Overfladisk om intellektuelles overmot

The Reckless Mind er en viktig kritikk av filosofer, men glemmer selv å være filosofisk. 

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Mark Lilla:
The Reckless Mind: Intellectuals in Politics
New York Review of Books, 2016 (nyutgivelse, første utgave kom i 2002)

 

Da Platon skrev Staten, sitt hovedverk om politikk, var det filosofene som skulle være kongene. Dette viste seg å by på problemer da den greske filosofen selv skulle tre inn som konsulent i realpolitikken, for til tross for gjentatte besøk i Syrakus, hovedstaden på Sicilia, fikk han liten innflytelse. Siste gang klarte han såvidt å komme seg unna med livet i behold.

Historien forteller oss at disse besøkene var en del av Platons plan om å realisere sine tanker fra Staten: Filosofene skulle sitte på toppen av samfunnet, mente den greske filosofen. Slik gikk det ikke. Gjennom historien har det vist seg at slike forsøk på å realisere filosofiens mandat innenfor politikkens rammer, sjelden ender godt. Det var heller ikke uten grunn at Heideggers kolleger bistert spurte om han «var tilbake fra Syrakus», da han vendte tilbake til undervisning etter noen år i unåde etter sin allianse med nazistene.

Nazisme og fundamentalontologi. Historien om Heidegger er den mest nyanserte og interessante av kasusene Mark Lilla skriver om i sin bok The Reckless Mind. Hvordan kunne denne filosofen, som ganske riktig ble oppfattet som en filosofkonge da han trådte inn på scenen i 1920-tallets Tyskland, ende opp med å snakke pent om nazismen? For at han gjorde dét, er det ingen tvil om, spesielt ikke nå etter at de renommerte «svarte bøkene» er publisert. Her kommer hans beundring for nasjonalsosialismen og hans stedvise antisemittiske holdninger mer enn klart nok frem.

Det var flere rundt Heidegger som bekymret seg og fortsatte å gjøre det da filosofen til en viss grad ble tatt inn i det gode selskap igjen etter krigen. Karl Jaspers, som var en nær venn av Heidegger i årevis, endte med å bryte kontakten helt med ham, da sistnevnte aldri ville unnskylde seg eller innrømme at han hadde tatt feil. Hannah Arendt, som både var Heideggers elskerinne og elev som ung, var også svært skuffet, men klarte aldri avvise ham helt.

Ideer fremfor mennesker. Det som er ekstra forunderlig, er Heideggers offerrolle. Han bemerker til Ernst Jünger at han bare ville beklage seg for sine overbevisninger dersom nazismen som sådan ville si unnskyld til ham. Noe som jo var umulig. Hvordan kan en ideologi unnskylde seg? Slike absurde forestillinger har med en abstrakt og upersonlig relasjon til sitt eget ansvar å gjøre, noe som, mener Lilla, gjenspeiles i Heideggers like høyspente metafysikk. At Heidegger kunne tenke at hans hovedverk Væren og tid fra 1927, men også påfølgende filosofi, kunne tjene som et slags program for å gi helhet og sjel til den tyske nasjonen, er både trist og sjokkerende, og viser først og fremst til en brist hos den store filosofen – en manglende evne til å se linken mellom filosofi og politikk. Men også, som Lilla understreker, at det er nettopp denne manglende forbindelsen som gjør hans tenkning problematisk – og kanskje farlig.

Flere andre tenkere underkastes samme undersøkelse – deriblant Carl Schmitt, Walter Benjamin, Michel Foucault og Jacques Derrida – og det er mange interessante aspekter som avdekkes ved disse grublerne. Det er jo også ekstremt viktig at vi er oppmerksom på disse aspektene ved tenkere som fortsatt holdes så høyt i hevd. At Walter Benjamin, for eksempel, kunne bevege seg såpass langt inn i teologien med sine tanker om det messianske, gjør at han mister den reelle politiske virkeligheten av syne, mener Lilla. Hans venstreradikalisme favoriserer dermed, i det minste potensielt, ideer over menneskeliv og hensyn til andre.

Alain Badiou og Slavoj Zizek kunne kanskje vært føyd til som nye syndere i katalogen over villfarne tenkere?

Herretenkere. At man i politikken krever handling i stedet for tenkning, eller i hvert fall ikke kan bygge en stat på metafysiske spekulasjoner, har vi sett igjen og igjen opp gjennom historien. Det mest eksplisitte eksemplet er nok fortsatt Karl Marx’ ideer om historiens utvikling gjennom klassekamp og proletariatets diktatur, som, mente han, skulle lede oss alle frem til det klasseløse samfunnet. Men nok en gang kom realpolitikkens maktsyke menn inn i manesjen og kuppet showet. Mer enn som så, får man vel si, når det gjelder Marx, for det er forvridningen av hans tankegods som førte til folkemord med Mao, Stalin, Lenin og Pol Pot ved roret.

Flere har påpekt problemer i overgangen fra filosofi til politikk – ikke minst har André Glucksmann vært i tottene på «herretenkerne», som han kaller dem, gjennom hele sin karriere. «Herretenkerne har funnet ord for den vilje til makt som i mindre skala og mer hemmelig ansporer disiplinærsamfunnets sjefer og sjefsspirer,» skriver den franske nyfilosofen i avslutningen av Herretenkerne (på norsk som Fakkel-bok, 1978).

Svak på filosofi. The Reckless Mind: Intellectuals in Politics er på mange måter en betimelig essaysamling – ikke minst fordi en del tenkere også i dag lefler med ideer som kan bevege dem tett på det totalitære – eller sette ideer foran mennesker. Tenk bare på forfattere som Alain Badiou og Slavoj Zizek, som begge er svært fascinerende tenkere med mye på tapetet, men som også kunne vært undersøkt under den samme lupen som Lilla setter opp i denne boken. Disse kunne kanskje vært føyd til som nye syndere i katalogen over villfarne tenkere?

Tilgivelse må være en tilgivelse av det som ikke lar seg tilgi.

Eller ikke. Problemet med Lilla er nemlig at han har bestemt seg på forhånd for hva utfallet av skrivingen skal være. Dette er spesielt tydelig i hvordan han, igjen og igjen, i liten grad går inn i de omtaltes faktiske tenkning og forsøker å forstå den på filosofenes egne premisser. Hans behandling av Derrida er rett og slett latterliggjørende og i det hele tatt svak som forsøk på å begripe dekonstruksjonens far. For selv om Derrida hadde noen svakheter i sin politiske dreining, som fant sted gjennom Marx og Carl Schmitt (blant andre), er det mange åpenbare aspekter ved Derrida Lilla enten ikke legger merke til eller bevisst overser for å styrke sin egen posisjon.

Rettferdighet og handling. La oss ta rettferdighet, som var et sentralt begrep for Derrida i flere av hans senere tekster. «Men venstresidens politikk, ikke mindre enn den på høyresiden, er ikke et spørsmål om passiv forventning. Den krever handling. Og hvis ideen om rettferdighet ikke kan artikuleres, så kan den heller ikke være noe mål for politisk handling,» skriver Lilla.

Nei vel? Derridas begrep om rettferdighet er langt fra uklart, såvidt jeg kan se. Det baserer seg blant annet på et begrep om tilgivelse som, mener Derrida, ikke kan forstås gjennom balansert gjenytelse. Tilgivelse må være en tilgivelse av det som ikke lar seg tilgi, ellers er det ingen tilgivelse, sier han: Man må i stedet strekke seg mot å legge det umulige eller forferdelige bak seg i en overskridelse av det som har skjedd, slik eksempelvis ofrene under apartheid måtte tilgi overgriperne for i det hele tatt å kunne overvinne fortidens grusomheter. Uten denne tilgivelsen ville det heller ikke vært mulig å komme videre; en rettferdig fremtid ville ikke vært innenfor rekkevidde, hevder Derrida. Både rettferdighet og demokrati er noe som ikke kan forstås fullt ut, men alltid noe som kommer, alltid noe som ligger foran oss og som vi må strekke oss mot. Dette får ikke Lilla med seg – og han begår de samme syndene mot alle de andre tenkerne han vil stille på tiltalebenken.

Det er mye morsomt å lese i The Reckless Mind – ikke minst en masse festlige anekdoter – men som analyse av intellektuelles feilbarlighet i politikken er den en overfladisk og forutinntatt bok. Jeg ville heller børstet støv av Glucksmanns klassiker.

---
DEL