På bordellets pauserom 

Månedens strømming av dokumentar for abonnenter

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Se hele filmen, klikk her.

Gode filmer baserer seg ofte på relativt enkle, klare og fortrinnsvis også originale ideer, enten de er fiksjonsfilmer eller dokumentarer. Et ypperlig eksempel på dette er den sveitsiske filmen Venusia, regissert av Louise Carrin. Den 35 minutter lange dokumentaren er i sin helhet filmet i et røykerom på en arbeidsplass i Genève, hvor den kun viser en ansatt og hennes sjef i mer eller mindre triviell passiar. I seg selv ikke noe dumt utgangspunkt, men det er først når man legger til at denne arbeidsplassen er et bordell (for øvrig av den formodentlig litt mer «luksuriøse» typen), at ideens styrke og særegenhet blir åpenbar.

Mørkt bakteppe. De to kvinnene er den prostituerte Lena, som opprinnelig er fra et tidligere jugoslavisk land, og Madame Lisa, den sveitsiske bestyreren av stedet – som heter det samme som filmen. Venusia handler dog ikke først og fremst om prostitusjon, som snarere er et konstant tilstedeværende bakteppe. Isteden er filmen en studie av vennskapet mellom de to kvinnene, hvilket også bidrar sterkt til filmens nevnte styrke og særegenhet, samt til dens varme og til dels lune humor.

I tillegg handler det om prokrastineringens edle kunst. Mens de to kvinnene sitter der og diskuterer løst og fast, ringer kunder jevnlig på døra. Dette medfører naturligvis jobb, spesielt for Lena – som er av den arbeidssky typen. Ut av dette oppstår en god del humreverdige øyeblikk, samtidig som man er smertelig klar over hva arbeidet faktisk går ut på, og følgelig aldri føler for å le altfor godt. Men andre ord ligger mye av filmens kraft i denne dynamikken mellom en slags tilforlatelig trivialitet og det bakenforliggende, alvorlige temaet.

Bak fasaden. Virkningsfullt er det også at vi i både konkret og overført betydning tas med på bakrommet, som ikke overraskende er et sted hvor jentene viser seg fra en mer avslappet og privat side. I kontrast til hvordan Lena eksempelvis legger stemmen til et lysere og søtere stemmeleie når hun svarer potensielle kunder på telefon.

Verdt å trekke frem er også Lisas beretning til Lena om hvordan hun for flere år siden ikke ville bli med en mann som tilbød henne penger for sex på en bar, fordi hun ikke likte å bli tatt for å være en simpel gateprostituert – et paradoks de begge ler av. Men som i grunnen også sier mye om hvordan man kan rettferdiggjøre sine handlinger og roller ut fra beslektede alternativer man definerer som verre, og følgelig tar avstand fra.

Spøkefulle spådommer. Lisa er svært klar over Lenas bedagelige personlighet, men trolig på grunn av deres vennskap velger hun å adressere dette hovedsakelig gjennom humoristiske bemerkninger – til tross for at hennes lederstil synes å være av den autoritære sorten. Når Lisa i en av de spøkefulle passiarene tilbyr seg å lese Lenas fremtid, slik at hun slipper å bruke penger på en kostbar spåtjeneste, kommer det påfallende tidlig opp at Lena ønsker å treffe en rik mann – slik at hun ikke trenger å arbeide.

Etter flere nylige oppsigelser ser bordellbestyreren seg på sin side nødt til å gå tilbake til å betjene kunder selv, som hun ikke har gjort på flere år. Dette skaper et slags omriss av en dramatisk kurve i en hovedsakelig episodisk og anekdotisk film – samtidig som det er en kvalitet i seg selv at Venusia er såpass ikke-dramatisk og nært sagt stillestående som den er. Ut av nysgjerrighet – eller research, om man vil – gikk jeg inn på dette bordellets nettsider, som står skrevet på overdelen Madame Lisa har på seg i mange av filmens scener. Der kunne jeg konstatere at begge filmens hovedkarakterer, som for øvrig begge er oppgitt med alder i 40-årene, stadig er blant jentene på Venusia i Genève. Og det er unektelig ganske trist, selv om filmen – og dette er kanskje i seg selv litt kontroversielt – ikke nødvendigvis gir inntrykk av at de har det helt forferdelig der.

Fortrolighet. Jeg så filmen på den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen i forrige måned, hvor regissøren før visningen fortalte at hun hadde filmet disse kvinnene gjennom flere måneder. Dette er ikke nødvendigvis så tydelig i filmen, da den ikke gir noen spesielt klar fornemmelse av hvor lang tid den utspiller seg over. Men det er likevel åpenbart at filmskaperen har oppnådd en tillit og fortrolighet hos sine hovedpersoner, som i liten grad synes bevisste på at de blir filmet, og det oppnår man sjeldent uten å investere en god del tid.

Etter flere nylige oppsigelser ser bordellbestyreren seg på sin side nødt til å gå tilbake til å betjene kunder selv, som hun ikke har gjort på flere år.

I Oberhausen ble Venusia belønnet med festivalens aller gjeveste pris, «the grand prize of the city of Oberhausen». Internationale Kurzfilmtage Oberhausen er en av verdens eldste – årets utgave var den 62. – og fortsatt en av verdens viktigste kortfilmfestivaler. Gjennom årene har festivalen beveget seg fra en tendens til å vise politisk engasjerte filmer til det mer formmessig eksperimenterende, gjerne i skjæringspunktet mellom kortfilmformatet og hva man heller vil kalle videokunst. At festivalen i stor grad viser (enda) mer eksperimentelle og (enda) mindre narrative filmer enn denne, gjorde imidlertid ikke hovedprisen til Venusia etter mitt syn noe mindre fortjent.

To øvrige vinnerfilmer. Det er imidlertid mange juryer, og følgelig også mange priser, på kortfilmfestivalen i Oberhausen. Avslutningsvis har jeg lyst til å vie litt oppmerksomhet til to av de øvrige prisvinnende filmene på festivalen.

Animasjonsfilmen 489 Years av den franskbaserte filmskaperen Hayoun Kwon er også en slags dokumentar, som baserer seg på et lydspor hvor en tidligere grensevakt forteller om den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. Filmen benytter detaljrik 3D-animasjon til å visualisere det tett minelagte området som skiller de to fiendenasjonene med fire eierløse kilometer. 489 Years er en fascinerende reise inn i et forbudt naturlandskap, som i filmen fremstår som nærmest uvirkelig i sin kombinasjon av skjønnhet og overhengende fare.

Virpi Suutaris Elegance er på sin side en snau halvtime lang dokumentar om en gruppe finske fuglejegere, som utelukkende består av velstående menn. Filmen handler nesten vel så mye om de raserene jakthundene deres, som i seg selv skaper en subtil, men effektiv parallell til den fornemme adelsstanden filmens menneskelige hovedkarakterer hører til. Filmen har et behersket, kontrollert og til dels distansert formspråk, i tillegg til at den ikke uten en viss ironi gir assosiasjoner til westernsjangeren. Elegance er en fornøyelig og befriende lite insisterende kommentar om en arkaisk, patriarkalsk samfunnsgruppe, utført med humor, verdighet og ikke minst eleganse.

Kortfilmfestivalen i Oberhausen ble arrangert i perioden 5.–10. mai.

---
DEL