På innsiden av den fengslede psyken

I California finnes et program som lar de fengslede sone med sjelefred.

Email: thohill89@gmail.com
Publisert: 01.03.2018
film:

HUMAN 2018: The Work

Jairus McLeary og Gethin Aldus

USA

Visse forbrytelser kan samfunnet aldri tilgi. Men kan de kriminelle lære å tilgi seg selv? Da jeg først så The Work, var det under et døgn siden jeg hadde kommet hjem fra nok et besøk til De forente stater. Aldri før har et land fascinert meg så sterkt – et folk jeg har så mange fordommer mot, nasjonen som utgjør aksen for enhver diskusjon om media, demokrati, liberalisme, velferd og resten av innslagene på den kontinuerlige listen av fremtidsbekymringer, både i sosiale medier og på alles lepper. At jeg de siste fem årene har krysset Atlanterhavet fem ganger for å observere og bli en del av forestillingen om Amerika, gikk ikke opp for meg før jeg satt og så The Work. På skjermen foran meg var en gruppe mennesker som gråt sammen i et fengsel, som en fullendelse av den hundre år lange opprivningen av den amerikanske drømmen.

Frihetens land. Liberalisme, sett som billboards med antiabortreklamer og «aggressive lawyers specialized in injury-compensation»; casinoer, megakirker og doble skift for syv dollar timen; tiggere som går fra vogn til vogn på T-banen og høylytt meddeler sin personlige historie før de ber om hjelp; gravide unge kvinner som ligger på gaten under skitne pledd og sover ved siden av et improvisert pappskilt; den usynlige hånden som bygger skyskraper etter skyskraper i storbyene; ikke minst, skattefinansierte, private fengsler fylt med ikke-hvite menn som er oppvokst i gjengmiljøer. Lite er mer urettferdig enn denne friheten.

«The Land of the Free» har verdens nest høyeste andel fengselsinnsatte per innbygger og topper statistikken over totalt antall med 2,3 millioner innsatte – en halv million flere enn Kina.

Men det er kun sistnevnte eksempel som faktisk vises i filmen, om ikke resten er implisert. Hvis det er én type dokumentarer det siste tiåret ikke har hatt underskudd av, er det den som tar for seg det amerikanske fengselssystemet. Dette er selvsagt ikke uten grunn. «The Land of the Free» har verdens nest høyeste andel fengselsinnsatte per innbygger og topper statistikken over totalt antall med 2,3 millioner innsatte – en halv million flere enn Kina. Overrepresentasjonen av ikke-hvite menn samt endeløse tilfeller av politivold og strukturell rasisme gjør det amerikanske fengselet til et emne som aldri kan utforskes dypt nok. Innfallsvinkelen i The Work er sånn sett et forfriskende innslag i kategorien, da den viser en lite kjent form for rehabilitering som har vært brukt de siste 17 årene i Folsom Prison i California, blant andre steder. Her følger vi tre frie menn som, i samråd med en veiledende terapeut, gjennomgår en firedagers intensiv gruppeterapi sammen med fengelsinnsatte.


Lukket avdeling, høyintensiv behandling.
Som tittelen antyder, er rehabilitering ingen dans på roser, men hardt arbeid. For i tillegg til å være et innlegg i samfunnsdebatten og et panorama over triste skjebner, er Jairus McLearys regidebut et intensivt studium av psyken. Her sitter de frie og de fengslede side om side med terapeutiske hensikter – førstnevnte for å løsrive seg fra et rutinepreget og statisk liv, sistnevnte for å bearbeide sterke traumer. En av konfrontasjonene ender med at to innsatte klemmer hverandre hardt, mens de har glemt mikrofonen som henger utenpå skjorten – trolig har de glemt alt annet som foregår rundt dem i det øyeblikket. Som om ikke ordene, tårene og hikstene var nok, hører man en dundrende hjerterytme, og hvordan pulsen gradvis synker mens de blir stående i gjensidig omfavnelse. I likhet med en av deltakerne kan jeg si at til tross for at jeg møtte dette med skepsis, brast demningen til slutt.

Døm ikke den dømte. Siden en halvannen times dokumentar nødvendigvis består av et nøye kuratert utvalg av opptak, kan man få et inntrykk av samtaleterapien som uhyrlig effektiv. Det går kun et minutt eller to fra personen begynner å fortelle om seg selv til han bryter sammen i desillusjonert gråt og selverkjennelse. Man skulle nesten tro at det norske fengselssystemet kunne hatt noe å lære av det amerikanske, selv om seansen til tider kan minne om et vekkelsesmøte i en evangelisk kirke, med tilhørende spasmer og vræl. I en scene hvor åtte menn strever med å holde nede en som har nådd klimakset i behandlingen, om man kan kalle det noe sånt, roper terapeuten: «It›s in you! It›s in you!» Det har elementer av  Hollywood-eksorsisme så vel som klassisk psykoanalyse. Kanskje det ligger en snarvei fra machokulturens komfortsone til sårbar selvinnsikt via den amerikanske kulturindustriens premedierte oppfatninger av psykoterapi. Den påfallende viljen til å bli rehabilitert gjennom ærlig selvransakelse vitner om at denne metoden rører ved noe vesentlig hos de involverte. En av innsiktene gruppen tjener, er at kriminelle som alt er dømt av et rettssystem, ikke behøver dommen fra oss attpå, trenger ikke meningene våre om dem – minst av alt trenger individet sin selvfordømmelse. Noen kriminelle er syke, og mange, antakelig flertallet, er skadelidende. Samtlige forteller om fraværende eller dysfunksjonelle fedre, manglende omsorg og tøffe overlevelsesvilkår gjennom oppveksten. En vellykket rehabilitering krever blant annet at den innsatte slutter å straffe seg selv for sine foreldres feiltrinn. Ingen burde videre straffe noen som allerede soner en straff.

Den dype overflaten. En som besøker USA for første gang, vil kanskje, som meg, bli overrasket over hvor likt det amerikanske samfunnet er alle inntrykkene og fremstillingene man inntil da kun har fått fra media. I USA er skillet mellom representasjon og virkelighet for lengst oppløst, slik man også hører når de fengselsinnsatte utleverer stereotypiske oppvekstskildringer gjennom en scenisk, nærmest teatralsk rekke monologer. Er dette fremdeles dokumentar, eller er det fiksjon? Er liberalismens virkelighet kun enda et populærkulturelt produkt? Dette er spørsmål man kan stille seg gjennom hele filmen – og gjennom et helt besøksopphold i statene.

Filmen vises på Human IDFF i Oslo fra 7. til 13.mars

Kommentarer