I 1978 presenterte Rem Koolhaas i boken Delerious New York det han kalte et manifest for Manhattan med utgangspunkt i byen. Opprinnelig var han der kun på besøk, men fascinasjonen for Manhattan fikk ham til å studere virkningen storbykulturen har på arkitektur. Han skriver blant annet om Rockefeller Center, hvor skyskraperne strekker seg over mangfoldige kvartaler. En av Koolhaas’ påstander er at Manhattan, med sin overflod og sine opphopninger av bygninger, i dag er blitt synonymt med urbanitet.
Over skyskraperen. Ciro Najle viderefører teoriene til Koolhaas med det ambisiøse og omfattende prosjektet The Generic Sublime, som hadde arbeidstittelen «Overtheskyskraper». The Generic Sublime, som fremsetter et forslag til en ny måte å tenke urbanitet og byarkitektur på, ble igangsatt og ledet av Najle mens han var professor på Harvard Graduate School of Design og varte fra 2010 til 2013. Studentene som medvirket jobbet innenfor blant annet landskapsarkitektur og urban design. Noen tok utgangspunkt i Koolhaas’ teorier, andre i utopier, andre igjen i såkalt overurbanism – den amerikanske skyskraperen og dens mikrosamfunn. I 2016 kom en omfattende bok om prosjektet , som har blitt omtalt som en ny måte å tenke rundt arkitektur og urbanitet på.
The Generic Sublime. Tittelen The Generic Sublime henspiller på den generiske arkitekturen, en arkitektur som stammer fra den europeiske modernismen på 1900-tallet og som legger vekt på det essensielle, funksjonelle, effektivitet – og kostnader. Denne type arkitektur utgjør det vi gjerne tenker på som urbanitet i dag, representert ved for eksempel skyskrapere, høyhus og bygninger som strekker seg over hele kvartaler. Disse kan inneholde både leiligheter, industribygg, kontorer, temaparker og finanssentre. Noen av studentene jobbet med potensialet i de generiske bygningene, men løftet dem opp til et nytt nivå og satte dem opp mot begrepet om det sublime.
Kan man integrere skyskraperen bedre i landskapet?
Utopier. Gruppen som tok utgangspunkt i utopier fra modernismen, lekte med ideen om å virkeliggjøre dem i dagens samfunn. Tidligere kjente utopier er Platons stat og Thomas Mores Utopia i boken fra 1516. Platons idealsamfunn var særdeles klass
edelt og tyrannisk, og filosofene skulle være byens herskere. Mores ser derimot drømmesamfunnet som klasseløst. Modernismen er også kjent for sine avantgardistiske, gjerne monumentale utopier, og det var disse Najle ba elevene sine jobbe ut fra. I verket Obus Interchange har en av studentene sett på Le Corbusiers Plan Obus, Algier (1932) som den berømte arkitekten tegnet iherdig på i elleve år, men som aldri ble realisert. Obus Interchange består av både hus, bilvei og gangveier i én og samme bygning.
En annen student har tatt utgangspunkt i maleren og arkitekten Constant Nieuwenhuys’ fremtidsby New Babylon (1956–1974). I denne byen er alt kollektivt eid, og arbeidet automatisert slik at dagen kan brukes til lek. I et slikt samfunn blir kunst overflødig fordi man heller er kreativ i den praktiske hverdagen, fant Nieuwenhuys. I prosjektet Neon Sector er det skapt en helt ny byform basert på Guy Debords dérive-begrep, som omhandler en planløs byvandring som følger terrenget, stemninger og inntrykk snarere enn gatenes rutenett. Dermed bryter man med byplanleggingen.
Nytenkning. Ved å tenke nytt med hensyn til de vertikale, høyreiste formene vil også bymønsteret endre seg. De fleste byer i dag er preget av et rutemønster grunnet høyhus og skyskrapere, og dette er blitt det vi forbinder med urbanitet. Men finnes det andre måter å tenke bytopologi på? Kan man integrere skyskraperen bedre i landskapet? Og hvordan vil dette eventuelt være med på å forme dagens metropoler? Og ikke minst, hvordan vil en annen type arkitektur forandret byens beboere? The Generic Sublime har munnet ut i en rekke oppsiktsvekkende og estetiske datagrafikker som er verdt å få med seg.
