På vei mot en samlet menneskehet

Vi lever midt i et verdenshistorisk drama hvor det revolusjonære håpet må holdes ved like. Bare slik kan vi bygge sivilisasjon for alle, hevder filosofen Alain Badiou.
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 03.12.2018
I Know There Are So Many Of You
Forfatter: Alain Badiou
Polity Press, Storbritannia

Den nye boken til den 85-årige franske filosofen Alain Badiou er som den forrige, La vraie vie, henvendt til ungdommen. Siden tekstene er bygget på taler han har holdt til videregåendeelever og kunststudenter i Paris, virker de umiddelbare og pedagogiske, og gir Badiou fribrev til å forklare grunnleggende poenger, uten at han trenger å regne inn et skeptisk akademisk publikum. Henvendelsen til studenter tillater også Badiou å sirkle tilbake til 68-opprøret, der han selv var involvert, og til å reflektere over hva som har skjedd siden.

Verden er ung!

Den første av de to forelesningene i boken åpner med en påminnelse om hva Badiou kaller «banale fakta», som han relanserer på en måte som får dem til å fremstå som forbløffende. Et første poeng: Menneskeheten som art er en nykomling i evolusjonen, bare 200 000 år gammel. Vårt kosmiske eventyr har bare så vidt begynt. Verden er ung! sier Badiou oppglødd. Det andre poenget er vitenskapen nylig har befestet at mennesker overalt på kloden genetisk sett er ekstremt like. Til tross for alle forskjeller er menneskeheten én. Inntil for få år siden var en slik påstand skandaløs, påpeker filosofen, og derfor er folk fortsatt besatt av distinksjoner mellom folkegrupper. For det tredje: Når vi ser på menneskehetens utvikling på planeten fra stjernenes synsvinkel, har vår art gjennomlevd kun én virkelig transformasjon av betydning: overgangen fra livet som jegere og sankere til bofaste jordbrukere i yngre steinalder – den neolittiske tid – det vil si fra 10 000–5000 år siden. Når vi dyrket korn, kunne vi lagre overskuddet – og av dette fulgte eiendomsrett, en over- og en underklasse, en autoritær stat, stående hærer og kriger mellom nasjoner. Dette er den verdenen vi fortsatt lever i – og i den forstand er vi alle fremdeles neolittiske mennesker.

Neolittisk logikk

Den neolittiske logikken fører til et skille mellom mennesker innad i samfunnet – og en stadig konflikt mellom ulike samfunn. Det råder en generell konkurranse i samfunnet som skaper vinnere og tapere, seierherrer og beseirede. Slik er naturen, kunne man innvende – og Badiou sier på én måte det samme: I den grad vi fortsetter slik, er vi fanget i en dyrisk kamp for tilværelsen, med den forskjell at vi nå kjemper med teknologiske og ideologiske midler.

Badiou skriver om den feilslåtte revolusjoner – serien av brutte forventninger som hjemsøker venstresiden som et gjentatt og demoraliserende traume.

Når denne konkurransetilstanden likevel ikke overbeviser som den endelige sannheten om menneskets grunnvilkår, er det fordi samfunn tuftet på klasse og konkurranse alltid har vært tvunget til å fornekte alle menneskers fundamentale enhet. Med løgn opprett(hold)er et slikt samfunnssystem skiller mellom «oss» og «de andre». En virkelig anerkjennelse av mennesker fra andre grupper enn ens egen er fortsatt er en politisk utopi, hevder Badiou.

De ekskludertes blikk

Men å anerkjenne andre mennesker, hva betyr egentlig dét? I sitt svar undersøker Badiou begrepet den andre og beveger seg over fra sivilisasjonshistorien til den moderne filosofien. Felles for tenkere som Victor Hugo, Sartre, Lacan og Hegel er at den andre er en fundamental del av oss selv – for forståelsen av hvem vi selv er. Like fullt er denne delen av oss fremmed – og noe vi stadig prøver å kontrollere, fornekte, underkue og beherske. Konkurranseforholdet mellom oss og de andre, mellom min gruppe og andres grupper gjør de andre til et brysomt element – dog et element vi ikke kan klare oss uten: «Helvete er de andre,» lyder Sartres dyster-satiriske formulering. Hos Hegel er den andre en underkuet slave, som herren både fornekter og er avhengig av.

Vinnerne i det globale konkurransespillet har en dulgt skyldfølelse overfor det hav av tapere som utestenges og utnyttes. Flyktningen og den nomadiske arbeidsløse blir sinnbildet på den andre i dag – og utfordrer oss til å ta det avgjørende skrittet i retning av brorskap. Hvis dette skrittet skal bli mer enn en tom og skyldtynget gestus, må vi våge å snakke om kommunisme, hevder Badiou.

Det «neolittiske stadiet» forblir en primitiv maktkamp med sofistikerte midler – en brutal krigstilstand dekket av en tynn ferniss av sivilisasjon. Slik Badiou ser det, må en ny revolusjon finne sted – den virkelige revolusjonen som kan bringe oss over i en reell global sivilisasjon.

De revolusjonæres glemsomhet

Bokens andre foredrag rommer 13 teser om verdenspolitikken. Noen handler om krig, mens hoveddelen analyserer feilslåtte revolusjoner, serien av brutte forventninger som hjemsøker venstresidens prosjekt som et gjentatt og demoraliserende traume. Hvorfor gikk det så skeis med den arabiske våren, med Occupy-bevegelsen, med Syriza i Hellas? Mye av feilen ligger i en innsnevret tidshorisont, ifølge Badiou. Bevegelsene mangler historisk forståelse og evner ikke å lære av tidligere feil.

Badiou er også gammel og seig nok til å advare mot opprøreres naive forventing om at problemene skal kureres over natten. Monopolbasert makt og kapitalkonsentrasjonens kreftsvulster er livsstilssykdommer som har festnet seg i sivilisasjonen over årtusener. Å tenke verdenshistorisk og kommunistisk betyr for Badiou å arbeide langsiktig, tålmodig og strategisk i retning av et sunnere samfunn.

Krig, revolusjon – eller begge?

Badiou var en del av den maoistiske bevegelsen under 68-opprøret, og mot slutten av talen henvender han seg til den unge leser eller tilhører i rollen som revolusjonens leder: Vi må starte skoler som kan spre kommunismens budskap, erklærer han – få i stand massemøter og langsomt motarbeide de kapitalistiske statsapparatene før verdensmaktene tørner sammen i en ny og fatal verdenskrig. At Badiou ikke nevner miljøproblemene, virker litt i utakt med tiden, tatt i betraktning det unge publikummet han henvender seg til.

Ved første blikk fremstår filosofen her som en typisk gammel radikaler som henger igjen i etterkrigstidens angstfylte verdensbilde. Det er kanskje sant, men kanskje er det helt motsatt – at generasjonene etter Badious egen har glemt hvor tøff politikken egentlig er. Verdenskrig er ikke annet enn manifestasjonen av det konkurranseprinsipp verdenssamfunnet fortsatt er bygget på.

 

Kommentarer