På tide å vise mot, Norge!

Vi har dårlig tid. Norge må feie godt for egen dør før klimatoppmøtet i Paris i slutten av november. For skal vi kreve mye av de største utslippslandene i verden – deriblant USA, Kina, Gulfstatene, Russland og Japan – må vi kreve mer av oss selv. Beskjeden fra ekspertene og FNs klimapanel er mer enn […]

Vi har dårlig tid. Norge må feie godt for egen dør før klimatoppmøtet i Paris i slutten av november. For skal vi kreve mye av de største utslippslandene i verden – deriblant USA, Kina, Gulfstatene, Russland og Japan – må vi kreve mer av oss selv.
Beskjeden fra ekspertene og FNs klimapanel er mer enn tydelig: Vi vet at det fortsatt er mulig å holde den globale oppvarmingen under to grader, men for å oppnå dét må vi innen 2050 kutte utslippene av klimagasser i verden med minst 80 prosent i forhold til 1990-nivå.
I dag ligger vi bak skjema. Vil vi være et land som blir lyttet til, og som har en viktig brobyggerrolle i utformingen av en juridisk bindende avtale i Paris, må vi ta inn over oss vårt historiske ansvar og at vi har blant Europas høyeste utslipp per innbygger.

Innen 2050. Det norske målet om 40 prosent utslippskutt innen 2030 er ikke nok. Norge er nødt til å heve 2030-målet til 50 prosent utslippskutt før Paris-møtet. Den nye klimaloven som Regjeringen arbeider med, må gi oppskriften på hvordan målet skal nås. Og på klimatoppmøtet må Norge varsle at det norske Oljefondet skal gå tungt inn i finansiering av fornybar energi, med en innsats tilsvarende fem prosent av Oljefondet som utgangspunkt. Ny fornybar energi betyr ikke bare klimakutt, men også fattigdomsreduksjon, energitilgang, bedre folkehelse, sysselsetting og bedre vern av naturmangfold.
WWF og internasjonal miljøbevegelse jobber for et globalt mål om overgang fra fossil energi til 100 prosent fornybar energi i 2050. Og vi ønsker at dette målet skal være en del av Paris-avtalen.
Norge ønsker ikke et slikt mål, men heller et mål om «netto nullutslipp» i 2050, som betyr et system med karbonfangst- og -lagring og eventuelt at karbonbinding i skoger og hav regnes med. Et vedtak om 100 prosent fornybart er realistisk, mener WWF. Det vil gi en klar beskjed også til norske aktører om at Norge må kutte mer. Dessuten må vi i større grad bruke den ekspertisen og de midlene Norge har til å hjelpe frem dette skiftet internasjonalt. Her har Norge og andre rike land store muligheter til å hjelpe. Vi kan bidra med ren teknologi til utviklingsland, i tillegg til økonomisk støtte til tilpasningstiltak.

Ambisjonsnivået synker. Men om vi skal unngå klimakatastrofen, er vi avhengige av at de største utslippslandene, USA og Kina, går med på forpliktende avtaler om omfattende utslippskutt. Mye av utfordringen i klimaforhandlingene ligger i at nesten 200 svært ulike land skal bli enige om hvem som skal gjøre hva og hvor mye, og ikke minst hvem som skal betale. Verdens land må øke farten på arbeidet med å redusere sine utslipp. Og de rike landene må hjelpe de fattige. Amerikanske diplomater og forhandlere jobber veldig hardt for at det skal bli en klimaavtale i år – en som omfatter alle. Inntrykket er at de vil ha en bred avtale som favner alle heller enn en ambisiøs avtale som står i samsvar med det vitenskapen forteller oss at må gjøres. Det må også være en avtale som USA kan ratifisere, og den politiske situasjonen i landet gjør dette vanskelig. Det vi ser, er at andre land retter seg etter hva man tror er mulig få til i USA. Dessverre betyr dette at ambisjonsnivået synker.
Et viktig punkt i klimaforhandlingene er finansiering. Etter opprettelsen av Det grønne klimafondet har flere land, inkludert Norge, gitt løfter om å fylle opp dette fondet med penger. Men så langt mangler det store summer. «Stoltenberg-utvalget» viste i 2010 at det er helt nødvendig at offentlige midler brukes til å utløse privat kapital for å finansiere det globale klimaarbeidet de neste tiårene. Her kommer Norge som investor inn. Ikke bare huser Norge store finansmiljøer innenfor bank (for eksempel DnB) og pensjonsfond (for eksempel KLP og Storebrand) – norske myndigheter forvalter også verdens største investeringsfond, nemlig Statens Pensjonsfond Utland (SPU), eller Oljefondet, som vi helst kaller det.

Et vedtak om 100 prosent fornybar energi er realistisk.

WWF mener at SPU må investere opptil fem prosent av Oljefondets verdi direkte i infrastruktur for fornybar energi. Et slikt mandat utredes nå, og Stortinget vil trolig stemme over et slikt forslag våren 2016. Dersom Oljefondet faktisk gjør dette, vil det kunne anspore andre til å utvikle institusjoner og tjenester som igjen vil investere direkte i fornybar energi på en ansvarlig måte.
Prekært. Vi vet at 2014 var det varmeste året i Norges historie (siden målingene startet). Og vi vet at verden allerede har blitt 0,74 grader varmere de siste 100 årene. Vi ser at isen smelter på polene. Så håper vi at også Erna Solberg og resten av Regjeringen kjenner varmen – og velger å gå for et 100 prosent fornybart-mål i 2050.


Jensen er generalsekretær i WWF.
njensen@wwf.no.

---
DEL