Øynene lukket for fremtiden

Månedens strømming for abo: Drømmen om et tapt hjemland er det eneste flyktningene har igjen, slik de portretteres i denne dokumentaren. Hvordan kan man da møte fremtiden?

Forfatter og manusforfatter for film- og tv.

If I Close My Eyes
Regi: Francesca Mannochi og Alessio Romenzi (i samarbeid med FNs høykommisær for flyktninger)  (passord for Ny Tids abonnenter: ‘lebanon’)

Jeg husker alt. Jeg husker gaten, jeg husker kyllingene, jeg husker naboen. Jeg husker alt, takk Gud – jeg glemmer ikke noe.

Libanon med sine rundt fire millioner innbyggere huser over én million syriske flyktninger. 300 000 av de 500 000 syriske flyktningbarna i Libanon i alderen 3–17 år får ingen skolegang. De offentlige libanesiske skolene har ikke plass til alle skoletrengende syriske barn, til tross for forsøk på å utvide undervisningstiden til flere økter om dagen. Og de mange uformelle skolene som har blitt igangsatt, er ikke sertifisert, og kan derfor ikke utstede vitnemål.

I dokumentaren If I Close My Eyes gir de italienske regissørene og journalistene Mannochi og Romenzi et innblikk i en av de uformelle skolene som er drevet for syriske flyktninger. Vi følger den syriske juristen og idealisten Suliman Zuhuri i hans arbeid for å formidle et minimum av kunnskap til sine unge landsmenn. I tillegg intervjues Sulimans far Nasser, eleven Hyam, Hyams storebror Mohammed og moren Naziha.

Suliman, en karismatisk og engasjert lærer med usedvanlig god evne til å aktivere og nå frem til barn, forklarer at syrernes eneste håp om å bestå som nasjon, er skolegang. Med utrettelig energi og kjærlighet driller han barna med spørsmål og flagrer leende rundt i skolegården i en vill versjon av leken «hauk og due». Mange av øvelsene og leksene som elevene utsettes for, går ut på å huske mest mulig om hjemlandet og krigens ødeleggelser, og å formulere drømmer om en fremtidig gjenforening med landet. I tillegg blir elevene pålagt å intervjue familiemedlemmer om samme tema.

En etter en lukker elever og pårørende øynene og lar bildene de husker best, tre frem i sitt indre mørke. Detaljer fra husene. Naboene. Ansiktene til forlatte eller avdøde slektninger. Husdyrene. Elven Orontes, folk som svømmer, fisker, spiser is. Fugler på den syriske himmelen, gress, fred.

Gråtende kart. Sulimans elever representerer det heldige mindretallet av syriske flyktningbarn som har tilgang til skole – men frafallet i klasserommene øker i takt med at stadig flere barn tvinges til å jobbe for å skaffe inntekt til de sultende familiene. Den dedikerte læreren prøver på alle måter å injisere kunnskap og håp i sin svinnende elevflokk. Han har spesiell omsorg for Hyam, som mistet faren i krigen og ofte gråter i timene. Suliman mener at mange av barna blir modne for fort av å miste foresatte og av å bli satt i arbeid.

Syrernes eneste håp om å bestå som nasjon, er skolegang.

Etter farens bortgang tok Hyams tolvårige bror Mohammed sin første jobb. Det brutale arbeidet med å bære mursteiner ga ham skader i hånd og rygg, og gutten ble lurt og underbetalt. Da han ikke mottok lønn på flere måneder, sluttet han, og fikk aldri etterbetalt lønnen. Men gutten fortsatte den ufrivillige karrieren i bygg- og anleggsbransjen, og etter fem år med blodslit drømmer han fortsatt om skolegangen i Syria, som han mener var bedre enn å jobbe i Libanon, selv om det regnet bomber.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.