Abonnement 790/år eller 190/kvartal

På rød løper med usikre framtidsutsikter

Det blåser kraftig i Rue d’Antibes. Langs gaten henger enorme bannere med bilder av skuespillere og regissører. I et heftig vindkast prøver Marion Cotillard i blitzbelyst helfigur å rive seg løs fra sine stramme snorer høyt oppe over hodet mitt. Jeg stopper og ser på det vakre ansiktet; rekker å tenke at jeg tar henne med meg hjem om hun lykkes. Men vinden roer seg, og hun faller tilbake i prosesjonen med de andre stjernene som viser vei der jeg småløper mot Cannesfestivalens hjerte.

Etter 11 år på festivalen kan jeg denne veien i blinde. Etter hvert hører jeg også musikken fra høyttalerne, og snart ser jeg stigene med folk på hvert eneste trinn – de har ventet i flere timer allerede. Jeg presser meg gjennom folkemengden; mot de andre stivpyntede folka i køene ved inngangene, forbi alle dem med håndskrevne plakater der de spør om noen har en ekstra billett, passerer den eldre damen med bildene av Isabelle Huppert klare for autograf.

Å se film i Cannes, er noe helt spesielt. Å se en film fra ditt eget hjemland, er magi på linje med å sitte på tribunen når vi tar VM-gull i håndball.

 

Vel fremme tar jeg ut akkrediteringen fra brystlomma, og i det samme mister jeg invitasjonen på fortauet. Idet jeg bøyer meg ned for å plukke den opp, skifter musikken til noe jeg gjenkjenner som Bernard Herrmann. Og med dét kjenner jeg gåsehuden krype oppover armene, hjertet slå litt raskere. Jeg smiler for meg selv, retter på den svarte sløyfa og drar inn stemningen i dype drag mens jeg går de siste skrittene bort mot den røde løperen over alle røde løpere – for første gang på 36 år lagt ut i anledning visningen av en norsk film.

Å se film i Cannes, er noe helt spesielt. Å se en film fra ditt eget hjemland, er magi på linje med å sitte på tribunen når vi tar VM-gull i håndball. Joachim Triers deltakelse med Louder Than Bombs i årets konkurranseprogram er ikke bare en bragd i seg selv, men må også tilskrives en bransje som de siste 12–15 årene har gjennomgått en storstilt utvikling og blitt vist en stadig økende interesse utenfra. Å oppleve Trier stående i midten av det applauderende folkehavet etter endt gallavisning, er i så måte en passende avslutning på et spesielt kapittel i fortellingen om den norske filmen. Nå er det på tide å starte arbeidet med det neste – men hvilken vei tar historien?

Stadig bedre. Norsk film har sårt savnet lokomotiver à la det danskene har i Lars von Trier, Susanne Bier og Nicolas Winding Refn. Disse tre regissørene imøteses med internasjonal interesse i samme sekund som en ny film presenteres, noe som opprettholder dansk films plass på verdenskartet, og som også gir den danske filmbransjen et tydeligere fokus mot omverdenen. Dansk films posisjon har skapt grobunn for en selvtillit som har satt sitt preg både på produksjon og lansering – en selvtillit vi selv bare føler på unntaksvis. Selv om vi de siste årene har hatt en positiv utvikling med stadig hyppigere representasjon på klodens viktigere filmfestivaler, har fraværet av topplasseringer fortsatt holdt oss litt for godt i tøylene i alt fra manusprosess og klipperom til lansering. Våre filmer blir bedre og bedre, men ender allikevel ofte opp som middels interessante i møte med sine konkurrenter «der ute». Internasjonal presse har derfor bare unntaksvis rettet søkelyset mot norsk film; vårt hjemlige filminstitutt har ofte kommet i skyggen av sine naboers når filmer skal profileres, og som bransje har vi stadig følt oss som passasjerer i baksetet.

Selvsagt endres ikke dette over natten med Joachim Trier på den røde løperen i Cannes, men sett i sammenheng med blant annet Morten Tyldums Oscar-nominasjon for beste regissør, Torill Koves tredje nominasjon for beste animerte kortfilm, Eskil Vogts manuspris i Sundance i fjor: Norsk film befinner seg i en bedre posisjon enn noen gang tidligere. Selvtilliten burde derfor være større enn på lenge – den internasjonale oppmerksomheten har i hvert fall aldri vært det. Og selv om ingen av de nevnte filmskaperne har status som lokomotiv enda, er det opplagt at potensialet for å etablere karrierer med internasjonalt nedslagsfelt og hjemlig påvirkningskraft er der for tiden. Det bør derfor komme visjoner og konkrete tiltak fra kulturminister Thorild Widvey og Regjeringens side, som både tar vare på, og videreutvikler dette. For ingen er tjent med at denne positive utviklingen stagnerer.

Provoserende passivitet. Trass i at Widvey gudskjelov så verdien av å være til stede når Louder Than Bombs inntok Cannes i forrige uke, er det allikevel lite som tyder på at tiltakene vil komme. Snarere er det en provoserende passivitet som preger Regjeringens uttalelser når temaet er film og den norske filmens fremtid – et forstemmende signal om hvor lett våre politikere tar på dette. Innholdet i den bebudede filmmeldingen er riktignok fortsatt ukjent, men det er vanskelig å håpe på visjoner som vil forsterke bransjens muligheter til å utnytte posisjonen vi omsider er kommet i. Mange fant det symptomatisk da Widvey kom for sent til mottakelsen av Louder Than Bombs i Cannes – men først og fremst var det trist. Riktignok satt ministeren fast i trafikkaoset alle som har kjørt bil på Rivieraen kjenner til, men sett med filmbransjens øyne var det allikevel et altfor godt bilde på den tafatte og uinteresserte holdningen hun og Regjeringen så langt har imøtekommet bransjen med.

Mange fant det symptomatisk da Widvey kom for sent til mottakelsen av Louder Than Bombs i Cannes – men først og fremst var det trist.

Deltakelsen i Cannes burde markere overgangen til et nytt kapittel, hvor erfaringene og boosten vi har fått av å delta på verdens mest prestisjetunge festival gir oss ytterligere kraft og fart. Isteden er det et både nervøst og ikke spesielt optimistisk norsk filmmiljø som ser fremover. Så vil noen kanskje si at man overdriver verdien av å delta i Cannes – ja, noen vil kanskje også si at film i seg selv uansett ikke er viktig. Men ingen sier det samme når Petter Northug og Therese Johaug vinner OL-gull, eller for å ta det enda lenger – ingen sa det samme da May-Britt og Edvard Moser ble tildelt Nobelprisen i medisin tidligere i år. Da snakker vi isteden om verdien for rekrutteringen til faget, for profileringen av Norge, og for økt interesse fra investorer. Når skal filmen tilgodeses med den samme innstillingen?

I Cannesfestivalens hjemland er film en sentral del av den både den nasjonale og internasjonale identitetsbyggingen. Når Jacques Audiards Dheepan vinner Gullpalmen og Vincent Lindon og Emmanuelle Bercot (delt med Rooney Mara) vinner begge skuespillertrofeene, anses det som en nasjonal triumf, og et resultat av en industri som hele tiden jobber for å være toneangivende. I ordelag og vinkling minner det altså om hvordan vår egen presse omtaler idrettsbragder. Når skal vi nordmenn begynne å anse filmen som like viktig?


Smidesang Slåen er filmkritiker i Ny Tid.
eirikss@gmail.com

Du vil kanskje også like