Forfatter: Becky Alexis-Martin
Pluto Press, Storbritannia
På 1980-tallet syklet jeg for fred. Fra Moskva via Finland, Sverige og Norge før vi tok fly og syklet fra New York til Washington (D.C.). Russere, amerikanere og skandinaver deltok i Bike for Peace. Vi protesterte mot atomvåpen. Den store gimmicken underveis var en amerikaner og en russer på tandemsykkel. Kom de i mål, kom de sammen. Falt de, falt de sammen. Verden var delvis klar for slike enkle metaforer den gang. Men i dag?
1980-tallet var de store fredsdemonstrasjoners tid. Men atomvåpnene er fortsatt med oss, og de er like farlige som før. Ja, kanskje enda farligere? I boken Disarming Doomsday, The Human Impact of Nuclear Weapons since Hiroshima får vi med oss hele historien om atomvåpen fra alle tenkelige innfallsvinkler. For den som vil lese seg opp på temaet, er dette en liten bibel. Men den er ikke nødvendigvis lettlest og er kanskje forbeholdt de mest interesserte, som fredsforskere, fredsaktivister eller studenter i geografi eller statsvitenskap.
Geografi som vil noe
Becky Alexis-Martin har begått et viktig stykke arbeid på 192 sider. Hun er foreleser i politisk og kulturell geografi ved universitetet i Manchester. Alexis-Martin er ekspert på langtidseffekter av stråling og det som på engelsk kalles «kjernefysisk kultur». Hun brukes mye som kommentator på kjernefysiske spørsmål i avisene The Guardian og The Independent, og i BBC-programmet The Conversation (for øvrig et glimrende samtaleprogram, anbefales!).
Det er med andre ord en kunnskapsrik forfatter vi har med å gjøre. Boken hun har skrevet, er i tradisjonen «radikal geografi», en retning som forsøker å forstå sosiale og geografiske problemer og komme med forslag til løsninger. Innen den radikale geografien handler det ofte om hverdagsliv og erfaringer. Derfor ønsker forskerne innenfor feltet å formidle forskning som er relevant for folks hverdagsliv og for samfunnet som sådant. Radikale geografer er derfor ofte selv med i kampanjer for sosial rettferdighet.
Mange ofre
Disarming Doomsday tar for seg hemmelighetskremmeriet bak forskningen og konstruksjonen av kjernevåpen. Den tar for seg de geografiske stedene bombene blir konstruert, slik som Los Alamos. Vi kommer tett innpå forskeren, miljøet og stemningen. Så blir vi med dit bomben brukes første gang: i Hiroshima 6. august 1945. Hva skjedde med dem som overlevde og fikk sår for livet? Mye av dette vet vi fra før, men jeg liker at det framstilles i en og samme bok, som også er en politisk analyse av hvor verden står i dag. For hva vil skje med kjernefysisk sikkerhet i en tid når cyber-angrep blir mer og mer vanlig?
Becky Alexis-Martin har studert folk som har overlevd kjernefysiske prøvesprengninger. Historien er full av triste fortellinger om urfolk og øyboere som delvis ble tvunget bort fra sine hjem, eller som selv ble utsatt for radioaktiv stråling. Men også tusenvis av militærpersonell og forskere er ofre for det som skjedde, i alle fall sett i ettertid. Flere av disse har organisert seg, noen av dem har reist tilbake dit de var utstasjonert. Alle er de en del av historien, alle plages de med noe, og Becky Alexis-Martin dekker dette på en bred og innsiktsfull måte.
En ny kald krig
Men dette er jo historie nå, vil du kanskje innvende. Den gang ei. Mye kan tyde på at vi er på vei inn i en ny kald krig, eller i det minste en periode med økt risiko for spredning av kjernefysiske våpen. I motsetning til biologisk og kjemisk krigføring forblir kjernefysiske våpen de eneste masseødeleggelsesvåpnene som fortsatt ikke er forbudt internasjonalt. Internasjonal våpenkontroll og ikke-spredningsavtaler er de eneste begrensningene som eksisterer.
Og det har jo virket – i alle fall fram til nå. Ifølge Becky Alexis-Martin har antallet kjernefysiske våpen sunket fra 70 300 under den kalde krigen til 14 200 i 2018. Det er formidabelt. Men antall land som har kjernevåpen, og faren for kjernekrig og atomterrorisme, har økt siden den gangen. Opprinnelig var det bare USA og Russland som hadde kapasiteten. Så kom Storbritannia, Frankrike og Kina. Deretter fulgte Israel, India, Pakistan og Nord-Korea. Spenningen har økt, og boken gir mange eksempler på nesten-ulykker og falske alarmer som kunne ha utløst en ukontrollerbar krig.
Ustabile ledere
Både fredsbevegelsen, mange land, institusjoner og politikere ønsker derfor bedre føre-var-ordninger. Det spiller ingen rolle at det er færre våpen enn før hvis lederne for landene som har våpnene, anses som mer ustabile eller autoritære.
Et eksempel i så måte er da to demokrater 25. januar 2017 forsøkte å introdusere lovforslaget Restricting First Use of Nucear Weapons Act for Kongressen. De feilet. Tanken var å sikre prosessen ved en eventuell førstebruk av kjernevåpen – og derigjennom redusere sannsynligheten for kjernekrig – ved at det er Kongressen som skal ha rett til å erklære en slik krig. Vi kjenner Donald Trumps tendens til å trykke på send-knappen på Twitter, samme hvor dumt det er, det som kommer. Samme hvor provoserende, for både venn og fiende. Det skjer på impuls.
Det finnes mange eksempler på nestenulykker og falske alarmer som
kunne ha startet en ukontrollerbar krig.
Dette er meg bekjent første gang det er blitt satt spørsmålstegn ved den amerikanske presidentens kjernevåpenprerogativ. Nå er nok prosessen bak å sende en kjernevåpenladning vesentlig mer avansert enn å sende en tweet, men det sier likevel noe om tiden vi lever i.
Kan kjernevåpen forbys? Den gjeldende kjernefysiske nedrustningsavtalen gjelder fram til 2021. Trump mener, som med så mange andre avtaler USA har inngått, at den er «svært urettferdig for USA». Russland har utplassert nye interkontinentale raketter. Trump har også snakket om å gå inn for mindre potente «mini»-atomvåpen som et alternativ til konvensjonell krigføring. Skulle slike våpen tas i bruk, vil det være en glidende overgang til bruk av «ordentlige» kjernevåpen.
Dette viser også Trumps totalt manglende interesse i å ta en internasjonal ledelse i slike spørsmål, noe hans forgjenger, Obama, var langt mer åpen for og interessert i å gjøre. (Det førte også til at Obama fikk Nobels fredspris i 2009. Ettertiden har vist at det var prematurt.)
At vi skal klare å av-oppfinne kjernefysiske våpen, er en utopi. Jeg og mine fredsentusiastiske kompiser var naive i 1983. Men det jobbes like hardt og naivt i dag for en egen forbudstraktat mot atomvåpen. ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) ble tildelt Nobelprisen for sitt arbeid for dette i 2017.
Flere land og regioner har erklært seg som kjernevåpenfrie soner, både i Asia, i Afrika og i flere byer i Europa. Naiv må derfor verden ennå være. Både Russland og USA må opp på en tandem igjen. Det samme gjelder for India og Pakistan, Israel og Iran.
Alexis-Martins bok aktualiserer på en god måte hvorfor det er viktig å være engasjert og informert.
- Les også den andre omtalen av boka: Sort tåke og sort turisme
