Yoko Tawada er på mange måter privilegert. Som poet, gjendikter og forfatter pendler hun uten større problemer mellom morsmålet japansk og tysk – og derfor også mellom to forskjellige skriftsystemer, tradisjoner og kulturer. Som poet kan hun bevege seg helt ned på mikronivå i sine to respektive forfatterspråk, og i essayboken Uten aksent >belyser hun med konkrete eksempler praktiske problemer i å gjendikte og oversette både prosa og poesi, og også hvordan tilfeldige fonetiske likheter mellom tyske og japanske ord og begreper gir uante muligheter og resultater. I dette ligger også et politisk prosjekt, et slags personlig forsøk fra Tawadas side på å overvinne, utmanøvrere og passere kulturelle og nasjonale stereotypier og murverk.
Hun er lett gjenkjennelig som asiat, og selv om hun tydeligvis har et godt grep om både skriftlig og muntlig tysk, blir hun hver gang «avslørt» av hudfargen og utseendet. I poetologisk forstand angriper hun den kulturelle og antropologiske renhetstenkningen blant tyskere som forventer korrekt uttale og grammatikk i hver bidige setning. Det er tydeligvis vanskelig å komme innenfor folden, og komplisert å bli akseptert som likeverdig.
Samtidig viser hun at dette er en illusjon i dagens globale verden, også innad i Tyskland der nasjonalitetene og språkene florerer.
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
