På kjemikalienes nåde

Hvorfor underkaster vi oss? spør Stefan Jarl i dokumentaren Underkastelsen. Hvorfor godtar vi å leve med farer rundt oss – farer som er unødvendige, og som eksisterer fordi noen profitterer på dem? 

hannegideonsen
Arbeider med miljø og økologi. EPost hannegide@gmail.com

Underkastelsen
Regi og manus: Stefan Jarl

Jeg har begynt på denne artikkelen tre ganger nå. Tre ganger, uten å få det til, uten å få ned alle tankene som går rundt i hodet. Det Stefan Jarl tar for seg i denne dokumentaren fra 2010, med undertittelen Till de oföddas försvar, er så altomfattende og så stort, og konsekvensene er nærmest umulige å bære. Kanskje spesielt fordi jeg – akkurat som skuespiller Eva Fürst i filmen – bærer rundt på et ufødt liv, og ansvaret for å gi det nye, lille mennesket det beste utgangspunktet som finnes.

Etter å ha sett Underkastelsen virker den oppgaven nærmest umulig, og en større byrde enn jeg noen gang ba om. Jeg skriver dette mens jeg sitter i en sofa laget av syntetisk tekstil, sikkert dekket av stoffer som skal hemme flammeutvikling, mens jeg hamrer løs på en laptop full av stoffer jeg ikke aner hva er engang. Fingrene mine treffer plasten, hurtig, mange slag i minuttet, og jeg lurer på hva som siver inn gjennom den tynne huden på underarmen som jeg hviler mot maskinens overflate. Tidligere i dag spiste jeg sjokolade pakket inn i plast, sjokoladen var litt smeltet på grunn av varmen. Var det hormonforstyrrende stoffer i plasten? Trakk de inn i sjokoladen? Hva med sprøytemiddelrester? Siver det ut små doser med giftige kjemikalier fra soveromsveggene våre? Hva finnes egentlig i bylufta jeg puster inn, i vannet jeg drikker? Vil jeg egentlig vite det?

Både Stefan og Eva vil vite. De tester blodet sitt for å se hva som skjuler seg i kroppene deres. Eva får også vite hva som overføres til hennes ufødte barn. Resultatet er skremmende. Ikke på grunn av konsentrasjonen av giftstoffene, eller effekten de kan ha på den voksne kroppen – men på grunn av effekten de kan ha på et ufødt barn. Det skal ikke mange milliondelene til av den rette (eller gale) hormonforstyrreren, før et embryo påvirkes på et kritisk tidspunkt. De 23 kunnskapsrike forskerne i dokumentaren trekker linjer fra hormonforstyrrende stoffer til atferdsproblemer, fedme og diabetes, kreft, dårligere sædkvalitet og reproduksjonsproblemer. Vi er omgitt av disse stoffene, og det blir stadig flere av dem. Konsekvensene av å bruke dem, ser vi nå – men de er ikke nødvendigvis så lette å oppdage. Hvem tenker vel at sykdommen du får som voksen, egentlig stammer fra en feilprogrammering som skjedde da du bare var en klump med celler i mors liv?

Kjemikaliene knekker oss først. Økningen av en rekke sykdommer har de siste ti årene gått så fort at det ikke kan være på grunn av genetikken. Det må være noe i miljøet. Det var konklusjonen i en rapport initiert av FNs miljøprogram og WHO. Rapporten konkluderer også med at nivåene man regner for trygge, må revurderes, og at testsystemene må bli bedre. «Lave konsentrasjoner betyr ikke lav risiko,» sier Georg Becher, rådgiver i Folkehelseinstituttet, i en kommentar til forskning.no i 2014. Over 800 nye stoffer har blitt koblet til hormonforstyrrelser siden 2002, med skumle konsekvenser. Så hvor blir det av folkeopprøret, hvor blir det av forbudslinjen? Hvorfor tillater vi fremdeles produsenter å benytte disse stoffene? Hvorfor evner vi ikke å leve etter føre var-prinsippet, enda vi har erfart gang på gang at introduksjonen av nye stoffer kan ha fatale konsekvenser? Ikke nok med at vi går usikre tider i møte fordi klimaet endrer seg og vi står foran den sjette masseutryddelsen på Jorden – nå etterlater vi ikke bare en dårligere stilt klode til våre barn, vi etterlater våre barn med et dårligere fysisk og psykisk utgangspunkt for i det hele tatt å leve sine liv, og skape nytt liv. Bekymringen fra forskerne i Underkastelsen er så tydelig at det ikke er tvil om hva de tenker. Theo Colborn, som allerede i 1988 avslørte effekten hormonforstyrrende stoffer har på det endokrine systemet hos dyrene i innsjøer i Canada, legger ingenting imellom når hun sier at det ikke er klimaendringene vi bør være redde for – det er de syntetiske kjemikaliene. «They’re going to get us sooner.»

Mens vi fortsetter å la industrien overkjøre oss, blir den ene nyfødte babyen etter den andre satt til verden med en kropp full av gift.

Giftige ski. Tilbake i Sverige får Eva Röse svarene på prøvene som er tatt av henne og av navlestrengen til hennes sønn. De skremmer henne. Riktignok har hun lavere nivåer av de fleste stoffene enn gjennomsnittet, men antallet fremmede stoffer er stort, og alt hun har hatt i kroppen, har også hennes sønn fått i sin mye skjørere kropp. Neste gang vi ser henne, ammer hun barnet sitt med et ansikt preget av sorg og uro. Det som er ment å være den tryggeste og mest næringsrike maten til den nyfødte, kommer nemlig med en pris: frigjorte miljøgifter fra hennes kropp. Hva kan hun gjøre? Hvordan kan hun bøte på det hun, uvitende og uten intensjon, har utsatt sine barn for?

Ingenting. Skaden, om noen, har allerede skjedd. Hun kan ikke velge å beholde de farlige stoffene selv, og ingen slipper unna dem nå.

Det er dystert, og ganske håpløst. Så lenge disse stoffene benyttes av industrien, så lenge myndighetene ikke setter foten ned og strammer inn regelverket og tester produkter, kan vi ikke unnslippe dem. Kontrollen med importerte varer er ikke spesielt sterk – og det reflekteres jevnlig i media. En rapport Greenpeace ga ut i fjor høst, viste store konsentrasjoner av perfluorerte stoffer i teknisk friluftstøy. Blant de med høyest konsentrasjon var Norges egen Norrøna – til tross for at disse stoffene nå er forbudt å bruke. Et annet eksempel er det populære skiløypeterrenget i Oslomarka, der forskerne finner store konsentrasjoner av perfluorerte stoffer. Hvorfor? Fordi vi i vår friluftsiver har smurt skiene våre med giftig skismurning. Det er lenge siden profesjonelle skismørere begynte å bruke masker for å beskytte seg – men dyrene i naturen har ikke den luksusen, og vi kan heller ikke beskytte oss når stoffene akkumuleres i næringskjeden. Smøresjefen for det norske landslaget sier til Dagens Næringsliv at dersom vi skal bli best i verden, må vi bruke fluor. Men er det verdt det å bli best i verden på bekostning av helsen til et helt økosystem, oss selv inkludert? Når produsenter ikke overholder forbud, myndighetene ikke makter å håndheve dem og konkurranseinstinktet vinner over fornuften, hvordan skal vi da beskytte oss? Hvorfor fortsetter vi som art å skade oss selv, når vi vet hvor farlig det vi gjør er?

Vi vet. I lang tid skjulte tobakksindustrien forskning som med glassklar sikkerhet viste at røyking var ekstremt kreftfremkallende. Oljeindustrien har skjult forskning som viser at effekten av klimagassene fra fossilt brennstoff kan ha skadelig effekt på Jordens klima. At vi går rundt og later som om vi ikke vet, begynner å bli en forslitt vits. Vi vet at dette er farlig. Vi vet at det finnes alternativer. Likevel tillater vi industrien å kjøre over oss alle sammen, i jakten på profitt og lette, billige løsninger. Men også de involverte i industrien må til slutt betale prisen for sin egen kynisme og råskap. Også deres etterkommere er uskyldige ofre i denne historien om menneskets tilkortkommenhet. Og mens vi fortsetter å la industrien overkjøre oss, blir den ene nyfødte babyen etter den andre satt til verden med en kropp full av gift.

Ingen art har satt så store spor etter seg på Jorden som menneskene. Helt siden vi dukket opp som art for knappe 200 000 år siden – et blaff i planetens historie – har vårt avtrykk på kloden bare blitt større og større gjennom ulike sivilisasjoners vekst og fall. Vår kultur har ekspandert på bekostning av den naturen vi har satt oss selv som herrer over. Men som Ikaros, med sine fantastiske menneskeskapte vinger, har vi lett for å fly for nær sola. Vi har for lett for å tro at vi er uovervinnelige og udødelige, og at fremtidens forskning og teknologi vil rydde opp i de problemene vi eventuelt skaper for oss selv nå.

Jeg tenker på meg selv, og på det lille, sparkende mennesket som vokser inni meg, og håper vi klarer det. Men spørsmålet gnager i meg. Hva er det vi har underkastet oss?

Underkastelsen: Kan kjøpes på dvd via Folkets Bio
Ligger også ute på YouTube, lagt ut av brukere. Del 1 & Del 2

 

Kommentarer
DEL