Bestill høstutgaven her

Øverst på Hitlers ønskeliste

Hitler’s Northern Utopia: Building the New Order in Occupied Norway

BYGGET NORGE: Nazi-Tysklands planer for Norge var omfattende. Vi skulle bli en del av det storgermanske riket. I årene 1940–1945 var store deler av Norge en byggeplass.

(PS. This article is machine-translated from Norwegian)

Det var ikke bare strategiske hensyn som gjorde at Nazi-Tyskland prioriterte å okkupere Norge. Vår historie, natur, kultur, og ikke minst vår rase, var elementer nazistene mer enn gjerne så som en del av det storgermanske riket de ville etablere. «Nord» var ikke primært en retning eller et sted, men en ånd i folket.

Denne omfavnelsen av det norske fikk flere utslag. For eksempel konstruerte tyskerne en historie hvor de tok æren for å ha ivaretatt norsk arkitektur. Nazistene anså også nordmenn for å være mer raserene enn dem selv, slik at en inkorporering av det norske arvematerialet ville være gunstig for tyskerne, men det ville på den annen side også bidra til at det norske folk ble reddet fra forfall ved å innlemmes i tysk kultur.

Etter okkupasjonen i 1940 måtte mange byer repareres, og tyskerne ville også delvis tenke nytt. De vektla store offentlige plasser, noe de fant var mangelvare. Tyskerne mente norsk arkitektur var preget av individualistisk tenkning, uten hensyn til fellesskapet.

Adolf Hitler på båttur i norske fjorder i april 1934. (Fra Leben des Führers.
Altona/Bahrenfeld: Cigaretten-Bilderdienst 1936.)

Et fellesskap basert på rase

Dette fellesskapet, die Volksgemeinschaft, var klart avgrenset som et rasemessig fellesskap, og nordmenn var altså ikke bare godtatt, men kunne brukes til foredling. Myten om «Lebensborn» er velkjent. og det hersket lenge en forestilling om at dette skulle være regelrette fødefabrikker der norske kvinner fødte ariske barn. Det fantes imidlertid aldri nazistiske fødefabrikker, og det er tvilsomt om dette var planlagt. Men Lebensborn-hjemmene var en trygg havn for norske kvinner som var blitt gravide med tyske soldater, og barna deres – som altså var ansett for å være mer ariske enn sine fedre. Disse mødrene ble lovet at barna diskré skulle bli adoptert bort til gode SS-familier. I realiteten var disse barna vanskelig å plassere, da SS-familiene var kritiske til moralen til kvinner som fikk barn utenfor ekteskap og var villige til å gi dem fra seg.

Soldatenheime

Den store okkupasjonsstyrken på 450 000 mann skulle ikke bare være i Norge til krigen var vunnet; flere av soldatene skulle bosette seg her for godt. Men kasernelivet var ikke behagelig, og tyskerne bygget derfor storslagne «Soldatenheime».

De tyske kvinnene som arbeidet på Soldatenheime, fant det nedverdigende å servere øl til norske kvinner.

Dette var påkostede velferdshjem hvor man også så for seg at nordmenn var velkomne. Det var de også til å begynne med, inntil de tyske kvinnene som arbeidet på disse velferdsstedene, fant det nedverdigende å servere øl til norske kvinner. Da ble det slutt på dette, og den underlige situasjon var oppstått at kvinnene som dugde til å føde nye tyskere, ikke var bra nok til å få adgang til Soldatenheime.

Oslo var for amerikansk

Tyskerne hadde storstilte planer for Norge. I krigens første halvdel gjennomførte de omfattende planleggings- og konstruksjonsarbeid i Norge – som om vi allerede var blitt en del av det nye Stor-Tyskland. Et av prosjektene var Autobahn fra Oslo til Trondheim. Tyskerne planla slike i flere okkuperte områder, men der en motorvei i for eksempel Belgia kun skulle bringe folk fra A til B, var den norske Autobahn et prestisjeprosjekt hvor man vektla naturopplevelser og at anlegget smidig kunne forenes med landskapet.

Oslo var ikke nazistenes foretrukne norske by.

Oslo var ikke nazistenes foretrukne norske by. De anså den for amerikansk og inautentisk med sin funksjonalisme og sine folketette arbeiderboliger. Desto høyere verdsatte de Trondheim med sine vikingrøtter, Nidarosdomen og store offentlige plasser. Ukjent for de fleste er nok at tyskerne planla å anlegge et nytt Trondheim ved siden av den eksisterende byen. Denne skulle ligge på halvøya vest for Trondheim og ha 300 000 innbyggere – altså flere enn Oslo hadde.

Hvorfor ville man ikke utvide den eksisterende byen? Det var et symbolsk poeng: Da ville det oppfattes som om det norske tok opp i seg det tyske; tyskerne ville det motsatt. Det skulle være en tysk enklave, ikke en smeltedigel.  Midt-Norge skulle germaniseres på samme måte som Øst-Europa (hvor slavere og jøder var drept eller fordrevet).

Tyskerne planla blant annet en monumental minnelund og krematorium for tyske soldater ved Trondheimsfjorden.
Wilhelm Kreis’ skisse over anlegget «Høvringberg» fra 1942 ble publisert hjemme i Tyskland. (Library of Congress, Washington [D.C.].)

Tysk infrastruktur

Den kanskje viktigste grunnen til at tyskerne så til Trondheim, var at de trengte en marinebase som britene ikke kunne blokkere. De planla derfor en gigantisk marinebase i tilknytning til Nye Trondheim (ved Øysanden). Hitler skrøt av at denne ville få Singapore – der britene hadde sin viktigste marinebase – til å se ut som en barneleke i forhold.

Arbeidet med å bygge en ny infrastruktur i Norge pågikk energisk frem til slutten av 1942, da krigslykken snudde og Tyskland måtte prioritere annerledes. Som kjent var det ingen arbeidsledighet i Norge under krigen. På tyskernes anlegg ble det brukt både vanlig ansatte og slavearbeidere (krigsfanger). Det finnes rapporter om at de vanlig ansatte klaget over at de fikk for lite mat. Da kan man jo forestille seg hvordan det var med rasjoneringen for slavearbeiderne.

Det var selvfølgelig tabu å påpeke dette de første årene etter krigen, men det er ingen tvil om at nazistenes bygging av veier, toglinjer, bygg og anlegg var noe Norge fikk stor glede av i gjenbyggingsårene. Mange av dem er fremdeles i bruk. Ingen har forlangt dem fjernet.

Kjetil Korslund
Idéhistoriker og fast kritiker i Ny Tid.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte

Flere bøker