Grusomhetens teater

PÅ GRUNNLAG AV KUNNSKAP: Borgerforsamlingens muligheter

NYTENKNING / Hva er «borgerforsamlinger» som politiske verktøy? De brukes nå for å sikre samfunnsomfattende konsensus og foreslå løsninger alle vil oppfatte som meningsfylt – også i krisetider.

Solen skinner et øyeblikk. Ved miljøverndepartementet i Praha blir vinduskarmene grundig rengjort, og det henges opp skilt som forteller hvor demonstrantene kan sette fra seg skitne glass og tallerkener, termoser, soveposer og ryggsekker. Området har vært okkupert i flere dager etter blokaden foran departementet. Hver kveld holdes det pedagogiske forelesninger om klimaspørsmål, men det er også et program med kulturinnslag.

Jeg møter to medlemmer av Extinction Rebellion, Andrej Lizon og Eduard Gemis, som lenge har undersøkt ulike former for borgerforsamling. Slike forsamlinger ser ut til å være et passende verktøy for å oppnå enighet i spørsmål som splitter samfunnet, der politisk og sosial enighet virker utenkelig. Lizon skal holde et foredrag om borgerforsamling som en del av blokadens program.

Han åpner den bærbare pc-en og viser meg strukturen for det planlagte foredraget. I Tsjekkia kalles det «občanské shromáždění» (OS), mens professor Julie Mildorfova Leventon, leder ved Institutt for klimaforskning i Tsjekkia, bruker begrepet «folkejury» («občanské poroty») for å beskrive det samme. Vi har ingen praktisk kunnskap om dette verktøyet og vet ikke om folk er oppmerksom på det – og synet på det er veldig variert blant dem som har hørt om begrepet.

For meg er en borgerforsamling ikke bare en praktisk form for demokratisk deltakelse, men hovedsakelig et instrument for konsensus og progressive sosiale endringer, enten vi befinner oss i et anglosaksisk eller et sentraleuropeisk kulturhistorisk rom. Det er kanskje årsaken til at jeg ble fascinert av dette verktøyet, og som gjorde at jeg bestemte meg for å lage en film om det etter to år med klimaaktivisme – en film som er en frittstående oppfølger til min dokumentar Women’s Grief om klimaspørsmål (se omtale på side 22).

Det er imidlertid klart for meg at dette verktøyet ikke vil få et gjennombrudd i verden uten videre, enn si i Tsjekkia. I filmen vil jeg derfor forsøke å skildre nåværende borgerforsamlinger på lokalt nivå samt arbeidet med å markedsføre det på nasjonalt nivå, etter eksempler fra Frankrike og Storbritannia.

Citizen Assembly: Nord-Irland

Fra abort til klimaspørsmål

Det var en borgerforsamling som gjorde at Irland kunne nå en enighet i et så følsomt og splittende spørsmål som abort. Takket være dette kunne Irland endelig akseptere og bli enige om å forkaste abortforbudet. Samtidig virket noe slikt utenkelig i dette katolske landet.

Borgerforsamlinger er ikke noe nytt i Sentral-Europa og Øst-Europa. Den flomskadede Gdańsk i Polen brukte det for effektivt å bli enige på tvers av politiske partier om hvordan de kunne bruke pengene som ble øremerket til å bygge flomforsvar og gjenoppbygge byen.

Både i Canada, Irland, Frankrike, Storbritannia og Polen.

Etter analyser av borgerforsamlinger i Canada, Irland, Frankrike, Storbritannia og Polen er det mulig å beskrive ganske presist hva som må gjøres for at slike blir en suksess og virkelig kan bidra til å oppnå enighet og sosiale endringer. Hvordan vil, for eksempel, folk bli valgt ut til borgerforsamlingen? Målet er at dens sammensetning i størst mulig grad skal gjenspeile samfunnet i dets mangfold, slik at resultatene av debatter og beslutninger er gyldige og akseptable for politikere og samfunnet.

Borgerforsamlingens deltakere

De fleste borgerforsamlinger har hatt rundt 150 medlemmer. Litt kuriosa: I Storbritannia ble det sendt ut 30 000 invitasjonsbrev, og man valgte deretter personer som bekreftet sin interesse i henhold til en angitt nøkkel: Folk blir valgt ut for å fylle opp relevante kvoter som skal gjenspeile en representativ gruppe – for eksempel i henhold til kjønn, alder, utdanning, yrke, bosted og inntekt. Noen av borgerforsamlingene som har med klimaet å gjøre, undersøkte først også folks forhold til temaet klimakrise og ønsket at sammensetningen av de 150 menneskene skulle svare til forskjellige oppfatninger i denne saken.

Vi kan anta at slakteren, lufthavnsjefen eller økobonden vil ha forskjellige synspunkter på spørsmålet om hvordan man løser klimaendringene før de går inn i borgerforsamlingen. Det er viktig å understreke at personer som blir valgt inn ved loddtrekning og sier ja til å delta, ikke representerer noen interessegruppe, men blir med for sin egen eller sin families skyld.

Et nøyaktig definert og ambisiøst nok mål for en forsamling ser ut til å være veldig viktig. Det viser seg at deltakerne etter å ha hørt eksperter uttale seg og hatt tid til å diskutere med dem lenge nok, blir langt mer progressive i holdningene til temaet sammenlignet med da de gikk inn i prosessen. En borgerforsamling kommer derfor stort sett med mer progressive forslag enn majoritetssamfunnet ville foreslått, ifølge spørreundersøkelser som er utført.

Hvor viktig det er å ikke ta beslutninger impulsivt, men på grunnlag av kunnskap om problemet.

De irske katolikkene klarte å krysse Rubicon og gi abort en sjanse. Og det har hjulpet folk fra å bagatellisere betydningen av klimakrisen til å forstå hvor viktig det er å takle den, men fremfor alt å forstå at klimaendringene påvirker alle aspekter av livet.

Sue Parish, en deltaker i borgerforsamlingen som fant sted i Storbritannia i fjor, fortalte avisen The Guardian om hvordan en slik deltakelse kan være en enorm formativ erfaring: «Jeg tenkte: Herregud, klimaendringene er reelle! Det fikk meg til å skaffe meg mer informasjon og til å leve grønnere! Jeg er 57, og jeg sa til meg selv at tiden for å engasjere seg i offentlige diskusjoner og debatter er over. Men nå ser du, ett år har gått, jeg har vært med i Climate Civic Assembly, og jeg er engasjert i menighetsrådet. Hvem vet hva som blir det neste? Å delta i borgerforsamlingen var en skikkelig oppvekker for meg!»

Fra Sue Parish’ reaksjon er det klart at et slikt system, takket være forelesninger fra eksperter, ikke bare gir deltakerne et dypt innblikk i saken, men også kan styrke dem i bevisstheten om deres kontroll over eget liv. Og det er nettopp det vi trenger hvis vi ønsker at folk skal delta aktivt i å forandre det syke systemet som har ført oss til randen av jordens sammenbrudd. Vi er systemet. Dessverre gjør følelsen av ikke å kunne påvirke verden rundt oss, til at et aktivt engasjement i det offentlige liv er lite tiltrekkende.

I tillegg er det ofte konspirasjonsteorier som forklarer at «noen andre» har skyld i vår elendighet. Selvfølgelig kan man finne noen å skylde på, det kommer bare an på hvilket ekkokammer man føler seg hjemme i. Men det er nødvendig å huske at vi også lever i et system som har ført oss dit vi er. Alle har forskjellige måter å la seg påvirke på. Det er derfor det er så viktig å bruke deltakende verktøy og aktivt å engasjere mennesker i systemendringer.

Fra Praha. Foto: Culkova

Planlegging og møteforberedelser

At varigheten er godt planlagt, er viktig for borgerforsamlingene. Den britiske samlingen om klimanøytralitet pågikk over 12 måneder (6 helger), de irske i 18 måneder (11 helger), og de franske i 9 måneder (7 helger). Det er avgjørende at det er satt av god tid, slik at deltakerne får muligheten til å gjøre seg grundig kjent med saken og deretter får nok tid til å diskutere den sammen. Det viser seg å være effektivt når medlemmer får en godtgjørelse for deltakelsen som delvis kompenserer dem for oppmøtet. Det muliggjør også deltakelse av personer som ellers ikke ville være i stand til å delta i det hele tatt på grunn av lav inntekt, barnevaktbehov eller handikap.

For at borgerforsamlingen skal fungere så effektivt som mulig og potensialet utnyttes fullt ut, er det nødvendig med grundige forberedelser, og gjennomtenkte rammer for refleksjon med inviterte eksperter på enkelte områder av saken som forsamlingen skal behandle. Velges for eksempel emnet «karbonnøytralitet frem mot 2030», må vi vurdere hvilke områder og hvilken ekspertise som er relevant. Det vil gi nok plass til kreativitet og bidrag fra medlemmene selv. Ofte kan eksperter komme fra en rekke felter som man ikke ville tatt med i en klimakrise-diskusjon.

Det ville eksempelvis ikke ha falt meg inn hvor viktig helsetjenester er, før jeg snakket om det med dr. Anna Kšírová fra Doctors for Future. Og siden jeg ikke kjører bil, tenkte jeg aldri at CO2-utslipp var relatert til fartsgrensene på motorveien.

En slakter og en vegetarianer som er lærer i videregående skole, vil absolutt ha forskjellig syn på reduksjon av kjøttforbruk og kjøttproduksjon. Men ved at man har muligheten til å lytte til eksperter på temaet, og spesielt til hverandre, kan det føre til den nødvendige konsensus og overraskende løsninger som vil støtte forslag som kommer fra eksperter i saken. Det dreier seg ikke om å overbevise de overbeviste, men om virkelig å finne løsninger som begge parter oppfatter som meningsfylt i eget og egne barns liv.

Som tidligere nevnt er nøkkelen at deltakerne i forsamlingen ikke representerer noen organisasjon, forening eller noen forening, men seg selv. Hvis vi da gir en slakter en stemme for å snakke om sammenhengen mellom klimaendringer og kjøttforbruk, vil det absolutt ha mer legitimitet i «kjøtteter-samfunnet» enn om budskapet kommer fra noen som ikke har spist kjøtt på 30 år.

Legitim politikk

Som i alt er kommunikasjon nøkkelen også her, altså en velvalgt kommunikasjonsstrategi. Både før begynnelsen av forsamlingen, mens den pågår og etter avslutningen. Det er nødvendig å bruke eksperter, men også å ha en variert sammensetning av deltakere – og debatten må være offentlig og transparent. I hvilken grad deltakerne ønsker å dele sin identitet, er opp til dem, og alle borgerforsamlinger har behandlet dette spørsmålet nøye. Erfaringen viser imidlertid at folk er stolte av å delta. For at en borgerforsamling skal ha den nødvendige politiske legitimiteten, må det gis informasjon ikke bare til innbyggerne, men også til politikerne.

Det fungerer best når flertallet i parlamentet viser interesse for å organisere borgerforsamlingen og på forhånd godkjenner at dens anbefalinger – med støtte fra minst 80 prosent – vil bli ansett som bindende for politikernes videre arbeid og videre beslutningstaking.

Med politisk legitimitet mener vi at det må være klart definert hvordan resultatene av borgerforsamlingens møter skal håndteres av regjeringen. Erfaringer fra utlandet viser at dette er avgjørende for å sikre at borgerforsamlingen ikke bare forblir symbolsk, men at dens anbefalinger virkelig blir fulgt. I noen tilfeller ble borgerforsamlingen fulgt av en folkeavstemning, men dette viser seg å være et lite klokt skritt på grunn av kostnadene og håndteringen.

Tvert imot fungerer det best når flertallet i parlamentet viser interesse for å organisere borgerforsamlingen og på forhånd godkjenner at dens anbefalinger – med tilstrekkelig sterk støtte fra alle deltakerne, det vil si 80 prosent – vil bli ansett som bindende for politikernes videre arbeid og videre beslutningstaking. Når det gjelder nasjonale forsamlinger, er det viktig for politikerne å forstå at borgerforsamlingen gir dem legitimitet til å ta dristige skritt og avgjørelser som er forankret i en bred samfunnsdebatt – og som dermed ikke er lett å manipulere.

Tilfellet Frankrike

I 2017 valgte franskmennene en ny president, Emmanuel Macron, og i hans program spilte miljøet en viktig rolle. Hans mest kjente reform i den forbindelse var imidlertid en økning i drivstoffavgiften. Dette ga opphav til gule vester-bevegelsen, som brukte ulovlige blokkeringer og aggressive (noen ganger til og med voldelige) protester for å tvinge Macron til å avskaffe den nye avgiften. Demonstrantene kritiserte det faktum at avgiften hovedsakelig berørte sosialt vanskeligstilte og dem som ikke har tilgang til offentlig transport. Etter presset fra gule vester-bevegelsen erklærte Macron 25. april 2020 en borgerforsamling som en sosialt rettferdig løsning for å komme frem til tiltak mot klimaendringene.

I dette ellers dristige eksemplet fra Frankrike kan vi observere typiske feil. Hvis vilkårene som er nevnt ovenfor, ikke er oppfylt eller blir undervurdert, setter det forsamlingens innsats på spill. Det oppsatte målet for den franske borgerforsamlingen var ikke veldig ambisiøst i utgangspunktet, men deltakerne kom likevel med en rekke overraskende radikale innspill og forslag til hvordan man kunne reformere systemet i en klimarettferdig retning. Dessverre sikret ikke president Macron støtte til forsamlingen hos parlamentet i forkant, og han kastet dermed bort sjansen til å gjøre større endringer i klimaspørsmålet. Hvis han først hadde forhandlet frem støtte til borgerforsamlingen og overlatt til deltakerne å bestemme hvor raskt endringer skulle gjennomføres, ville situasjonen i Frankrike sett annerledes ut i dag.

Macron undervurderte også dialogen med den franske offentligheten, som for øyeblikket slett ikke er overbevist om at klimaspørsmål skal gå foran utdanningsreform, helsevesen, integrering av innvandrere og andre tradisjonelle spørsmål. Uansett har sammenkoblingen av grønne og sosiale spørsmål i den offentlige bevisstheten tross alt styrket seg, noe resultatet av nyere lokalvalg viser. De Grønne har fått ordførere i Lyon, Strasbourg og Bordeaux, og deres sosialistiske allierte har vunnet Paris og Marseille.

Den franske forsamlingen hadde i oppgave å utarbeide en plan for å redusere klimagassutslippene med minst 40 prosent innen 2030 med utgangspunkt i tallene fra 1990. Den foreslåtte planen skal, i motsetning til tidligere forsøk på å beskytte miljøet, respektere behovene til alle franske borgere, inkludert de sosialt svakeste. Forsamlingen ble organisert på samme måte som i for eksempel Canada og Irland – med kvoter for deltakelse fra forskjellige inntektsgrupper og forskjellige typer sysselsetting (studenter, pensjonister, arbeidstakere, arbeidsgivere, arbeidsledige). Etter åtte måneders arbeid anbefalte forsamlingen 149 forskjellige tiltak fordelt på fem områder: transport, forbruk, overnatting, arbeid og mat. Tiltakene inkluderte et forbud mot bygging av nye eller utvidelse av gamle flyplasser, begrensninger innen reklame, men også symbolske forslag om miljøkriminalitet.

Macron avviste bare tre tiltak og støttet de resterende. Dette betyr imidlertid ikke at de (umiddelbart) vil bli iverksatt.

Et verktøy for bypolitikk

Byen Gdańsk valgte borgerforsamling som verktøy etter de ødeleggende flommene i 2016. Man innså at som et resultat av klimaendringene ville ødeleggende flommer oppstå hyppigere, og det var behov for handling. Men for å kunne handle trengte byen helt klart støtte og forståelse fra borgerne. Og borgerforsamlingen viste seg å være et funksjonelt verktøy, som Marcin Gerwin har beskrevet i sin bok Citizens’ Assemblies, Guide to Democracy That Works.

Marcin Gerwin har jobbet med verktøy for deltakende demokrati i mer enn 11 år. Takket være hans entusiasme, og velvilje fra den daværende borgermesteren i Gdańsk, ble den første borgerforsamlingen i Polen avholdt i 2016. Temaet var tiltak for å forberede Gdańsk på flom, som blir stadig hyppigere på grunn av klimaendringene. Det deltok 60 utvalgte personer i forsamlingen. Mer enn halvparten av anbefalingene den foreslo, ble omsatt i praksis.

Siden den gangen har Marcin Gerwin organisert eller bidratt til å organisere flere forsamlinger, også i Bristol, Lublin, Wrocław, Poznań, Mostar og Washington DC. Han er også engasjert i innføringen av en ny grunnlov i Hviterussland, som skal opprettes ved hjelp av en borgerforsamling.

En annen borgerforsamling, som var ambisiøs nok og veldig vellykket, var den som ble organisert av byen Oxford. Det var første sted i Storbritannia som erklærte en klima-nødsituasjon og ønsket å treffe nødvendige tiltak. Som i Gdańsk trengte Oxford legitimitet for sine beslutninger, og borgerforsamlingen gjorde det mulig. Det er interessant at byens forpliktelse til å være karbonnøytral innen 2030 ble foreslått av borgerforsamlingen selv.

I løpet av den første helgen lyttet 44 borgere til foredrag av tjuefem eksperter fra ulike fagfelt.

Den britiske regjeringen har forpliktet seg til å oppnå karbon-nøytralitet innen 2050. Medlemmene av Oxford-forsamlingen, som ble sammenkalt i 2020, ble spurt om Oxford skulle være mer aktiv i denne forbindelsen, og hva den er villig til å ofre. I løpet av den første helgen lyttet 44 borgere til foredrag av 25 eksperter fra ulike fagfelter. Samtidig baserte man seg på faktiske bevis for klimaendringene – innbyggerne skulle ikke ha bestemt seg for om det var sant. I løpet av andre helg fikk de plass til å diskutere og formulere anbefalinger. I tillegg til spesifikke forslag foreslo de også at Oxford skulle nå målet om å bli en karbon-nøytral by innen 2030.

Områder som ble identifisert som viktige av deltakerne, inkluderte avfallsreduksjon, forbruk og opplæring innen klimaspørsmål, energistyring av bygninger og støtte til rimelige boliger, sykkelinfrastruktur, offentlig transport, biologisk mangfold, treplanting og støtte til naturområder. Omleggingen mot fornybare kilder skal i hovedsak ivaretas av byrådet, som skal bidra til at enkeltpersoner kan bytte fra gass til fornybare energikilder i hjemmet.

Samlinger i EU og FN

For tiden diskuteres FNs planer om å opprette en global borgerforsamling. Når det gjelder FN, er spørsmålet selvfølgelig hva mandatet til en slik forsamling vil være, og hvilken form en så stor forsamling kan ha. Det gjøres også en innsats for å organisere borgerforsamlinger innen EU.

Jeg vil absolutt foretrekke å bli representert av en frustrert enslig kvinne, som vil få tilstrekkelig kompensasjon og hjelp til barnepass og dermed muligheten til å skaffe seg tilstrekkelig informasjon om klimaendringene i en borgerforsamling, enn av noen hvis eneste mantra er tilpasning, fatalisme eller tekno-optimisme fordi de enten ikke vil eller ikke kan bryte ut av dagens system.

Dessverre er ikke tiden på vår side. Hver eneste dag vi kaster bort i vår leting etter løsninger, vil vi få svi for senere. Hvis vi ønsker å overbevise folk flest om hvor viktige klimaendringene er, må vi aktivt engasjere dem i beslutningsprosesser. Og borgerforsamlinger er et passende verktøy. Må det være slik at beslutninger først tas når skoen virkelig trykker for samtlige i et demokrati? Er det ikke på høy tid at politikerne baserer seg på flere borgerforsamlinger – med informerte kunnskapsmessige og forpliktende for beslutninger?

Oversatt av Iril Kolle

Andrea Culková
Andrea Culková
Culkova er en kjent dokumentarfilmskaper fra Praha, Tsjekkia, og politisk aktiv.

Relaterte artikler