hele tiden har vært å forene Spania rundt landets dominerende nasjon: Castilla. Noen hevder at den spanske borgerkrigen var det siste væpnede forsøket på å bevare et flernasjonalt Spania, men dette er en forenkling av virkeligheten.

Undertrykkelsen av katalanere tok ikke slutt da Francos diktatur opphørte, men fortsatte også etter overgangen til demokrati. Selv om forbudet mot å bruke det katalanske språket opphørte i 1979, har det siden den gang kommet over 200 nye lover, kongelige resolusjoner og rettsordre som påbyr bruken av det kastiljanske språket i Catalonia. Også i det 21. århundre har en rekke domsavsigelser forsøkt å kneble bruken av katalansk i skoler, domstoler og i offentlige etater – kastiljansk skal være det offisielle språket i regionen. 

I 2010 og 2012 toppet det seg med at den spanske grunnlovsdomstolen fratok Catalonia status som nasjon, og besluttet at katalansk ikke lenger er Catalonias offisielle språk.

Det er derfor ingen overraskelse at et flertall av katalanere ønsker uavhengighet og kjemper for dette med utallige demonstrasjoner, i det som har blitt kalt «smilenes revolusjon». 

Denne ukuelige, ikke-voldelige grasrotbevegelsen har holdt det gående i 9 år og har motivert et overveldende flertall katalanere (80 prosent) til å støtte en folkeavstemning om regionens uavhengighet. Den spanske regjeringens svar har hele tiden vært det samme: Nei. 

Ny folkefiende

Motstanden mot katalanerens uavhengighetskamp fikk vind i seilene etter en 30 år-lang pause i denne striden. Dette må sees i sammenheng med den baskiske frigjøringskampen. Helt frem til den baskiske separatist-organisasjonen ETA endelig erklærte våpenhvile i 2011, brukte høyresiden ETA som Spanias hovedfiende for å forene befolkningen. Da presset fra ETA opphørte, søkte høyresiden en ny folkefiende å rette sinnet sitt mot, og på denne måten kjemper de for et samlet Spania.  

Situasjonen i Catalonia begynner å minne om Nord-Irland, hvor høyresiden krever at katalanernes krav blir møtt med domfellelser, fengsling og – om det skulle bli nødvendig – militær inngripen.

Striden mot katalanere og baskere har pågått i over 250 år, med mål om å forene Spania rundt landets dominerende nasjon, Castilla. 

Tidligere statsminister José María Aznar gikk i bresjen for at null-toleransepolitikken som ble brukt i Baskerland, skulle anvendes i Catalonia. Dette skulle ikke bare gjelde i møte med separatistene, men med alle som ønsker en folkeavstemning.

Ifølge Aznars høyreekstreme tenketank (FAES) er det bare en bagatell at et stort flertall av katalanere ønsker et slikt valg, men også at voldsbruk har vært fullstendig fraværende fra de katalanske separatistenes side. 

Hemmelighold og masseovervåkning

I skyggen av denne trusselen – og etter en tiårig konflikt og en ikke-bindende avstemning i 2014 – har den katalanske regjeringen (Generalitat de Catalunya) likevel krefter til å kalle inn til en folkeavstemning den 1. oktober 2017. Men styresmaktene i Madrid bryter på sin side spansk lov og overkjører det katalanske politiet. De sender en politistyrke på 10 000 mann til Barcelona. Dette urovekkende inntoget, som ankom regionen noen uker før avstemningen, må kalles en ren invasjon. Midt oppi denne svært spente situasjonen, med ukentlige demonstrasjoner, sabelrasling og trusler om massefengsling, danner Generalitat en valgkomité for folkeavstemningen om uavhengighet.

Valgkomiteen og regionpresidenten Carles Puigdemonts kabinett innser at hemmelige strategier må iverksettes for at folkeavstemingen skal gjennomføres og tilrettelegger for 2315 valglokaler i offentlige skolebygg. Dermed begynner en storstilt katt-og-mus-lek der valgkomiteen og 55 000 frivillige organiserer en hemmelig transport av 18 000 stemmeurner og 4 millioner stemmesedler på forskjellige steder i Catalonia. Samtidig må de unnvike politiets mange kontroller, og koordinerer ytterligere 150 000 mennesker til å sove på skolene som blir holdt åpne. Det hele kan kalles en storslått demonstrasjon av fredelig sivil ulydighet, utført med presisjon, motstandsiver og naivitet. 

Barnefamilier og eldre blir huset på de ulike skolene for å tilbringe natten før valgdagen der, uvitende om morgendagen som venter dem.    

Foto: Truls Lie

I forkant av 1. oktober ransakte den spanske politienheten Guardia Civil biler, leiligheter og kontorer, og begynte en ulovlig masseovervåkning for å stanse en bevegelse med altfor stor oppslutning til å kunne trues med ren kraft. Spanias statsadvokat sikter 712 av Catalonias ordførere på grunn av deres støtte til folkeavstemningen. Det hellige, udelelige Spania har altså politisert rettssystemet og mister på denne måten all demokratisk troverdighet. Statsminister Mariano Rajoy beordrer cyberangrep på 140 katalanske domener som støtter avstemningen, men hundrevis av hackere verden over holder dem gående. 

Konflikten pågår nå i fullt dagslys, og med dette kommer vi frem til det vi alle trodde var utenkelig: Det spanske politiets opprørsstyrker stormer 92 skoler og slår løs på barn, kvinner og eldre i en aksjon som førte til 1066 skadde – hvorav en mann mistet øyet etter å ha blitt skutt med en gummipatron. 

23 mennesker over 79 år, og 22 mindreårige, deriblant to barn under 11, endte også opp på sykehus.

I tillegg til bruken av gummi-patroner (som er forbudt i Catalonia) sjokkerer de store politistyrkene og deres fiendtlige fremtoning i møte med separatistene. Men dette burde kanskje ikke komme som noen overraskelse etter at offentlige spanske styresmakter igjen og igjen har spredd teorier om en «katalansk overmakt» og samtidig kommet med utspill om den «katalanske rasen». Det er dette hatet som har hisset opp de spanske politistyrkene som – i påskudd av å konfiskere stemmeurner – slår og sparker alle som står i veien. 

Politiaksjonen fremstår som et av de verste eksemplene på statsstøttet voldsbruk i nyere tid.

Fra Generalitat til forsvarskomiteene

Etter en ja-seier med 2 044 038 stemmer (90 prosent), men med et lavt oppmøte (43 prosent) og 770 000 konfiskerte og utalte stemmer, bøtelegger den spanske riksretten valgkomiteens medlemmer og erklærer folkeavstemningen for ugyldig. Komiteen – den eneste offentlig synlige delen av de 55 000 frivillige separatistene – oppløses. Brorparten av denne frivilligstyrken har nå dannet de nye forsvarskomiteene for den katalanske republikken (Comités de Defensa de la República, CDR). Tiden etter folkeavstemningen karakteriserer et veiskille i Catalonia: Revolusjonens smil fikk slått ut et par tenner, men de 55 000 frivillige tilsluttes av et par hundretusen flere. I regioner, byer og nabolag dannes det over 300 forsvarskomitéer helt spontant. I de etterfølgende ukene blir Carles Puigdemont og flere medlemmer i hans regjering tvunget i eksil, og ni tilknyttede politikere blir satt i varetekt i påvente av rettssak. Det har nå gått over seks måneder, og de venter fremdeles.

Med en strategi av direkte handling og moderne motstand holder forsvarskomiteene ukentlige møter hvor de diskuterer hva de kan gjøre for å forsvare resultatene av folkeavstemningen og realisere den katalanske republikken. Bevegelsen er desentralisert, uten noen synlige ledere, og møtene holdes ofte med dekknavn – uten telefoner og basert på tillit. Det rulleres på hvem som sitter i lederskap. Hvis noen av medlemmene blir identifisert på internett, trekker vedkommende seg tilbake med en gang. Hvor mange er med i disse forsvarskomiteene? 150 000? 200 000? Det er umulig å si, og det blir stadig vanskeligere å anslå ettersom spanske domstoler har begynt å gå enkeltindivider etter i sømmene med påstander om terrorisme, noe som gjør at  bevegelsen hemmeligholdes. Forsvarskomiteenes aksjoner er velkoordinert og har bestått i alt fra sperring av veier og toglinjer, distribusjon av gule kors og sløyfer, organisering av demonstrasjoner som krever en generalstreik til friheten til katalanske politiske fanger. Aksjoner som alltid går fredfullt for seg.

Et tannløst smil?

Forsvarskomiteene er unektelig anarkistiske organisasjoner der fundamentet er folkemøter og moderne motstands-taktikker. Målet er å forsvare flertallets vilje, og å kjempe mot en normaliseringen av den kulturelle, økonomiske, juridiske og politiske undertrykkelsen av Catalonia. De ønsker også å motarbeide den store kløften mellom katalanske borgere og den spanske politiske klassen – samtidig som de forsvarer en minoritet. Likevel forsøker de å unngå bruken av anarkistisk retorikk som så lett demoniseres i media. 

Dette er kanskje bevegelsens mest vellykkede seier så langt, nemlig at de lykkes med å tenne en gnist på et pasifistisk grunnlag og på denne måten støttes de helhjertet av et flertall katalanere.

Politiaksjonen fremstår som et av de verste eksemplene på statsstøttet voldsbruk i nyere tid.

Men denne pasifistiske grenen blir et svakt ledd i møte med sivilkledde høyreekstreme grupperinger innad i det spanske politiet og militæret som – væpnet med batonger og kniver – allerede har aksjonert mot forsvarskomiteene i minst 1700 voldelige angrep, ifølge politirapporter. Disse har ikke blitt møtt med motangrep. 

Men den potensielle provokasjonen av et voldelig motangrep ligger farlig nær. Noen ser ikke lenger lyset i enden av tunnelen. Isteden er de vitne til en fullslått autoritær politikk; en uløselig konflikt; et katalansk Nord-Irland; fremveksten av en voldelig katalansk gruppe som etterlyser mer aggressiv handling og en sterk leder. Den fastlåste situasjonen har for mange i Europa gått fra å være en skammelig situasjon til å bli en konflikt som krever en øyeblikkelig løsning. 

Ifølge Word Values Survey 2010–2014 ville 39,5 prosent av spanjolene ikke protestert mot at landet ble styrt av et mer autoritært regime.

Men for et stort antall katalanere er frigjøringsprosessen i full gang og den uavhengige republikken nær. 

Smilet har kanskje mistet et par tenner, men Catalonias vilje synes å være uknuselig – selv når risikoen for fengsling og voldelige angrep er faretruende til stede. 

Kommentarer