Overgriper og offer

Filmfestivalen HRHW: Som 15-åring blir Omar Khadr tatt til fange av amerikanerne etter en skuddveksling i Afghanistan. Det er starten på en lang periode med tortur. I Guantanamo’s Child kastes et kritisk søkelys på Omars situasjon.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Guantanamo’s Child: Omar Khadr
Regi: Patrick Reed og Michelle Shephard

Mot slutten av Vietnamkrigen lager filmkollektivet Winterfilm dokumentaren Winter Soldier (1972): en besindig observasjon av den såkalte Wintersoldier-etterforskningen i 1971, en medieevent der amerikanske krigsveteraner fikk fortelle om krigsforbrytelser begått under Vietnamkrigen. Soldatenes vitnesbyrd forteller om indoktrinering og psykisk nedbryting under treningsperioden før de ble sendt til Vietnam. Vi får vite om en systematisk dehumanisering av fienden (via en dehumanisering av dem selv) som førte til at mange soldater behandlet vietnamesere som objekter.
Soldatene forteller om selvopplevde erfaringer: barn som ble skutt fordi de var til bry; krigsfanger som ble kastet ut av helikoptre i luften; kropper som ble skåret opp og tømt for innvoller; kvinner som ble voldtatt; landsbyer som ble massakrert. Vi får denne informasjonen mens vi ser på intense og klaustrofobiske nærbilder av soldatenes ansikter. De kornete svart/hvitt-bildene betoner det usentimentale og direkte i de verbale skildringene, det umiddelbare og nakne i de selvutleverende ansiktene; filmen vektlegger ikke blod eller patos, men den moralske katastrofen. Det er nærmest uutholdelig. Winter Soldier er som en slags talking-heads-versjon av Franciso Goyas Los Desastres de la Guerra (1810–20), og er umulig å glemme.
I dokumentaren Guantanamo’s Child: Omar Khadr (Patrick Reed og Michelle Shephard, 2015) forsøker man å vise amerikanske overgrep utført under den nyere «krigen mot terror». Nærmere bestemt tar filmen for seg den omfattende torturen og rettsforfølgelsen av en ung krigsfange ved navn Omar Khadr. Som 15-åring ble han tatt som fange etter å ha drept en amerikansk soldat under en kraftig skuddveksling i Khost, en by øst i Afghanistan.
At Omars far angivelig hadde forbindelser til Al Qaida, samt funnet av videoopptak som viste Omar plante veibomber planlagt for amerikanske tropper, førte til at han ble ansett som en farlig terrorist – og ikke bare som en gutt som beskyttet seg i krig. I dokumentaren møter vi Omar under en rettssak i Canada (der han ble født). Han befinner seg i en paradoksal situasjon: Skal han si seg skyldig i drapet på en amerikansk soldat og dermed sone en fengselsstraff (inkludert husarrest) i Canada, eller skal han si seg uskyldig og bli værende i torturkammeret på Cuba?

Ideologiens tortur. Filmens hovedpersoner er Omars nåværende forsvarer, Omars tidligere torturist og Omar selv. Vi ser dem i nærbilder mens de forteller om sine erfaringer. Omar erklærer at han ikke kjempet mot de amerikanske soldatene på grunn av ideologiske overbevisninger, men fordi han var blitt fortalt at landet var invadert av fremmede styrker. Advokaten og den tidligere torturistens vitnemål befester inntrykket av at unggutten Omar ble offer for en amerikansk ideologi snarere enn å representere en terroristideologi. Som Geoffrey O’Brian, tidligere leder for Counter Intelligence i Canadian Security Intelligence Service (CSIS), sier det i dokumentaren: «Jeg mener Omar Khadr ble del av et utilsiktet tap i en ’post 9/11-verden’.»
I motsetning til Winter Soldier stoler ikke Guantanamo’s Child på kraften i informasjonen og de bekjennende ansiktene; den tyr til klisjéfulle og abstraherende grep for å forsøke å tydeliggjøre og tolke det skrekkelige og triste ved Omars erfaring. Dette gjelder først og fremst sentimentalmelankolsk musikk og gjentakende symbolsk billedbruk, for eksempel et symmetrisk fengselsgitter som har fanget en anonym skygge, eller dystre bilder av vage torturapparater for (ikke) å fremstille torturen – stemningsskapende, banale illustrasjoner på nivå med den spøkelsesfremkallende estetikken vi finner i Åndenes makt.
Mannen forteller at han bare gjorde jobben sin under torturen. Og han tenkte at alle fangene fortjente å være der, at de løy, og at han bare trengte å jobbe litt ekstra hardt med de vanskeligste.
Men hvor enn klisjéfullt laget de er, har dokumentarer av og til denne evnen til å stille viktige og presserende spørsmål om samtiden, blant annet ved sin nærhet til spesifikke tilfeller og individer. Guantanamo’s Child stiller blant annet spørsmål om hvordan fundamentalistiske fiendebilder kan få mennesker til å handle på bestemte måter. Det er det Winter Soldier viser oss så nådeløst og kraftfullt, og det er grunnen til at jeg trekker den frem som sammenlikning: Den stirrer inn i dette spørsmålet ved å stirre inn i ansikter som forteller om erfaringer (men ikke tolker ut i fra sine egne erfaringer). Men selv om Guantanamo’s Child bruker lyd og bilde til å smøre patos på informasjonsoverføringen, snarere enn å utvide perspektivet på hva den tar for seg, klarer den å igangsette refleksjon rundt nettopp denne selvdestruktive objektiveringen av en fiende. Filmen er interessant til tross for seg selv og på grunn av informasjonen den slipper gjennom. Først og fremst gjelder dette refleksjonene til den tidligere torturisten.

Torturisten. Vi får vite mannens navn, men han sitter i et anonymiserende bilde: delvis i mørket, delvis opplyst av en kunstig lyskilde. Dette er nok et grep for personsikkerhet, men fører til en følelse av noe generelt og abstrakt i møtet med ham. Man får følelsen av at denne mannen kunne vært mange.
«Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg hadde medfølelse med fangene våre på den tiden, men jeg hadde virkelig ikke dét,» sier han. Mannen forteller at han bare gjorde jobben sin under torturen. Og han tenkte at alle fangene fortjente å være der, at de løy, og at han bare trengte å jobbe litt ekstra hardt med de vanskeligste. Det blir fortalt om slag, spark, vanntortur, seksuelle overgrep og en rekke andre metoder. Som Omar sier om torturmetodene: «De kastet hele boken på deg.»
Omar ble først holdt fanget på et avhørssted i Bagram i Afghanistan, før han ble sendt til Guantánamo (fangene som snakket godt engelsk ble sendt dit – torturisten forteller at det var ordre, og at tanken var at gode engelskkunnskaper tydet på at det var ugler i mosen). For torturisten, som hadde jobbet i Bagram i flere måneder, og som tilfeldigvis hadde havnet i avhørsrollen etter en fyllekule, ble Omar faktisk en slags redning. Han forteller at Omar hjalp ham å «gjenvinne» sin menneskelighet: «Det var gjennom uretten mot Omar at jeg definitivt begynte å se uretten i hva jeg gjorde.»
I de dunkle bildene av ham, som splitter ansiktet i to, ser vi hvordan han i dag sliter med fortidens avhørsmetoder: Den delen av ansiktet som er synlig, er engstelig, skrøpelig, forjaget, nærmest falleferdig. «Det jeg har gjort med hendene mine,» forteller han – det blir en lang pause før han fortsetter: «you know, it’s some wild shit.»
Som dronesoldaten Bryan Bryant i Drone (Tonje Hessen Schei, 2014), eller soldatene i Winter Soldier, er det nå, på avstand fra indoktrineringen og fienden i umiddelbart sikte, at han sitter i omgivelser der han kan reflektere moralsk over hva han gjorde. Det er her han nevner et ordtak som stammer fra Ghandi: «Det er gjennom vår lidelse at de vil se uretten i hva de gjør.» «Krigen mot terror», der mistenkeliggjøring, objektivering og tortur har fått stort vingespenn, fremstår som en selvskadende fundamentalisme som multipliserer, snarere enn å motkjempe, lidelse.

Filmen vises torsdag 18.2. lørdag 20.2 visninger under Human Rights Human Wrongs-festivalen på Cinemateket i Oslo.

---
DEL