Bestill sommerutgaven her

På mikronivå i språket

Uten aksent

KULTURKRITIKK: Yoko Tawada beveger seg mellom tyske og japanske ord – på linje med Paul Celan eller Roland Barthes. Men visste du at tårer inneholder stresshormonet kortisol?

Yoko Tawada er på mange måter privilegert. Som poet, gjendikter og forfatter pendler hun uten større problemer mellom morsmålet japansk og tysk – og derfor også mellom to forskjellige skriftsystemer, tradisjoner og kulturer. Som poet kan hun bevege seg helt ned på mikronivå i sine to respektive forfatterspråk, og i essayboken Uten aksent >belyser hun med konkrete eksempler praktiske problemer i å gjendikte og oversette både prosa og poesi, og også hvordan tilfeldige fonetiske likheter mellom tyske og japanske ord og begreper gir uante muligheter og resultater. I dette ligger også et politisk prosjekt, et slags personlig forsøk fra Tawadas side på å overvinne, utmanøvrere og passere kulturelle og nasjonale stereotypier og murverk.

Hun er lett gjenkjennelig som asiat, og selv om hun tydeligvis har et godt grep om både skriftlig og muntlig tysk, blir hun hver gang «avslørt» av hudfargen og utseendet. I poetologisk forstand angriper hun den kulturelle og antropologiske renhetstenkningen blant tyskere som forventer korrekt uttale og grammatikk i hver bidige setning. Det er tydeligvis vanskelig å komme innenfor folden, og komplisert å bli akseptert som likeverdig.

Samtidig viser hun at dette er en illusjon i dagens globale verden, også innad i Tyskland der nasjonalitetene og språkene florerer.

Statuer I Kyoto. Foto: Pixabay

En vei ut av språket

- annonse -

I essayet «Roland Barthes som scene» kommer Tawada inn på blikket som vi som fremmede retter mot en annen kultur, og påpeker samtidig den kollektive autismen som regjerer innenfor enhver nasjon, inklusive Japan og Tyskland.

I romanen Sendebudet, som kom ut på norsk i høst, berører hun også det nasjonalistiske renhetskravets autisme. Romanen er en dystopi over Japan inspirert av Fukushima-ulykken i 2011, der staten skrur klokken tilbake til 1800-tallets isolasjonisme og blant annet forbyr bruken av fremmedspråk.

Å gi sorg og lidelse form, skikkelse, kropp, ekstensjon i tid og rom.

Hun gir oss sitt motangrep til denne tendensen i nevnte Barthes-essay, der hun stiller opp språk som et skip på havet, i evig bevegelse og likevel stabilt, fluktuerende og samtidig en solid og pålitelig struktur. Rett og slett fundamentet for enhver poet og gjendikter. Tawada betegner seg som ord-fetisjist. Som poet går hun ned på mikronivå i språket for å fange opp og studere nyansene. Det minner litt om etymologer som studerer sine yndlingsfluer. Samtidig anskueliggjør hun at dette er viktig, at det gir innsikt i kulturelle likheter og forskjeller. Det viser også en vei ut av språket som murverk, en allmenn, felles myte sementert i trivielle og automatiske selvfølgeligheter, det som hverdagsspråket baserer seg på.

Yoko Tawada

Her er hun på linje med Paul Celan, og antakelig også med Heidegger (uten at hun nevner ham); hun drar språket vekk fra ren kommunikasjon og mot noe åpent, udefinerbart, kanskje en uvilje mot å bli definert, mot å bli inkludert og fanget inn av en sluttet ring.

Dette er på en måte en klassisk situasjon for en som beveger seg på tvers av to språk, som hverken respekterer eller behøver de tradisjonelle grenseoppgangene, som dem mellom tysk og japansk, begge med et historisk ben i diktaturer som har indoktrinert befolkningen.

Man gråter av glede, av lykke, fordi død eller katastrofe blir unngått.

Tawada er inne på dette i romanen Sendebudet, der forbudene og tabuene florerer. De virker groteske for oss, men føles som naturlige for japanerne som lever i et samfunn som til dels er ødelagt av en atomulykke. Hovedpoenget for Tawada er likevel at sorg og lidelse etter en katastrofe ikke kan tallfestes, man kan ikke som med radioaktivitet kalkulere halveringstiden, man kan bare, som Proust gjør, gi sorg og lidelse form, skikkelse, kropp, ekstensjon i tid og rom.

I essayet «Namida» (Tårer) tar Tawada for seg fenomenet tårer/gråt i Japan. Hun bruker et historisk perspektiv, ser på forskjeller mellom menn og kvinner, om de finnes, om gråten er individuell eller følger gitte mønstre. I middelalderkulturen viser menn en estetisk side – et perfekt gjennomført dikt kan lokke frem tårer hos dem. Det ble også regnet som en akseptabel reaksjon blant datidens menn.

I samuraikulturen ble idealet forskjøvet, krigerne holdt tårene tilbake, og når de kom, var det som respons på et ritual, noe som også er et slags betinget feinschmeckeri – følelsen er genuin, men avhengig av riktig kontekst, riktig setting.

Sorg og lidelse etter en katastrofe kan ikke tallfestes.

Tårer uttrykker heller ikke bare sorg. Man gråter av glede, av lykke, fordi død eller katastrofe blir unngått. Den som har sett en del Kurosawa-filmer, kjenner igjen folk som i ren lettelse slipper tåreflommen løs når faren er over. Tawada påpeker også at gråt er sunt rent nevrologisk. Tårer inneholder stresshormonet kortisol, som svekker immunsystemet og høyner blodtrykket, derfor føler man også lettelse etter et gråteanfall. Folk blir også anbefalt å gråte en gang i uken – det er sunt.

Hun ler av komikken i denne snusfornuften, og ser samtidig at folk er villige til å gjøre det meste for å holde på sunnheten, for å beskytte og bevare helsen, om det så betyr å grine kraftig en gang hver helg.

Kurt Sweeney
Litteraturkritiker.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte

Siste artikler

StrÅleforskning / Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet – bekymringsverdig feilinformasjon?Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet kritiseres i denne kommentaren for ikke å ta til seg betydelige mengder forskning om strålefarer.
Sykepleie / Jeg skal hjelpe deg. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen (av Vigdis J. Reisæter)Efter et årti i norsk ældreomsorg kunne sygeplejer Vigdis J. Reisæter ikke længere holde ud at måtte give en beroligende pille til angste demente i stedet for en hånd at holde i og et øre at lytte med.
MiljØ / Det Oslofjorden trenger aller mest nåIfølge denne kronikken snakker Miljødirektoratets «Redningsplan for Oslofjorden» ned en reell restaurering av fjorden. Livet i fjæra og fjorden trenger restaurering på naturens egne premisser.
Selvrealisering / The Age of Fitness (av Jürgen Martschukat, …)Survival of the fittest – det gjelder å holde seg i form og passe på sin egen produktivitet. Du har også en app som måler puls, skritt og søvnkvalitet.
MidtØsten / UD kutter internasjonalt samarbeidHvilken betydning har det at myndighetene har kuttet kulturstøtte til en rekke norske aktører som jobber internasjonalt? Som eksempelvis Kirkelig Kulturverksted i Midtøsten?
Omsorg / The Care Crisis. What Caused It and How Can We End It? (av Emma Dowling): Storbritannia er i økende grad avhengig av de frivilliges innsats for å gi borgerne et minimum av omsorg mens offentlige tjenester lider under budsjettkutt og kriser.
Kunstner / TEKST! Kunst og sånn 1981-2020 (av Guttorm Nordø)Guttorm Nordø forteller om det umiddelbare som eneste rettesnor for sitt kunstnerskap. En av de fineste, mest risikovillige og vittigste kunstbøkene i 2021?
Essay / Jeg var helt ute av verdenForfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.
Prio / Når man i stillhet vil disiplinere forskningenMange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.
Spania / Er Spania en terrorstat?Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.
Covid-19 / Vaksinetvang i skyggen av koronakrisen (av Trond Skaftnesmo)Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?
Militært / De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veienVi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?
Bjørneboe / HjemlengselJens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.
Y-blokka / Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokkaFem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.
Tangen / En tilgitt, lutret og salvet korguttFinansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.
Miljø / Planet of The Humans (av Jeff Gibbs)For mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.
Mike davis / Pandemien vil skape en ny verdensordenIfølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.
Samhold / Newtopia (av Audun Amundsen)Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.
Anoreksi / Selvportrett (av Margreth Olin, …)Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.