Utgivelsen Gå inn i din tid (Res Publica) gir anledning til å se et par norske intellektuelle nærmere i kortene – nemlig Dag Herbjørnsrud sine mange samtaler med Thomas Hylland Eriksen. De har begge en fortid som redaktører bak seg, henholdsvis i Ny Tid og Samtiden. Idehistoriker Herbjørnsrud og sosialantropolog Hylland Eriksen snakker seg gjennom hele 50 år – gjennom tiårene 80, 90, 00, 10, og utover 20-tallet.

80-tallet hadde blant annet Gateavisa og jappetiden, og tiåret endte med at de fleste partier fikk et miljøprogram. Ifølge Hylland Eriksen besto 80-tallets venstreside av aktive kosmopolitiske sosialister, mens i dag er offentligheten preget av den nasjonalistiske venstresiden – han betegner avisen Klassekampen som de «nasjonalkonservative».

Med #90-tallet kom ifølge boken en større forståelse for det flerkulturelle. Og vi kan vel legge til det postmoderne nye Morgenbladet i dette tiåret. Men materialisme, selvgodhet, identitetspolitikk og -teori preget også Norge, før 00-tallet kom med 11. September og oppmerksomheten ble rettet mot terror og permanent krigføring. Vel så interessant er hvordan media endrer seg og hjelper til med å spre frykt og skape det nye kontrollsamfunnet på #00-tallet og videre. Som nevnt i boken, kom også Youtube i 2004, iPhone i 2007, og Facebook ble etablert i Norge samme året. Hylland Eriksen beskrev vår tid i boken Øyeblikkets tyranni (2001), eller helst den manglende tiden. Det «glade 90-tallet» skapte med alle skjermene samtidig konsentrasjonsvansker, multitasking og hastverk. Og i dag påpeker han hvordan dette har akselerert der tekstmeldinger, mobiltelefon, web og internett, gjør «at vi kan miste forståelsen» av årsakssammenhenger, at vi mister rekkefølgen av ting av syne.

I vår fragmenterte tid, med alle duppedittene, har aviser som Ny Tid og Morgenbladet gjort sitt beste for å bøte på dette – og bevare en ettertankens «sjel», slik Hylland Eriksen nylig skrev i en kronikk mot nye endringer i dagens næringslivseide og profittdrevne Morgenbladet.

Han sier også i bokens samtaler at mens 90-tallet mer var «styrt av fornuft og opplysningsidealer», preges dagens Norge av følelser og inntrykk. Således appellerer aviser og sosiale medier til sanser og emosjoner, framfor den rasjonelle delen av hjernen. Ja, vi kjenner alle til populismen i USA, Polen, Ungarn, Italia og andre. Poenget er at dette er godt hjulpet fram av ny medieteknologi og algoritmer. Men også av en stadig mer kompleks verden der folk blir utmattet, og krever enkle svar.

Smarttelefoner

Smarttelefonene er temaet for Hylland Eriksens kommende noenogfemtiende bok. Som sagt i boksamtalen, er smarttelefonen nærmest blitt en forlengelse av kroppen. Vi har også tidligere hørt at teknologi er proteser, men nå er det mer gjennomgående – om du ser deg rundt, bare på trikken, hvor mange holder ikke en slik i hånden? Eller er du en av dem som nesten kolliderer med fotgjengere, vår tids «håndgjengere»?

Når Herbjørnsrud spør om hva hovedproblemet med 00-tallet har vært, får han svaret at «så mange snakker i munnen på hverandre … med mangel på et prosjekt.» Og godt hjulpet av de uheldige effektene ved elektronisk kommunikasjon, «nemlig den økende fragmenteringen og tendensen til nihilisme», legger Hylland Eriksen til.

At ettertanker og skaperkraft har dårligere kår enn før, det kan lærde tvile om.

På et punkt i boken, spør jeg meg om Hylland Eriksen er moralsk, eller bare beskrivende, når han sier at «antall likes gir deg en opplevelse av hva du betyr i verden.» Han mener at skal man kjenne seg verdifull, må man stadig ut på nettet for å få oppmerksomhet. Følgen er mindre tid, eller at man bryr seg mindre om ettertanken. En av bokens mange problemstillinger – miljø er også betydelig dekket – er også hvordan aggresjon og hat har økt med sosiale medier og avisene som følger på. Også hjulpet av hvordan mediene legger ut såkalte «raseri-åte», provokasjoner som skal skape «debatt». Mye av dette høres ut som gode beskrivelser, men, tenker man mindre enn før 1980?

Ettertanker og muligheter

At ettertanker og skaperkraft har dårligere kår enn før, det kan lærde tvile om. Og Marshall McLuhan kalte en gang mediesamfunnet for vår nye globale landsby der vi har blitt numne av informasjonsoverfloden – numbing and dumbing down.

Men jeg tviler. For i kommunikasjonssamfunnet oppstår også en rekke nye former for samvær. Og til tross for skravleklassen, tabloidenes tullball, NRK og andres evige underholdningsiver, så er det fremdeles lommer for forskjellige grupper og mindretall. Og selv om unge i dag har vokst opp med mobilen limt fast i hånden, skapes en rekke nettverk. Spør deg selv om tidligere generasjoner egentlig var så gode på å snakke sammen, eller med foreldrene.

Det er mange samtaler for tiden, også på Litteraturhuset i Oslo: Sist måned snakket Hylland Eriksen og John Postill om smarttelefonen – og rekken av positive sider er lang. Spesielt med nye mobiler kan også aktivister og demonstranter verden rundt i dag (HongKong, Barcelona, Beirut, Santiago, Caracas …) med sine massedemonstrasjoner, bygerilja eller autonome grupper kartlegge politiets bevegelser og andre utfordringer – i nye samarbeidende apper i realtime legger folk inn observasjoner eller strømmer video direkte.

Hylland Eriksen nevnte i samtaleboken at alle hans eksempler fra Øyeblikkets tyranni virker utdaterte nå 18 år senere. Ja, i dag har verden 2.7 milliarder smarttelefoner. De forenkler ikke bare hverdagens oppgaver for mange av oss i Vesten, men i u-land har ny mobilkommunikasjon gitt muligheter enkeltpersoner aldri hadde tidligere, som til arbeid og handel med andre. Dessuten kan mange utføre fjernarbeid via internett og mobil.

Interessant var dessuten Hylland Eriksens eksempel på Litteraturhuset om flyktninger: I dag er det første ankomne flyktninger spør om, hvor de kan lade telefonen! De finner ut reisestrekninger via Google Maps, sjekker været, leter opp familie og kontakter, driver med «mikro-koordinering», søker opp steder å spise – og kanskje oppdager en slektning i München der de søke ly. Egne apper er også utviklet for flyktninger. Og mobilen brukes til å sende penger hjem. Dessuten har flyktninger på sin smarttelefon også med seg bilder, musikk og informasjon, hvor mye av deres kulturelle tilhørighet er lagret.

Eksistensielt

Tilbake til Gå inn i din tid. Dag Herbjørnsruds stadige spørsmål om hva som har preget tiårene, svares med smarttelefonen, containerne for verdenshandelen, og identitetspolitikk. Men fremover for #2020-tallet er svaret klima og Kina. I 1980 hadde Europa og USA 50 prosent av verdens kjøpekraft, men i dag bare henholdsvis 16 og 15 prosent. Kina har nå 20 prosent! Vel, Europa er nå bare 10 prosent av verdens befolkning, ikke lenger rundt 30 som for et århundre siden. Kina er framtiden, og vi snakker da ikke bare om Huawei, 5G og mer kontroll og overvåkning.

Boken på 312 sider – der ordet anarkist faktisk er nevnt 61 ganger – konkluderer sin rikholdighet av interessante problemstillinger: Med automatisering, mediene, kunstig intelligens etc. – og om jeg kan legge til, muligens en tretthet over konsum og  underholdning – blir det kommende tiåret det eksistensielle. Eller også som Herbjørnsrud legger til, der han avslutter samtalen, ut fra at innsiktene fra «Thomas tvileren» stadig blir mer aktuelle – at 2020 blir et «tvilens tiår». Til det svarer Hylland Eriksen: «Kanskje – jeg blir litt i tvil.»

(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)