Overflod av mat er ingen selvfølge

I en tid med økende matmangel er det både uansvarlig og usolidarisk å svekke den norske matproduksjonen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Matsituasjonen på verdensmarkedet er kritisk, og i løpet av det siste året har den blitt forverret. I første rekke slår dette ut i form av høyere matvarepriser, og det er folk i land som preges av lav inntekt som merker det først og mest. I flere land er det oppstått uro og opptøyer, noe FN mener vil forverre seg. Verdens kornlagre er nå nede på samme nivå som rett etter andre verdenskrig, og selv med rekordavlinger de siste åra minker nivået stadig.

Flere land innfører nå eksportbegrensninger eller -forbud for å sikre egen befolknings matvaresikkerhet. Kazakhstan, som er verdens femte største eksportør av hvete, har offentliggjort at de vil stanse all eksport av hvete inntil september. Årsaken oppgis å være egen matvaresikkerhet. Kampen for det daglige brød sto også sentralt i demonstrasjoner verden over 1. mai.

Norge importerer halvparten av maten vi spiser. Selv om vi er rike, er det slett ikke sikkert at vi vil kunne importere all maten vi vil i en krisesituasjon. Vår store kjøpekraft kan bli lite verdt i en situasjon med internasjonal matmangel.

I en situasjon med matmangel, som også fører til dyrere mat, er det uansvarlig ikke å styrke egen matproduksjon. Det er umoralsk for et land som Norge å bygge ned sin matproduksjon og med vår kjøpekraft kjøpe maten fra land som har stort behov for den selv. På verdensbasis opplever man for eksempel et ukjent prisrace på ris. Det er som et slags tilbudssjokk, der mange land som har satset på import, ikke lenger klarer å få tak i de nødvendige varene.

Hvis vi skal ha en egen matproduksjon i Norge, er vi avhengig av et levedyktig landbruk. Landbruksoppgjøret, og fokuset på dyr mat i etterkant, viser manglede forståelse for viktigheten av å produsere mat. Dette i en tid med matkrise andre plasser i verden. Det viser også en manglende kunnskap om hvor pengene forsvinner. Det er matvarekjedene og ikke bøndene som tar avgjørelsen om eventuelt å øke matprisene. Hvis norske forbrukere hadde sett den prisen bonden sitter igjen med etter et salg av kjøtt, melk og ost, så hadde nok forståelsen vært litt større.

Til tross for matmangel i verden er det likevel sånn at vi i Norge ikke betaler all verden for maten. I forhold til andre land jobber vi lite for maten vi kjøper. 1 time og 55 minutter må en Oslo-borger jobbe for å tjene til mat i ei uke. Det er to timer og 45 minutt kortere enn for 20 år siden. Bare i Hamburg og Haag jobber folk mindre for maten. Bare folk i Storbritannia, Irland og Luxembourg brukar en mindre del av inntekta på mat.

Samtidig klager mange forbrukere her hjemme på at maten er for dyr og at bøndene får for godt betalt. Jeg mener vi må tenke helt motsatt. Med dette som bakgrunn er det på tide å pusse støvet av gamle hedersbetegnelser som matvaresikkerhet og matvareberedskap.

Dagens situasjon gjør at det ikke er unaturlig å tenke på at retten til selvforsyning av mat burde grunnlovsfestes. For det er ikke lenger slik at det er en selvfølge at det er flust med mat. Og det ville vært dumt om et land som Norge, rikt og med gode muligheter til å produsere mat, skulle stille seg i en situasjon der vi bygger ned matjord og baserer oss på mer import. Det mest logiske i en slik situasjon ville vært å øke produksjon. Et levekraftig landbruk i Norge vil være solidarisk med verdenssamfunnet og det mest ansvarlige ovenfor den norske befolkningen.

---
DEL