Øynene lukket for fremtiden

Månedens strømming for abo: Drømmen om et tapt hjemland er det eneste flyktningene har igjen, slik de portretteres i denne dokumentaren. Hvordan kan man da møte fremtiden?

Hilde Susan Jaegtnes
Forfatter og manusforfatter for film- og tv.
Email: hildesusan@gmail.com
Publisert: 13.10.2016

If I Close My Eyes
Regi: Francesca Mannochi og Alessio Romenzi (i samarbeid med FNs høykommisær for flyktninger)  (passord for Ny Tids abonnenter: ‘lebanon’)

Jeg husker alt. Jeg husker gaten, jeg husker kyllingene, jeg husker naboen. Jeg husker alt, takk Gud – jeg glemmer ikke noe.

Libanon med sine rundt fire millioner innbyggere huser over én million syriske flyktninger. 300 000 av de 500 000 syriske flyktningbarna i Libanon i alderen 3–17 år får ingen skolegang. De offentlige libanesiske skolene har ikke plass til alle skoletrengende syriske barn, til tross for forsøk på å utvide undervisningstiden til flere økter om dagen. Og de mange uformelle skolene som har blitt igangsatt, er ikke sertifisert, og kan derfor ikke utstede vitnemål.

I dokumentaren If I Close My Eyes gir de italienske regissørene og journalistene Mannochi og Romenzi et innblikk i en av de uformelle skolene som er drevet for syriske flyktninger. Vi følger den syriske juristen og idealisten Suliman Zuhuri i hans arbeid for å formidle et minimum av kunnskap til sine unge landsmenn. I tillegg intervjues Sulimans far Nasser, eleven Hyam, Hyams storebror Mohammed og moren Naziha.

Suliman, en karismatisk og engasjert lærer med usedvanlig god evne til å aktivere og nå frem til barn, forklarer at syrernes eneste håp om å bestå som nasjon, er skolegang. Med utrettelig energi og kjærlighet driller han barna med spørsmål og flagrer leende rundt i skolegården i en vill versjon av leken «hauk og due». Mange av øvelsene og leksene som elevene utsettes for, går ut på å huske mest mulig om hjemlandet og krigens ødeleggelser, og å formulere drømmer om en fremtidig gjenforening med landet. I tillegg blir elevene pålagt å intervjue familiemedlemmer om samme tema.

En etter en lukker elever og pårørende øynene og lar bildene de husker best, tre frem i sitt indre mørke. Detaljer fra husene. Naboene. Ansiktene til forlatte eller avdøde slektninger. Husdyrene. Elven Orontes, folk som svømmer, fisker, spiser is. Fugler på den syriske himmelen, gress, fred.

Gråtende kart. Sulimans elever representerer det heldige mindretallet av syriske flyktningbarn som har tilgang til skole – men frafallet i klasserommene øker i takt med at stadig flere barn tvinges til å jobbe for å skaffe inntekt til de sultende familiene. Den dedikerte læreren prøver på alle måter å injisere kunnskap og håp i sin svinnende elevflokk. Han har spesiell omsorg for Hyam, som mistet faren i krigen og ofte gråter i timene. Suliman mener at mange av barna blir modne for fort av å miste foresatte og av å bli satt i arbeid.

Syrernes eneste håp om å bestå som nasjon, er skolegang.

Etter farens bortgang tok Hyams tolvårige bror Mohammed sin første jobb. Det brutale arbeidet med å bære mursteiner ga ham skader i hånd og rygg, og gutten ble lurt og underbetalt. Da han ikke mottok lønn på flere måneder, sluttet han, og fikk aldri etterbetalt lønnen. Men gutten fortsatte den ufrivillige karrieren i bygg- og anleggsbransjen, og etter fem år med blodslit drømmer han fortsatt om skolegangen i Syria, som han mener var bedre enn å jobbe i Libanon, selv om det regnet bomber.

skjermbilde-2016-09-29-kl-12-02-07

Filmen preges av et lavt budsjett og et noe begrenset tematisk fokus. Lydsporet er generisk, monotont og gjentakende, og de engelske undertekstene er skjemmet av distraherende mange feil. Klippene fra skolen og klasserommet, hovedkarakterenes hjem og flyktningleirene kryssklippes med regissør Romenzis stillbilder fra krigsherjede Syria i perioden januar 2012 til mai 2013. Filmens tematikk tatt i betraktning hadde filmen tjent stort på levende bilder fra Syria, for å blåse liv i den livsviktige drømmen om hjemkomsten.

Syria fremstår som filmens utvetydige symbol for fremtiden, vakkert illustrert av Hyams tegning av et gråtende kart som omfavner henne: «Syria savner oss. Vi må gjenforenes.» Barn og voksne snakker med en nær enstemmig røst om at de ble tvunget til å forlate hjemmet, og at de ikke kan vente med å dra hjem igjen. Budskapet presenteres med en overtydelighet som virker indoktrinert eller redigert. Resultatet fremstår som programmatisk i sin mangel på nyanser. Ingen utvidende eller motsigende detaljer innlemmes, ingen alternative fremtidsdrømmer presenteres. Syrerne som lukker øynene for bedre å kunne forestille seg hjemlandet, blir ufrivillig et portrett av en fordrevet nasjon som lukker øynene for sin egen fremtid.

Livsnødvendig idé? For selv om alle håper på at Syria-krigen snart tar slutt, virker det usikkert når og hvorvidt dette vil skje. Men hva er alternativet til å drømme om hjemlandet? Andre dokumentarer om syriske flyktninger, blant annet Mahmoud’s Escape (anmeldt i Ny Tid i mai) og Life on the Border, viser familier og barn som kommer seg over grensen til europeiske land, der de får muligheten til å integreres i samfunn som tilbyr bolig og utdannelse. Men er mange nok land villige og i stand til å huse millioner av syrere? Og hvordan skal Syria kunne gjenreises når flesteparten av barna frarøves muligheten til grunnleggende utdanning?

Som internasjonalist forkaster jeg ideen om nasjonalstaten som en uerstattelig forsørgerenhet og aggresjonsinkubator verdt å ofre livet for. Men ideen som Suliman planter i sine elever – om hjemlandet som mål med utdanning som middel – er forståelig, kanskje livsnødvendig for flyktningene som lever i de trangeste kår. Hyams mor bemerker at krigen ikke gjør forskjell mellom voksne og barn: «Vi lever, eller vi dør.» Etter alt de har mistet, er kanskje håpet om hjemlandet det eneste de har igjen å leve for.

Lukkede øyne. Syrernes gjengivelser av krigens mareritt gjør sterkt inntrykk, men filmens sterkeste situasjon oppstår når Suliman oppsøker et særlig kummerlig strøk i flyktningleiren. Han blir mottatt av noen seksåringer og flørter til seg velkomstkyss på begge kinn. «Hvorfor er du ikke på skolen?» spør han en liten jente. «Fordi jeg er hjemme,» svarer hun trassig. «Hva spiste du i dag?» spør han videre, med uskyldsstore øyne og en påtatt letthet, men bekymringen lar seg ane bak. «Salat,» svarer hun. «Ikke agurk?» «Agurk har vi ikke.» «Og ikke kjøtt?» «Nei.» Han spør noen av de mindre barna hva de heter, hvem de er søsken til, og om han ikke kan få kyss fra dem også. Så går han for å møte en voksen mann, og fremhever med mild stemme hvor uheldig det er at stadig flere barn uteblir fra skolen. Mannen nikker alvorlig, har tydeligvis ingen løsning å tilby: Familiene er avhengig av barnas arbeid for å overleve. Fremtiden er en luksus man kan tillate seg å drømme om kun når man lukker øynene.

 

Les regissørintervjuet her: Skildrer flyktningbarnas hverdag

Kommentarer