På landeveien i Italia

Glem Terracinas pittoreske bakgater og smug – reisen begynner med full gass på den italienske autostradaen.

Terracina. FOTO: Paolo Macorig / Flickr Creative Commons
Ole Robert Sunde
Forfatter. Essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid. Se Gyldendal

Den raskeste veien til Gyldendals leie-leiligheter i Terracina, en liten by i Sør-Italia og geografisk mellom Roma og Napoli, er bil – ikke leiebil, for hverken jeg eller min kone har lappen, og siden toget går fra Roma med usikre, som jeg husker det, avgangstider, var vi litt ekstravagante, om enn prisen på drosje i Italia ikke kan måles med drosjeprisene i Oslo, og jeg bestilte drosje, via den som sto for det praktiske med utleie av Gyldendals leie-leiligheter, som fikk noen til å frakte oss fra Leonardo da Vincis flyplass til Terracina.

Det har vært forskjellige sjåfører som har hentet oss; alltid med en synlig navneplakat i avgangshallen, som regel riktig stavet, og mitt etternavn er jo ikke et kronglete mangenavns etternavn; vel fremme i bilen parkert i et svært parkeringshus, som var en maxitaxi ettersom vi var mange, og med barn, og hvis vi var heldige så ville den ha barneseter, til og med i riktig størrelse, ikke alltid, og denne gangen var det feil format.

FOTO: Giorgio Galeotti / Flickr Creative Commons
FOTO: Giorgio Galeotti / Flickr Creative Commons

Etter å ha kronglet oss ut av alle sidegater, køer og lyskryss ga den tause sjåføren, en eldre, gråhåret sør-italiener med caps, full gass ut på motorveien, og den som sukker over veistandarden i Norge, bør ta seg en tur til Italia; denne tause sør-italienske sjåføren var hard på gasspedalen og hadde, som så mange italienere, en stor affinitet til å ligge helt mot støtfangeren til bilen foran, som regel i 150 kilometer i timen; jeg glante ut av vinduet for å se på det italienske landskapet, for nå i slutten av mai var det svært frodig, uten dis og med klare farger; de lange og nakne stammene på pinjene var gråbrune, med flekker av gult og litt grønt, den grove barken ligger lagvis som på våre furutrær, og nålene var dypgrønne og kronen var som en kraftig parasoll, eller flere parasoller som ble til én stor.

Langs foten av treet, det vi si en rekke av dem, så jeg pinjekongler, de var ikke som andre kongler, de var som mellomstore honningmeloner; mørk farge og svært ruglete, og rett bak, i en sving, sto det en rekke med sypresser, underlig navn, syltynne, som pågående grønne flammer, alltid oppoverpekende, lave stammer, kan minne om tjua; sjåføren svingte raskt i liten bue til høyre, en død hund lå på veiskulderen; det så ut som om den sov, halen lå pent inntil den lysebrune pelsen.

Etter en avkjøring mot regionen Lazio, la sjåføren seg mot rattet og peiset på, noen spurte hvor fort han kjørte, og min voksne sønn bøyde seg frem fra baksetet for å se på speedometeret: 140, sa han; på min side var det busker, åker uten åker, mer som en tømt og forlatt eng, med ett hørte jeg tårnseilerne, jeg så dem til venstre, høyt på himmelen; det var mange av dem, ikke en halv håndfull som hjemme, de var lynraske, og de smale deltavingene duppet ned, selv i full fart, de sang merkelige triller, som kanskje ikke var sang, ikke lokkesang, men noe annet, hva med frydfullhet, eller av overskudd.

Det sies at de sover i luften, til og med parer seg i luften, de kan ikke lande på noe som er flatt, de har nesten ikke føtter, mer som små klør, og da greier de ikke å lette, derav det latinske navnet «Apus apus», som betyr «uten bein» – så ble de borte, siden vi kjørte inn i en allé av pinjer, og så rant det meg i hu, noe fra Dante, tror jeg, «om snø på pinjer», uten at jeg ante hva av Dante; min datter sa noe og alle snudde seg samtidig og glante; ute på et jorde var det et stort hus med knuste vindusglass, resten i sement, fullstendig tomt for inventar, det hadde ikke vært et boligkompleks, mer som en fabrikk, og var helt forlatt; jeg snudde meg for å se én gang til idet bilen gjorde et byks opp en bakke – mye av taksteinen var borte.

Deretter enda et bygg; helt uferdig, bare det nakne sementrammeverket i flere etasjer, med åpninger inn til leiligheter; liksom den ytre veggen manglet, helt forlatt, før det ble ferdig, som om pengene ikke strakk til, eller at byggherrene ventet på mer penger?

Veien ble smalere, og på begge sider var det jorder; det var vinstokker så langt øyet rakk, med nett – sikkert umodne bær, for tidlig på året, og hvilken type bær, kunne en vinkjenner ha sett det på vinstokken, eller topografien, hvis ikke bladene på vinstokken? Jeg lukket øyene og prøvde å tenke etter hva det smakte av et glass med Amarone, min favorittvin for tiden, eller hva med Joyces Ulysses, og det som kyklopen, kalt Borgeren, sier i det 12. kapitlet: Gi meg landets vin – det var øl han mente, irsk øl, og jeg drikker mer øl enn vin.

Sjåføren slo av på farten, det var så uvanlig at jeg våknet opp fra mine grublerier; det var kø, en lang kø, ikke bare biler, det var lastebiler og busser; det var nesten slik at jeg, uten å bli skamfull, så etter en eselkjerre, eller en gjeng med syklister, liksom en mindre variant av Lazio rundt, om noe slikt eksisterte, det er ikke sant; jeg hadde ikke en eselkjerre i tankene, bare iskald øl, i varmen, for nå var det varmt, om enn sjåføren pøste på med kald luft fra bilens luftkjøleanlegg.

Vi kjørte forbi høye tårn; det kunne se ut som vanntårn, og under tørrsvidde enger, til og med så tidlig på året, i slutten av mai – og sannelig min hatt flere tomme bygninger rett ute på et jorde; omfattende og stort og som sist fullstendig tomt, så noen rufsete bensinstasjoner, en frapellet stasjonsvogn på et tak; da mener jeg at det bare var rammene igjen, og litt til; taket, frontruten, samt to forhjul med dekk, der bak flere lave bungalower; alltid i mur og som regel malt lys orange, som om det skal stå til den italienske varmen, skråtak, mange trær, som oftest sypresser og pinje, og alltid gjerder rundt eiendommen og grønnmalte skodder foran vinduene.

Flere busker, tørre siv, som om våren har vært varmere her enn jeg i begynnelsen av turen trodde, siden så mye var så voldsomt grønt og tørt, ikke så tørt som det kan være i juli og august, og med en forferdelig varme, ofte over 30 grader, jeg er ikke laget for så mye varme, da ville jeg heller ha det kaldt, og kunne kle på meg; jeg husket intervjuet med den norske syklisten Tor Hushovd, og jeg kunne ikke noen annet enn å si meg enig med ham – Hushovd måtte dele rom med en syklist fra det franske laget; det var Frankrike rundt, og sommer, men denne franske rytteren nektet å ha vinduet åpen om natten: «Det var fryktelig,» sa oksen fra Grimstad.

Som fra ingen steder dukket det opp på høyre hånd en tilsynelatende luguber bar. Plastnett i døråpningen er alltid et dårlig tegn, noen motorsykler på utsiden – alle svært store og ingen av dem amerikanske, så vidt jeg kunne se i forbifarten; alle italienske, men vi stoppet ikke, om enn jeg var øltørst, og italienere lager godt øl, og sikkert også fine store motorsykler; Dugatti, og, nei, så husket jeg ikke den neste, som også var svært kjent merke, jeg hadde det ikke en gang på tunga.

Så dukkete nutene opp, bak skarpe fjelltopper; vi nærmet oss Terracina; oppover fjellsidene med rekker av oliventrær, stupbratt, hvem plantet trærne og hvem plukker fruktene, da for hånd; sett fra veien med et flortynt sølvpreg, gamle som Metusalem. En svoger av meg, oppdratt svært bibeltro, og som senere mistet troen, eller la den på vent, mente at den høye alderen i Det gamle testamente – alle de gamle profetene ble svært gamle, som Noah, Metusalem, Abraham, Isak, Jakob og Moses – kom av at de som skrev annalene, stadig ifølge min svoger, la til en null slik at de ble mange hundre år, mens de kanskje ikke ble mer enn 80–90 år?

Jeg bråstirret til venstre, eller var det til høyre, og så enda en lurvete og svært kummerlig bensinstasjon, heldigvis ikke Statoil, men BP, og da kunne det ha luktet av varmt øl og dårlig chips, men jeg hilse med hånden, svakt mot min panne, som en respekt for den britiske overalt-væren, ettersom min salige mor var engelsk og at min engelske bestefar overlevde Somme.

En kunne si mye dritt om britene, men de hadde Britisk museum, og Churchill var å foretrekke fremfor den humørløse Hitler og den nevrotiske Stalin; Gud bedre, takke meg til kirkebakken, som min mor gjorde, og sa, og min tungerappe tante Ruth, og hele den engelske dameklubben på Kjevik, som fattet at mennene tok dem ved nesen etter krigen, og disse var krigsbruder, da de gikk i butikken – og deres norskkunnskaper var slette ettersom de hadde blitt opplært av sine guttemenn – spurte de diskenspringeren om kål, som de trodde het kuk, og kneip var pikk.

Da de ved en tilfeldighet oppdaget køpenickiaden – og uten at de visste hvem Aristofanes var eller kjente til hans skuespill Lysistrata – gikk de til kosestreik, og jeg kunne ikke fri meg fra å tenke på de italienske damene og hva de hadde utholdt, alt det lugubre vi hadde hørt om skurkene i Sør-Italia, og det var jo rart at det fortsatte, og konene måtte ha visst noe, men de holdt tann for tunge, ikke bare fordi de var livredde, men for å holde en hånd over barna.

På toppen av et fjell, helt ytterst, oppdaget jeg et tårn eller noe som minnet om et tårn, og spurte sjåføren på dårlig italiensk om det var en kirke, han bare ristet på hodet; senere fikk jeg vite at det var en skulptur av Jesu mor Maria.

Hvor gammel ble hun, det husket jeg ikke, så slo sjåføren på radioen, liksom han var lei av vår svært norske taushet, vi blir først italienere når vi drikker, og uten deres andre språk, gestikuleringene, da sa min sønn noe om italiensk popmusikk; veien var svært rett og jeg begynte å kjenne igjen bebyggelsen, og helt oppe på et fjell så jeg den kjente ruinen av Jupiter-tempelet, det som var en av Terracinas mest navngjetne antikke emblemer.

---
DEL