Overdreven frykt for økte kostnader

Hvor mye er 15.000 kroner? En ny TV? Fjorårets rentekutt? Eller beløpet hver nordmann måtte betalt i ekstra skatt for å finansiere en videreføring av dagens folketrygd.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er pensjonskommisjonen, som la fram sin innstilling denne uken, som har kommet fram til tallet. Som et «alternativ» til å gjennomføre deres innstrammingsforslag, har de altså kommet opp med beløpet du og jeg ville måtte betale i ekstra årlig skatt, dersom dagens folketrygd skulle videreføres.

– Beløpet er litt i overkant av Høyres skatteløfter for denne stortingsperioden, påpeker LO-økonom Stein Reegård overfor Ny Tid. Han er riktignok usikker på om ikke beløpet kommisjonen har kommet fram til er i underkant av det reelle inndekningsbehovet, men mener tallet på 15.000 illustrerer at pensjonsframtiden ikke er så svart som enkelte skal ha det til.

– For å illustrere det på en annen måte: Tallet tilsvarer en økning i arbeidsgiveravgiften på sju-åtte prosent, til 22 prosent. Det er fortsatt vesentlig lavere enn i Sverige, der arbeidsgiveravgiften er 32 prosent, påpeker Reegård.

– Langsom revolusjon

Selv om LO-økonomen mener tallene illustrerer en svartmaling av situasjonen, tror han likevel at pensjonsutfordringene bør løses på andre og bedre måter enn akkurat å øke skattenivået eller arbeidsgiveravgiften. Det som er viktig for ham, er at vi faktisk er usikre på hvor store dimensjonene egentlig er, altså hvor store utfordringer som venter det norske pensjonssystemet fram mot 2050.

– Da bør vi ikke ta alt på en gang, men heller legge inn reguleringsmekanismer i systemet, sier Reegård: – Det ene er at man kan regulere folketrygdens grunnbeløp. Det andre er pensjonskommisjonens forslag om et delingstall.

Dette forslaget, som LO støtter, innebærer at man deler den opptjente pensjonen på antall år hvert årskull er forventet å leve. Det vil si at pensjonen blir noe lavere dersom forventet levealder øker, mens den blir høyere om forventet levealder går ned. Fra statens side vil altså utgiftene bli omtrent de samme per person – forutsatt at folk lever så lenge som det «forventes» av dem.

– Poenget er at slike mekanismer kan gjøres mindre automatiske enn det pensjonskommisjonen legger opp til. Systemet bør heller endres underveis, når man ser behovet. Jeg foretrekker en langsom revolusjon, sier Reegård, som peker på at vi nå får to pensjonssystemer å forholde oss til: Ett for de som er født før 1951 og ett for dem som er født etter 1964. De som er født mellom disse årene, får en blanding av de to systemene.

– Verner velferdsstaten

SV-nestleder og medlem av pensjonskommisjonen, Henriette Westhrin, er enig i at man ikke skal overdrive utfordringene eller svartmale situasjonen, men mener likevel det er nødvendig med en grunnleggende reform av pensjonssystemet. Hun har derfor sluttet seg til mange av forslagene fra flertallet i kommisjonen, men lansert sin egen modell for hvordan pensjonene skal fordeles mellom ulike inntektsgrupper.

– Det er viktig å få med seg at tallet på 15.000 i skatteøkning forutsetter at ingen andre velferdsordninger forbedres, påpeker Westhrin. Hun mener venstresiden må ta på alvor at selv om man skulle få flertall for voldsomme skatteøkninger, kan det i neste omgang bety at folk slutter opp om skattelettepartier. Konsekvensen, mener hun, kunne da bli at både pensjoner og andre velferdsordninger kuttes kraftig. Derfor mener SV-nestlederen innstramminger må til. Spørsmålet er bare hvordan de skal ramme.

Ett av de store grepene som pensjonskommisjonen gjør – og som altså samler støtte fra venstre til høyre – er å straffe økonomisk de som velger å gå av med pensjon ved 62 år, og belønne de som står lenge i jobben. Det betyr blant annet at ordningen med avtalefestet tidligpensjon (AFP) forsvinner. Ordningen, som i dag omfatter alle ansatte i offentlig sektor og 60 prosent av de ansatte i privat sektor, innebærer at man kan gå av med pensjon som 62-åring uten å tape opptjening av pensjonspoeng.

LO har gått hardt ut mot forslaget om å fjerne ordningen, og Stein Reegård har liten tro på at partene i arbeidslivet skal kunne videreføre den dersom staten trekker seg ut. Ikke bare fordi det blir dyrt, eller fordi NHO vil si nei til en videreføring – skjønt det er også trolig tilfellet.

– Men da forsvinner jo hele poenget med pensjonsreformen. Hovedgrepet i reformen er å fjerne AFP, og hensikten med reformen er å straffe de som går av tidlig, understreker han. Reegård peker også på at en fjerning av AFP er selve forutsetningen for et annet av kommisjonens forslag – nemlig å endre reglene for tjenestepensjon i det offentlige.

– Men både kommisjonens leder, Sigbjørn Johnsen, og Ap-leder Jens Stoltenberg har understreket at partene i arbeidslivet kan framforhandle en ny AFP-ordning på toppen av folketrygden?

– Hvis folk i kommisjonen sier dette, betyr det at de angrer. Formelt sett er dette riktig at partene kan forhandle fram en ny avtale, men reelt sett er det bare løst prat. Da forsvinner hovedideen med pensjonsreformen, sier Reegård.

– Tøft valg

SV-nestleder Henriette Westhrin er ikke blant dem som angrer på at kommisjonen vil fjerne AFP-ordningen, fordi hun mener det er nødvendig å få et pensjonssystem som bærer seg i framtiden – uten at kostnadene vil føre til kutt på andre velferdsområder. Hun har imidlertid fremmet en alternativ modell i forhold til flertallet. Modellen skiller seg ikke fra flertallet verken når det gjelder AFP, eller når det gjelder forslaget om at alle yrkesaktive år skal telle med i pensjonsopptjeningen. Hun innrømmer derfor at også hennes innstilling vil gå ut over de som ikke orker å stå lenge i jobben.

Westhrin mener imidlertid at hennes modell er vesentlig mer sosial, fordi personer som har hatt en lav inntekt vil få mer pensjonskroner igjen når de går av. Dette er ofte snakk om de samme personene – ofte kvinner – som rammes når de går tidlig ut av yrkeslivet.

– Men jeg skal ikke legge skjul på at dette var en av de tøffeste politiske valgene jeg måtte gjøre i kommisjonen, sier Westhrin.

Hovedforskjellen på Westhrins modell og flertallets, er at flertallet opererer med en brattere kurve for hvor mye pensjon man får utbetalt, samtidig som man får en avkorting i bunn. De som tjener under ca. 100.000 per år i snitt vil få full avkorting med flertallets forslag, mens de som tjener under ca. 220.000 vil få 60 prosent avkorting. Det, understreker Westhrin, rammer 19 prosent av de yrkesaktive – men hele 24 prosent av kvinnene mot 13 prosent av mennene.

I stedet foreslår Westhrin en grunnpensjon på ca. 100.000 kroner – det samme som flertallets garantipensjon – men at hver krone man tjener skal gi uttelling. Avkortingen av pensjonen forsvinner altså med hennes system. Konsekvensen er ifølge Westhrin at de med lave og midlere inntekter får en høyere pensjon, mens de med høye inntekter får mindre. – Men det betyr også en mye større stimulans for lavtlønte til å arbeide mer. Med flertallets forslag premieres disse i mye mindre grad, sier SV-nestlederen.

– Maler den ene veggen

LO-økonom Reegård er imidlertid ikke særlig mye mer imponert over SVs forslag enn over flertallsforslaget: – SVs forslag er som å male den ene veggen. De går inn for en full nedleggelse av AFP og endring av tjenestepensjonsordningen, men de får en penere fordelingsprofil på resten. Det er småpynting som kunne vært gjort innenfor dagens system, sier han.

Også Fremskrittspartiets representant i pensjonskommisjonen har lansert sin egen variant. Den går ut på at folketrygden kun skal sikre folk en grunnpensjon tilsvarende dagens minstepensjon. Forøvrig må folk ordne seg privat – enten gjennom individuelle pensjonsforsikringer eller i forhandlinger i arbeidslivet. Om enn SVs modell har små sjanser for å få gjennomslag, er det trolig enda mindre muligheter for Frps modell.

---
DEL

Legg igjen et svar