På tide å våkne

Hvor lenge skal oljeindustrien få sette dagsorden på tvers av klima- og miljøinteresser?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

StatoilHydro og fremtredende politikere gjentar til det kjedsommelige at olje, fiskeri og miljø uproblematisk lar seg kombinere. Men bare i løpet av det siste halvåret har vi to ganger fått bevist at ingen kan garantere nullutslipp fra oljevirksomheten. Norgeshistoriens nest største oljeutslipp fra Statfjord A i desember, og en ny lekkasje fra samme plattform sist lørdag, viser at nullutslipp er utopi.

På nyåret 2006, før forvaltningsplanen for Barentshavet skulle vedtas, rådet det en nærmest religiøs tro på hva et eventuelt petroleumseventyr i nord ville si. Oljeindustrien tegnet et glansbilde. Det var ikke måte på hvilke rikdommer som ville strømme over vår nordligste landsdel dersom Helge Lund fikk vise vei i Barentshavet.

På NHOs årskonferanse i januar 2006 la analyseselskapet ECON fram en «rapport» som mest av alt lignet på et drømmescenario. Norge skulle snus på hodet. Oljevirksomhet i nord ville føre til at kommunene ble rikere, utflyttinga snudde, og skadevirkningene for miljøet var minimale. I løpet av et par tiår ville det industrielle tyngdepunktet flyttes fra vestlandet til Nord-Norge. Daværende ECON-sjef Kjell Roland kunne spå at det i framtida ville være direkteruter mellom Hammerfest og Houston (de har latt vente på seg). Forutsetningen var selvsagt at oljeselskapene fikk slippe til. Uten dem, ingen framtid.

Hva har så egentlig skjedd? Nord-Norge opplever kun få positive ringvirkninger, i følge FAFO-rapporten «Varsel om vekst». Med enkelte unntak kommer gevinsten av petroleumsaktiviteten stort sett utenlandske selskaper og etablerte miljøer på øst- og vestlandet til gode.

I 2010 blir det omkamp om forvatningsplanen. Det skal avgjøres om nye områder skal åpnes. Da bør tre forhold veie tyngre enn sist:

1. Nord-Norges framtid handler ikke først og fremst om olje.

Fiskeressursene er uten sammenligning den viktigste ressursen i nord. Satsinga på reiseliv har et stort potensial. En rapport fra Nordlandsforskning høsten 2005 anslo at reiseliv, fiskeri- og oppdrettsnæringen i nord vil sysselsette 25 ganger så mange, og gi 50 ganger så høy verdiskapning som oljenæringa i 2020.

2. Glansbildet famler.

Effektene for Nord-Norge står ikke i forhold til de forventningene oljetørste politikere og lobbyister nører opp under. Nord-Norge tjener ikke nevneverdig på petroleumsvirksomheten nå, og kommer sannsynligvis heller aldri til å gjøre det. Det er med andre ord stor forskjell på drøm og virkelighet.

3. Vi har ansvar for et av verdens mest sårbare havområder.

Usikkerheten og faglige advarsler omkring sikkerhet og miljøkrav må komme det økologiske systemet til gode. Det vil alltid være en risiko for utslipp og ulykker i områder av avgjørende betydning for økosystemene i havet, ikke minst for de store kommersielle fiskebestandene som har sine gyteområder her.

Å presse på for økt oljeutvinning i nord nå, er et miljømessig paradoks. Mens Statoil i 2006 brukte millioner på å overbevise folket, særlig i nord, om at «Nord-Norges framtid ligger under vann», er sannheten at det er Bangladesh sin framtid som ligger under vann dersom klimaendringene fortsetter. Å åpne opp for oljeboring i nord vil ramme de fattigste, samtidig som Norge ikke vil nå sine egne klimaforpliktelser.

Oljeindustrien driver som vanlig et intenst lobbyarbeid. Dette er gutter som er vant til makt og som ikke liker å bli styrt over. De kommer til å rette hardt skyts mot partiene for å få det som de vil i 2010. Derfor er det på tide å for en gangs skyld sette foten ned for oljeindustrien, og innse at vårt ansvar for sårbare havområder og klimaet må få forrang.

---
DEL