På flukt gjennom tiden

Non-refoulement – prinsippet om at ingen skal sendes tilbake til land der de risikerer forfølgelse – nevnes ofte når flyktningkrisen diskuteres. Bak fremmedordet finnes et sterkt og virkningsfullt begrep med en lang historie. 

Ban Ki-moon besøker et senter for flyktninger i Italia. FOTO: UN Photo / Rik Bajornas

FNs hovedkvarter i Genève, Palais des Nations, er så stort og labyrintisk at da jeg jobbet der i en måneds tid, tok det meg en solid uke å lære meg veien fra møterommet til kantinen. Det føltes tvingende nødvendig å ikke gå seg bort i Palais des Nations, og det var ikke bare fordi jeg hadde så kort lunsjpause. Nei, det var fordi stedet er spøkelsesaktig selv ved høylys dag. Man får følelsen av at om man tar feil sving et sted, kan man ende opp på en tidsreise til 1936. På tross av denne foruroligende følelsen, endte jeg ofte opp nærmest alene i et monumentalt galleri med en uovertruffen utsikt mot Mont Blanc. Hallen kalles «Salle des Pas Perdus» — «De tapte fottrinns hall». Ikke visste jeg at dette er en fransk samlebetegnelse på store ventehaller – jeg tenkte at det henspilte på hvordan Folkeforbundet, hvis hovedkvarter Palais des Nations var bygget for å være, ikke klarte oppgaven det ble stiftet for å gjøre, nemlig forhindre andre verdenskrig.

En etasje under Salle des Pas Perdus ligger et mindre galleri hvor Staffan de Mistura og Jan Egeland i disse dager ofte holder pressekonferanser etter nok et uproduktivt møte mellom partene i krigen i Syria. Det er ubehagelig lett å sammenlikne flyktningkrisen som følge av krigen i Syria med krisen etter første verdenskrig, som var grunnen til at Folkeforbundet ble stiftet og Palais des Nations ble bygget. Ernest Hemingway var en av skribentene som endte opp med å dekke flyktningkrisen som fulgte den krigen: «I en endeløs, ustø kortesje fyller Øst-Trakias kristne befolkning veiene til Makedonia. Marsjkolonnen som krysser Maritza-elven ved Adrianopel, er over tretti kilometer lang. Tretti kilometer med kjerrer som trekkes av kyr, okser og gjørmete vannbøfler; utslitte, vaklende menn, kvinner og barn som bærer tepper over hodene sine der de går blindt bortover i regnet med alt sitt jordiske gods ved siden av seg.» (Fra artikkelen «A Silent, Ghastly Procession», trykket i avisen The Toronto Star den 20. oktober 1922).

Non-refoulement. Siden førmoderne tid har stater hatt avtaler seg imellom om at de ikke driver flyktninger tilbake til det de flykter fra. Kall det et slags medmenneskelig instinkt. «Refouler» er fransk og betyr «tilbakedrive»; det juridiske begrepet for ikke-tilbakedrivelse er «non-refoulement». Begrepet brukes vanligvis i juridisk sammenheng, og av og til i internasjonale møter der det er snakk om flyktninger – og det ble hørt stadig oftere under flyktningkrisen som rammet Europa i fjor sommer, da scener som den Hemingway beskrev ble sett over hele kontinentet.

Men ikke-tilbakedrivelse er ikke bare en leveregel visse rike land følger grunnet sin generøsitet. Utenfor Europa, hvor størsteparten av verdens flyktninger befinner seg, er det blant annet én million somaliske flyktninger fordelt på nabolandene, og halvannen million afghanske flyktninger i Pakistan. Det er ikke bare politiske årsaker til at de ikke drives nådeløst tilbake over grensen de kom fra. En del av grunnen er lydighet overfor nettopp den internasjonale normen om non-refoulement. Og grunnen til at denne normen følges så bredt, er at mange mener den har steget til å innbefattes av det juridiske konseptet jus cogens. På vanlig språk kunne det være fristende å beskrive jus cogens som (i tillegg til en rekke påbud) et «forbud mot ting som bare ikke går an».

Jus cogens er noe i nærheten av grunnleggende leveregler som stater ikke kan bryte uten samtidig å melde seg ut av det internasjonale samfunnet på et visst nivå. Vi kan måle hvor dypt jus cogens-normene stikker ved å vurdere de andre forbudene begrepet er allment akseptert å dekke: forbud mot tortur, folkemord og slaveri. Overraskende nok finnes det ingen formell prosess som bestemmer hvilke normer som er jus cogens eller ikke.

Tippepunktet. Da delegater i etterkant av første verdenskrig skrev den første flyktningkonvensjonen i 1933, var det første gang non-refoulement som begrep ble tatt inn i en internasjonalt bindende traktat. Andre verdenskrig ble beviset på at en ny og bedre traktat behøvdes, og i 1951 møttes 26 av etterkrigstidens mørbankede stater igjen i Genève for å skape en ny, bedre og mer oppdatert flyktningkonvensjon.

Gruppen delte seg mellom land som allerede hadde tatt inn massevis av flyktninger, og land som var fjerne nok fra krisen til at de ikke ble overveldet av massene og selektivt kunne velge seg ut noen flyktninger å ta inn. Førstnevnte gruppe ble forvirrende nok hetende «Europeanists», mens den selektive gruppen ble kalt «Universalists», ifølge historikeren Gilad Ben-Nun som har studert prosessen rundt skrivingen av Flyktningkonvensjonen. Kollaborasjon mellom idealistisk motiverte delegater (mange av dem hadde følt effektene av andre verdenskrig på kroppen, og hadde selv blitt flyktninger under krigen) førte til at statene ble enige om en bred og progressiv traktat.

Traktater mellom land fungerer ved at statene som skriver dem, først blir enige om en tekst. En del av enigheten er at den trer i kraft når en viss mengde land har aksepterert teksten som lov ved å ratifisere den. Flyktningkonvensjonen av 1951 trådte i kraft etter at kun seks stater hadde ratifisert den; Norge var nummer to etter Danmark.

I knas? Enigheten rundt hvor grunnleggende konseptet non-refoulement var, var grunnen til at det ble tatt inn i både Flyktningkonvensjonen av 1933 og den fortsatt gjeldende Flyktningkonvensjonen av 1951, som fortsatt er fundamentet for europeisk flyktningpolitikk. Noen argumenterer for at konvensjonen kan være i ferd med å smuldre opp etter at Syria-krigen har satt den under akutt press. Argumentet om hvorvidt en traktat skapt som respons på nettopp den typen krise Europa nå står i, fortsatt har gyldighet når den på mange måter viser seg ikke å fungere i dagens situasjon, vil måtte diskuteres i etterkant av Syria-krisen.

Det som er sikkert, er at selv om stater skulle gå til det ekstreme og nærmest utenkelige skritt å slutte å forholde seg til Flyktningkonvensjonen – eller andre avtaler som bygger på den, som Dublin-avtalen – ville fortsatt jus cogens-normene som traktaten tok inn, bestå. Overbygget kan gå i like mange knas som Palmyra, men grunnsteinene er laget av et sterkere stoff:

Normene vil bestå fordi de strekker seg tilbake til førmoderne tid, og fordi de er tuftet på en dyp forståelse av at visse rettigheter er så grunnleggende at ingen massivt og systematisk kan bryte dem uten samtidig å melde seg ut av det internasjonale fellesskapet. Om vi ennå ikke ser direkte resultater av for eksempel Ungarns stengte grenser eller Sveriges prinsipielle reaksjon på krisen (for å nevne to ytterpunkter på reaksjonsskalaen), er det ingen garanti for at konsekvensene uteblir. Hva resultatene blir, og om det tar fem, ti eller tretti år før de vises, gjenstår å se.


Grønnetvet er stringer at Bloomberg News. juliagronnevet@gmail.com

---
DEL