På opptråkkede stier

KOMMENTAR: Kunne våre militære og politiske ledere våkne og ta grep mot en skjebne som er langt alvorligere enn pandemien som har rammet verden?

Den nye langtidsplanen, lansert sist fredag, gir ikke forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen alt han vil ha (ifølge Aftenposten 17.4, hverken hær-brigaden eller de nye fregattene han ønsket), men det blir 3000 flere vernepliktige og flere helikoptre. Det virker som man ennå ikke har fanget inn alle de nye tanker og spørsmål om beredskap, trusler og sikkerhet, om venn og fiende, som følger av koronakrisen.

Noen vil huske Gro Harlem Brundtland sin triumf i WHO i 2003 over at SARS var nedkjempet. Hun utstedte samtidig en advarsel om at en ny epidemi kunne komme når som helst og være farligere – man hadde dårlig tid med å bygge opp medisinsk beredskap mot denne trusselen. I november måtte hun fastslå at alt for lite var gjort. Det er bare å erkjenne at det ensidige fokus på militære trusler og tiltak har gitt for dårlig medisinsk beredskap.

Til unnsetning?

Da pandemien rammet Sentral-Europa var det ikke et land i allianse og union som først kom til unnsetning. Russland, Kina og Kuba var raskere ute. En slik utstrakt hånd fra land vi har stresset og provosert i generasjoner passer jo ikke helt med våre ideer om hva og hvem som truer oss.

Det er neppe den vestlige siden som har størst reell grunn til å sove dårlig om nettene.

Når noen spør om det er klokt med stadig større nærvær av amerikanske styrker på norsk område, er det faste svaret at russerne blir varslet og får vite at de ikke har noe å frykte. Men slike utsagn har aldri beroliget noen. Hvor mye tror vi selv på slike utsagn fra Russland eller Kina? Det Russland lett kan se er at USA i dag har en militær satsing som er 11 ganger så stor som deres egen – og at NATO til sammen har 15 ganger Russlands styrke. Det er neppe den vestlige siden som har størst reell grunn til å sove dårlig om nettene.

Atomtrusselen

Men slike diskusjoner om hvilke styrker som skal greie å vinne neste krig er egentlig uten mening. Begge sider er hverandres gisler i en verden høygravid med utslettelse. Millioner av kloke fagfolk og enkeltmennesker har i 77 år bedt våre ledere om å ta atomtrusselen på alvor. Hadde vi virkelig, med innlevelse, skjønt at en atomkrig er en katastrofe hvor legene ikke har noe å tilby, ville Brundtland ha fått sin pandemisatsing – og våre politiske og militære ledere ville lett febrilsk etter enhver mulighet til å befri oss fra atomdøden.

Russland har signalisert slike ønsker, helt siden Gorbatsjovs initiativ i 1985-86 om å endre kurs til et kappløp i nedrustning. Han kommer aldri til å slutte å be om en demilitarisering av internasjonal politikk, sier han i Time 15. april.

Begge sider er hverandres gisler i en verden høygravid med utslettelse.

Med alle erfaringer og spørsmål som vi sitter med fra koronakrisen burde vel langtidsplanen ha blitt fremlagt med et forbehold for de nye vurderinger om beredskap som nå presser seg frem. Er NATOs opprustningsmål – nå til to prosent  av BNP som et mål i seg selv – så viktig at vi forsømmer å være på utkikk etter en fremstrakt hånd?

Nå står Russland foran en sterk økning i koronatilfeller og økonomien er anstrengt. Jeg kan ikke la være å drømme om at våre militære og politiske ledere vil våkne og ta grep mot en skjebne som er langt alvorligere enn pandemien som nå har rammet verden. Med et skriv til Russland «Dere har allerede måttet kutte i militærbudsjettene og vi ser at koronakrisen vil gi store belastninger i månedene fremover. Hva om dere kutter videre på militæret, og så skal vi gjøre det samme. La oss omgjøre tap-tap til vinn-vinn.» Et slikt initiativ kan umulig være mer risikabelt enn den strategiske kapprustningen langtidsplanen vil videreføre.

Abonnement kr 195 kvartal

Ingen artikler å vise