(THIS ARTICLE IS MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)
Innen overvåkingspolitiet arbeider det på landsbasis ca. 300 personer.
Bare i Oslo finnes det 77 personer – med et lønnsbudsjett på millioner kroner på Victoria Terrasse.
I Bergen arbeider det 20 overvåkingsagenter. I Drammen 12. I Trondheim åtte. I Stavanger fem, osv.
Siden 1952 har overvåkingstjenesten i Norge vært ledet av overvåkingssentralen i Oslo. Det er her arkivopplysningene finnes. Det er her hele virksomheten koordineres. Det er opprettet egne landsdelssentraler for overvåkingstjenesten i Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet og Sørlandet. Hvert distrikt har sin ansvarlige sjef. For f.eks. Vestlandet er dette tidligere sjef for overvåkingspolitiet, Asbjørn Bryhn.
Overvåkingstjenesten arbeider i samarbeid med den militære etterretningstjenesten og sikkerhetstjenesten (som stort sett tar seg av sikkerhetsklarering av personell i statsforvaltningen). Det er nedsatt et såkalt «koordineringsutvalg» der representanter for de tre instansene sammen med en embetsmann fra Utenriksdepartementet sitter.
Overvåkingspolitiets virksomhet «kontrolleres» av et offentlig nedsatt kontrollutvalg som i dag består av Margit Tøsdahl (NATO-tilhenger), høyesterettsadvokat J.C. Mellbye (NATO-tilhenger) og Gunnar Hellesen (NATO-tilhenger).
Overvåkingspolitiets såkalte «Sakarkiv» som oppbevares på Victoria Terrasse, inneholder opplysninger om ca. 7500 norske borgere!
Alle «viktige» opplysninger går til NATO-hovedkvarteret i Brüssel.
Sakarkivet er det spesielle arkivet for Norges «indre» fiender – dvs. i overveiende grad personer som motarbeider og er uenige i norsk utenrikspolitikk, f.eks. EEC-motstandere og militærnektere.
Arkivopplysningene ajourføres stadig, og det hele mates fortløpende inn på EDB-bånd. Via fjernskriver og på andre måter går alle «viktige» opplysninger til NATO-hovedkvarteret i Brüssel.
Orientering vil presisere at disse opplysningene – som vi har fra sikre kilder – hverken stammer fra stortingsrepresentant Arne Kielland som har lest den hemmelighetsstemplede del av Mellbye-rapporten, eller programsekretær Stein Ørnhøi som deltok i utformingen av fjernsynets program om overvåkingstjenesten.
«Nødvendig arkiv»
Om «Sakarkivet» sier Mellbye-utvalgets innstilling blant annet: «Et slikt arkiv er nødvendig hvis overvåkingstjenesten skal klare sine oppgaver. Arbeidet med å overvåke den virksomhet som kan true statens sikkerhet, er nemlig et puslespill som gjør det nødvendig å innhente opplysninger fra mange forskjellige hold og gjennom lengre tid. Skal det innsamlede materiale kunne utnyttes må det også kunne registreres for senere bruk».
Overvåkingens andre arkiv – det såkalte Sikkerhetsarkivet – har opplysninger om en kvart million – 250 000 – norske kvinner og menn. Dette er et mindre alvorlig arkiv – blant annet over sikkerhetsklarerte personer innen statsinstitusjoner – for eksempel personer som behandler sikkerhetsgraderte dokumenter. I arkivet finnes opplysninger om familiære forhold, organisasjonsforhold, økonomi, drikkevaner, sykdommer, seksuelle tilbøyeligheter m.v.
I realiteten er altså hundretusener av norske borgere registrert av overvåkingspolitiet. De har navn, politiske sympatier, familieforhold osv. nedtegnet i arkivene på Victoria Terrasse i påkommende tilfelle.
Og alle opplysninger som er «viktige» for NATO, får altså forsvarsorganisasjonen via fjernskriver.
Vi vet også at overvåkingspolitiets sjef, Gunnar Haarstad, to ganger i året deltar på møter i NATO-hovedkvarteret. Nestformann i Stortingets forsvarskomité, Paul Thyness, har også uttalt at han ikke finner det merkelig at NATO får opplysninger fra overvåkingspolitiet.
