Overfladisk om intellektuelles overmot

The Reckless Mind er en viktig kritikk av filosofer, men glemmer selv å være filosofisk. 

Kjetil Røed

Mark Lilla:
The Reckless Mind: Intellectuals in Politics
New York Review of Books, 2016 (nyutgivelse, første utgave kom i 2002)

 

Da Platon skrev Staten, sitt hovedverk om politikk, var det filosofene som skulle være kongene. Dette viste seg å by på problemer da den greske filosofen selv skulle tre inn som konsulent i realpolitikken, for til tross for gjentatte besøk i Syrakus, hovedstaden på Sicilia, fikk han liten innflytelse. Siste gang klarte han såvidt å komme seg unna med livet i behold.

Historien forteller oss at disse besøkene var en del av Platons plan om å realisere sine tanker fra Staten: Filosofene skulle sitte på toppen av samfunnet, mente den greske filosofen. Slik gikk det ikke. Gjennom historien har det vist seg at slike forsøk på å realisere filosofiens mandat innenfor politikkens rammer, sjelden ender godt. Det var heller ikke uten grunn at Heideggers kolleger bistert spurte om han «var tilbake fra Syrakus», da han vendte tilbake til undervisning etter noen år i unåde etter sin allianse med nazistene.

Nazisme og fundamentalontologi. Historien om Heidegger er den mest nyanserte og interessante av kasusene Mark Lilla skriver om i sin bok The Reckless Mind. Hvordan kunne denne filosofen, som ganske riktig ble oppfattet som en filosofkonge da han trådte inn på scenen i 1920-tallets Tyskland, ende opp med å snakke pent om nazismen? For at han gjorde dét, er det ingen tvil om, spesielt ikke nå etter at de renommerte «svarte bøkene» er publisert. Her kommer hans beundring for nasjonalsosialismen og hans stedvise antisemittiske holdninger mer enn klart nok frem.

Det var flere rundt Heidegger som bekymret seg og fortsatte å gjøre det da filosofen til en viss grad ble tatt inn i det gode selskap igjen etter krigen. Karl Jaspers, som var en nær venn av Heidegger i årevis, endte med å bryte kontakten helt med ham, da sistnevnte aldri ville unnskylde seg eller innrømme at han hadde tatt feil. Hannah Arendt, som både var Heideggers elskerinne og elev som ung, var også svært skuffet, men klarte aldri avvise ham helt.

Ideer fremfor mennesker. Det som er ekstra forunderlig, er Heideggers offerrolle. Han bemerker til Ernst Jünger at han bare ville beklage seg for sine overbevisninger dersom nazismen som sådan ville si unnskyld til ham. Noe som jo var umulig. Hvordan kan en ideologi unnskylde seg? Slike absurde forestillinger har med en abstrakt og upersonlig relasjon til sitt eget ansvar å gjøre, noe som, mener Lilla, gjenspeiles i Heideggers like høyspente metafysikk. At Heidegger kunne tenke at hans hovedverk Væren og tid fra 1927, men også påfølgende filosofi, kunne tjene som et slags program for å gi helhet og sjel til den tyske nasjonen, er både trist og sjokkerende, og viser først og fremst til en brist hos den store filosofen – en manglende evne til å se linken mellom filosofi og politikk. Men også, som Lilla understreker, at det er nettopp denne manglende forbindelsen som gjør hans tenkning problematisk – og kanskje farlig.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here