Terracina. FOTO: Paolo Macorig / Flickr Creative Commons

På landeveien i Italia


Glem Terracinas pittoreske bakgater og smug – reisen begynner med full gass på den italienske autostradaen.

Email: ors@olerobertsunde.com
Publisert: 2016-08-18

Den raskeste veien til Gyldendals leie-leiligheter i Terracina, en liten by i Sør-Italia og geografisk mellom Roma og Napoli, er bil – ikke leiebil, for hverken jeg eller min kone har lappen, og siden toget går fra Roma med usikre, som jeg husker det, avgangstider, var vi litt ekstravagante, om enn prisen på drosje i Italia ikke kan måles med drosjeprisene i Oslo, og jeg bestilte drosje, via den som sto for det praktiske med utleie av Gyldendals leie-leiligheter, som fikk noen til å frakte oss fra Leonardo da Vincis flyplass til Terracina.

Det har vært forskjellige sjåfører som har hentet oss; alltid med en synlig navneplakat i avgangshallen, som regel riktig stavet, og mitt etternavn er jo ikke et kronglete mangenavns etternavn; vel fremme i bilen parkert i et svært parkeringshus, som var en maxitaxi ettersom vi var mange, og med barn, og hvis vi var heldige så ville den ha barneseter, til og med i riktig størrelse, ikke alltid, og denne gangen var det feil format.

FOTO: Giorgio Galeotti / Flickr Creative Commons
FOTO: Giorgio Galeotti / Flickr Creative Commons

Etter å ha kronglet oss ut av alle sidegater, køer og lyskryss ga den tause sjåføren, en eldre, gråhåret sør-italiener med caps, full gass ut på motorveien, og den som sukker over veistandarden i Norge, bør ta seg en tur til Italia; denne tause sør-italienske sjåføren var hard på gasspedalen og hadde, som så mange italienere, en stor affinitet til å ligge helt mot støtfangeren til bilen foran, som regel i 150 kilometer i timen; jeg glante ut av vinduet for å se på det italienske landskapet, for nå i slutten av mai var det svært frodig, uten dis og med klare farger; de lange og nakne stammene på pinjene var gråbrune, med flekker av gult og litt grønt, den grove barken ligger lagvis som på våre furutrær, og nålene var dypgrønne og kronen var som en kraftig parasoll, eller flere parasoller som ble til én stor.

Langs foten av treet, det vi si en rekke av dem, så jeg pinjekongler, de var ikke som andre kongler, de var som mellomstore honningmeloner; mørk farge og svært ruglete, og rett bak, i en sving, sto det en rekke med sypresser, underlig navn, syltynne, som pågående grønne flammer, alltid oppoverpekende, lave …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)