På landeveien i Italia

Glem Terracinas pittoreske bakgater og smug – reisen begynner med full gass på den italienske autostradaen.

Terracina. FOTO: Paolo Macorig / Flickr Creative Commons

Den raskeste veien til Gyldendals leie-leiligheter i Terracina, en liten by i Sør-Italia og geografisk mellom Roma og Napoli, er bil – ikke leiebil, for hverken jeg eller min kone har lappen, og siden toget går fra Roma med usikre, som jeg husker det, avgangstider, var vi litt ekstravagante, om enn prisen på drosje i Italia ikke kan måles med drosjeprisene i Oslo, og jeg bestilte drosje, via den som sto for det praktiske med utleie av Gyldendals leie-leiligheter, som fikk noen til å frakte oss fra Leonardo da Vincis flyplass til Terracina.

Det har vært forskjellige sjåfører som har hentet oss; alltid med en synlig navneplakat i avgangshallen, som regel riktig stavet, og mitt etternavn er jo ikke et kronglete mangenavns etternavn; vel fremme i bilen parkert i et svært parkeringshus, som var en maxitaxi ettersom vi var mange, og med barn, og hvis vi var heldige så ville den ha barneseter, til og med i riktig størrelse, ikke alltid, og denne gangen var det feil format.

FOTO: Giorgio Galeotti / Flickr Creative Commons
FOTO: Giorgio Galeotti / Flickr Creative Commons

Etter å ha kronglet oss ut av alle sidegater, køer og lyskryss ga den tause sjåføren, en eldre, gråhåret sør-italiener med caps, full gass ut på motorveien, og den som sukker over veistandarden i Norge, bør ta seg en tur til Italia; denne tause sør-italienske sjåføren var hard på gasspedalen og hadde, som så mange italienere, en stor affinitet til å ligge helt mot støtfangeren til bilen foran, som regel i 150 kilometer i timen; jeg glante ut av vinduet for å se på det italienske landskapet, for nå i slutten av mai var det svært frodig, uten dis og med klare farger; de lange og nakne stammene på pinjene var gråbrune, med flekker av gult og litt grønt, den grove barken ligger lagvis som på våre furutrær, og nålene var dypgrønne og kronen var som en kraftig parasoll, eller flere parasoller som ble til én stor.

Langs foten av treet, det vi si en rekke av dem, så jeg pinjekongler, de var ikke som andre kongler, de var som mellomstore honningmeloner; mørk farge og svært ruglete, og rett bak, i en sving, sto det en rekke med sypresser, underlig navn, syltynne, som pågående grønne flammer, alltid oppoverpekende, lave stammer, kan minne om tjua; sjåføren svingte raskt i liten bue til høyre, en død hund lå på veiskulderen; det så ut som om den sov, halen lå pent inntil den lysebrune pelsen.

Etter en avkjøring mot regionen Lazio, la sjåføren seg mot rattet og peiset på, noen spurte hvor fort han kjørte, og min voksne sønn bøyde seg frem fra baksetet for å se på speedometeret: 140, sa han; på min side var det busker, åker uten åker, mer som en tømt og forlatt eng, med ett hørte jeg tårnseilerne, jeg så dem til venstre, høyt på himmelen; det var mange av dem, ikke en halv håndfull som hjemme, de var lynraske, og de smale deltavingene duppet ned, selv i full fart, de sang merkelige triller, som kanskje ikke var sang, ikke lokkesang, men noe annet, hva med frydfullhet, eller av overskudd.

Det sies at de sover i luften, til og med parer seg i luften, de kan ikke lande på noe som er flatt, de har nesten ikke føtter, mer som små klør, og da greier de ikke å lette, derav det latinske navnet «Apus apus», som betyr «uten bein» – så ble de borte, siden vi kjørte inn i en allé av pinjer, og så rant det meg i hu, noe fra Dante, tror jeg, «om snø på pinjer», uten at jeg ante hva av Dante; min datter sa noe og alle snudde seg samtidig og glante; ute på et jorde var det et stort hus med knuste vindusglass, resten i sement, fullstendig tomt for inventar, det hadde ikke vært et boligkompleks, mer som en fabrikk, og var helt forlatt; jeg snudde meg for å se én gang til idet bilen gjorde et byks opp en bakke – mye av taksteinen var borte.

Deretter enda et bygg; helt uferdig, bare det nakne sementrammeverket i flere etasjer, med åpninger inn til leiligheter; liksom den ytre veggen manglet, helt forlatt, før det ble ferdig, som om pengene ikke strakk til, eller at byggherrene ventet på mer penger?

Veien ble smalere, og på begge sider var det jorder; det var vinstokker så langt øyet rakk, med nett – sikkert umodne bær, for tidlig på året, og hvilken type bær, kunne en vinkjenner ha sett det på vinstokken, eller topografien, hvis ikke bladene på vinstokken? Jeg lukket øyene og prøvde å tenke etter hva det smakte av et glass med Amarone, min favorittvin for tiden, eller hva med Joyces Ulysses, og det som kyklopen, kalt Borgeren, sier i det 12. kapitlet: Gi meg landets vin – det var øl han mente, irsk øl, og jeg drikker mer øl enn vin.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here