Øyeblikk inn i andres lidelse

DOKUMENTARFOTO: Anledningen er der nå for å se hva profesjonelle dokumentarfotografer gjør.

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 10.09.2019
Norwegian Journal of Photography
Forfatter: Rune ErakerLaara MatsenEspen Rasmussen
Fritt Ord, Norge

Det å fotografere, ta et snitt ut av tiden, er ikke det noe alle gjør konstant for tiden? Er derfor en dokumentarfotograf med sitt kamerautstyr mer spesiell enn øyeblikksbilder av høy kvalitet i situasjoner tatt med folks allestedsnærværende smarttelefon?

Norwegian Journal of Photography nummer 4 har samlet bilder fra  åtte profesjonelle fotografer mellom to permer. Boken er utkommet i samarbeid med utstillingen Norsk dokumentarfotografi på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden – som skal tilby «alternative måter å se og forstå hendelser og situasjoner som former verdenen vi lever i.» Vel, vurder selv hva det alternative skal kunne være. Utstillingens over 30 fotografer viser dokumentariske uttrykk innenfor reportasjefotografi og samtidskunst, ifølge kurator Susanne Østby Sæther. Prosjektet er støttet av Fritt Ord, som ønsker å hjelpe fram dokumentariske utrykk i samtiden.

FOTO: FRED IVAR KLEMETSEN

Fotografene i Norwegian Journal of Photography – hvor minst halvparten er utstilt på Høvikodden — forsøker ifølge forordet å arbeide essayistisk. Som Gerry Badger skriver, er fotografiene deres også «seriøse» – altså gjennomtenkte arbeider. Essays betyr å teste eller eksperimentere. Spør deg selv om «essay» passer på arbeidene, da betegnelsen også betyr det å bringe inn så vel erfaringer som refleksjon, direkte dialog, og gjerne i kjernen noe kjettersk – slik filosofen Theodor W. Adorno en gang definerte det litterære essayets eksperimenterende natur.

Trist og personlig

Fred Ivar Klemetsen ledsager bildene med en lengre fortelling knyttet til sin billedserie i svart-hvitt – han har reist verden rundt. Samtidig har han også valgt seg flere tidsreiser, der han vender tilbake til tidligere steder han har vært og mennesker han kjenner. Som bildet av kvinnen i sengen, som 20 år senere igjen kikker i kameraet . Men hve med kjærlighetslivet til mannen som har hatt mange menn og gutter i sitt liv, er det interessant eller blir det i dag trivielt? Bildenes komposisjon er der i det minste, i tillegg til at du føler fotografens nærvær og tilliten han har oppnådd som fotograferende.

Det som går igjen hos de fleste av fotografene i boken, er det intime, det personlige, eller andres sorg – men også det evige og gjentatte spørsmålet om ens egen identitet. Dette er forskjellig fra den danske krigsfotografen Jan Grarup har reist rundt i verdens elendighet og fotografert ufattelige katastrofer og krigssituasjoner – presentert på midtsidene i denne avisen.

FOTO: THERESE ALICE SANNE

Men er det dokumentaristens lodd å skulle ta for seg menneskenes elendighet? Det er mye som er jævla trist i Norwegian Journal of Photography. Et sted sies det også med Susan Sontag at fotografier er en påminnelse om «Meménto mori» (husk at du skal dø). Men Sontag har også i sin bok Å betrakte andres lidelser poengtert hvordan de avbildede tragiske situasjonene vakte en fortvilelse i henne da bildene ikke ledet til handling – og ga en følelse av maktesløshet. Ja, mange har det vanskelig, økonomisk og mentalt, så hvordan kan vi  endre på det?

Melankoli

Line Ørnes Søndergaard har i serien Malaise («discomfort, illness or unease, general global malaise») fotografert unge som henger rundt og prøver å leve i øyeblikket, da framtiden ikke akkurat er lys. Vel, det kan vel en del arbeidsledige eller klima-aktivister skrive under på. Som det står i et par av billedtekstene: «Our prospect for the future are worse than for those before us.» «We all share the same struggles.»

FOTO: THERESE ALICE SANNE

Andres lidelse er enda tydeligere i melankoli-serien Black Sun til Therese Alice Sanne. La meg plukke litt i tekstene som følger portrettene «I fell deeper and deeper into darkness»; «I thought I was Messiah and that the end of the world was imminent»; «There is nothing rational about mental illness» og «That month I attempted suicide four times».

Det intime, det personlige,eller andres sorg – men også det evige
og gjentatte spørsmålet om ens egen identitet.

Også fotografier av landskaper kan gi betydning som mentale bilder, der de kan virke metaforisk eller som biter (metonymer) av noe man ikke konkret ser. Eksempelvis Paul Sigve Amundsens fotografi av isbreen Rhône Glacier – dekket av lakener for at den ikke skal smelte av solen. Her er det isbreen som lider.

Samtidig er det flere dagboksaktige reiser i boken, skjulte fortellinger som trer fram via de mange bildene, reiser til byer, mindre steder eller langt inn i det private – rundt på kloden. Slikt krever en pågående vilje og åpenhet i møter med mennesker – egenskaper de beste fotografene har.

FOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN

La meg også nevne det noe humoristiske ved Monica Strømdahls bilder, selv om det igjen er et blikk inn i andres tristhet: En rekke mennesker som arbeider langt hjemmefra, må bo i perioder på motell eller hotell («lophauses») før en lov tvinger dem til å skifte bosted. Legg merke til det overfylte rommet med kvinnen i sengen, eller gutten på vei til neste motell med alt pikkpakket i bilbaksetet.

FOTO: MONICA STRØMDAHL

Dokumentarfotografene driver et slags minnearbeid ved å fryse livets øyeblikk. Sekundet etter er de alle historie. Et spørsmål til slutt: Blir våre erfaringer egentlig bare gyldige om vi tar bilde av dem?

Gratis prøve