På jakt etter gleden

Døden er kommet nærmere livene våre. Men samtidig vet vi å nyte øyeblikkene. Eller troen på det overjordiske.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Harare, Zimbabwe. Det er sesong for favorittmaten min, nest etter kokte grønne mais, nemlig søtpoteter, sukkerrør, appelsiner og naartijes (en sitrusfrukt i klementinfamilien).

Bortsett fra værendringene er det de ulike tilgjengelige matvarene som markerer at en ny sesong er på vei. Her i Zimbabwe pleide til og med døden å ha sin egen sesong, men i de siste årene har den vist seg flerårig.

Det er sant, det fantes en tid i livene våre da vi tok oss selv i å tro at visst kom «døden i tre»: Det virket alltid som om én død ble etterfulgt av to andre, og at det deretter kom en tid med ro. På den tiden etterlot døden oss i ærefrykt, fascinerte oss som overlevende, og ritualer fulgte. En av de sørgendes mer interessante vaner, var gjenfortellingen av hendelsene som ledet opp til den avdødes siste øyeblikk. Dette var en historie som gikk fra sørgende til sørgende ettersom hver nyankomne stilte det forventede spørsmålet: «Hvordan skjedde det?»

Nå for tiden vegrer folk seg for å spørre, og svarene er korte og uforpliktende: «Han sa han hadde vondt i hodet», «han hadde ikke følt seg bra på lang tid», «hun dro til sykehuset med brystsmerter». Og folk trekker sine egne konklusjoner.

Begravelser er ikke lenger tre eller fire dager lange vaker over ens kjære, omringet av venner og familie. Gravleggingene er snarere raske. Som noen sa: «En fattig mann har ikke noe med å dø».

Dessuten var det en tid da begravelser kom i maratonfart, da var det umulig å bli værende gjennom hele forløpet. Folk begynte snart å rasjonalisere med familiebåndene: De prioriterte hvilke begravelser de skulle gå til og når de simpelthen skulle formidle kondolanser når det var mer praktisk.

Svensk spørsmål

Dette er noe vi kjenner altfor godt her: Sykdom og død, med hiv og Aids, med kolera og alle problemene som følger med alvorlig økonomisk press. E

t spørsmål fra en svensk kollega av meg tydeliggjorde dette. I arbeidet med å lage en bok om en gruppe fattige barn, fra en skole i Harare, dukket det fram et mønster i historiene de fortalte: Mange var foreldreløse og avhengige av slektningers overbærenhet. Av de 36 studentene som ble spurt om sine framtidige ambisjoner, sa mer enn halvparten at de ville bli lege eller sykepleier. Etter at jeg sendte disse historiene til den svenske redaktøren, ba hun meg om å sette disse temaene inn i en kontekst:

«Hvordan døde denne jentas foreldre og hvilke systemer er på plass når noe slikt skjer?» spurte hun om en spesifikk student. Og: «Kan du forklare disse barnas opptatthet av å bli leger og sykepleiere?»

Dette er en sosial samtale som krever mer tid enn det er penger for nå om dagen. Men bunnlinjen er, som vi sier i Shona, «Mazuva ano kwakauya kufa», eller: I disse dager finnes noe kalt døden. Det betyr at døden er vanlig nå for tiden.

Mor og far borte

Da jeg ble sendt ut for å finne ut hva barnets foreldre døde av, var svaret lite overraskende: «Moren min ble syk, hun kom til Harare for behandling. Jeg vet ikke hva det var hun led av.»

Det var det samme svaret med hensyn til faren hennes: «Han ble syk og døde seinere av sykdommen sin. Jeg vet ikke hva det var.»

Et annet barn skrev at det skulle ha vært tre av dem i familien hans, men at én bror døde: «Men dette stopper ikke livet i å gå videre», sa han.

Det er ikke det at folk ikke lenger lar seg berøre av døden til en av sine kjære, det er bare det at før var døden et punkt i den fjerne horisonten. Nå og da kom den for å overraske oss. Men nå for tiden, når noen blir alvorlig syke, til tross for at de ønsker dem god bedring og ønsker å tro på det, begynner venner og familie å gjøre små justeringer i hjertene sine for å akseptere det som synes uunngåelig.

Nå kommer overraskelsen snarere når noen blir helt friske igjen, eller er i stand til å leve godt til tross for sin tilstand, leve lenge, eller lenger.

Noe annet har også forandret seg gjennom vår fortrolighet med døden. Før ble mange dødsfall sett på med stor mistenksomhet. Og ettersom slektninger samlet seg for å sørge, ble det hvisket om antatt hekseri og fortrollinger, og på et eller annet tidspunkt ville også beskyldningene fly.

Naken kvinne på badet

Det virker være mindre av det nå som det finnes en åpen dialog om mange sykdommer, samt informasjonskampanjer om hiv og aids, malaria, kolera og de fleste andre plager i samfunnet vårt. Men trolldom og de ymse anledningene da dette angivelig avsløres, er likevel en rådende sosial fascinasjon.

I år har det kommet fram flere vandrerhistorier, som det gjør hvert år. To liknende historier i nyhetene: Én om en kvinne som ble funnet naken, av et ungt medlem av husholdningen, på baderommet i noens hus tidlig en morgen. Hun kunne ikke redegjøre for hvordan hun hadde kommet seg dit. Den andre var også om en kvinne som hadde blitt funnet naken, i en brønn.

Den populære teorien er at disse menneskene er hekser, og mens de holdt på med sine skammelige aktiviteter må de enten ha falt av den «vevede kurven sin» (tradisjonelt transportmiddel for hekser), eller på en eller annen måte brutt forhekselsen og blitt etterlatt av de andre i gjengen sin, ute av stand til å returnere til der de kom fra.

Men mens noen rir rundt hele natta på sine alternative sopelimer, er det andre som ber. Bønn burde virkelig bli klassifisert som nasjonalt tidsfordriv i Zimbabwe.

Det begynte med tradisjonelle og kulturelle konsepter, utviklet seg gjennom misjonærene som kjempet om territorier de kunne påvirke med religionen sin – katolikkene, anglikanerne, metodister, lutheranere, brødrene, nonnene, prester og biskoper.

Evangelisme lokker

Nå for tiden er det en spredning av pinsebevegelsen som frister de unge troende. Evangelisme har grepet en stor del av befolkningen, og dersom du er karismatisk, ambisiøs og med et ønske om velstand og innflytelse, og selvsagt dersom ånden beveger deg, vil det være smart av deg å studere teologi og starte en kirke.

I den første uka av juni, fra den 4. til 6. nå søndag, var den kristne lederen, evangelisten og mediemisjonæren Joyce Meyer fra USA i Zimbabwe for å utføre lovprisninger og tilbedelse, sammen med de kjente australske lovprisningssangerne Hillsong.

For tiden har zimbabwerne tatt av seg sine politiske analytikerhatter, det er ikke mye å snakke om for tiden, og de har igjen begynt med å ta for seg av tabloidnyheter og å gå i kirken.

Men for de som ikke er formidlere av heltehistorier eller spesielt glade i bønn, kommer hver nye sesong med et løfte om noe nytt. ■

Blessing Musariri er en av Zimbabwes ledende og prisbelønte forfattere. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

---
DEL