I nr. 35 av Orientering har Dag Østerberg en artikkel han har kalt Om Leninismen. Essensen i artikkelen er å redusere Lenins bidrag til utviklingen av marxismen. (Bemerkningen om at «Lenin slett ikke kan måle seg med Marx som teoretiker» finner jeg uinteressant. Lenin var beskjeden nok til bare å regne seg som elev av Marx.) Samtidig forsøker han å konstruere et motsetningsforhold mellom marxismen og leninismen.
Østerberg lanserer en rekke påstander uten dokumentasjon, som for kjennere av Lenins arbeider virker uholdbare, men som kan villede utenforstående. Som bidrag til en eventuell ideologisk diskusjon innen Sosialistisk Valgforbund synes jeg artikkelen er lite mønstergyldig, nettopp fordi den mangler saklig innhold. Leninismen vil stå sentralt og grunnleggende i en slik ideologisk debatt, bl.a. på grunn av sin enorme internasjonale betydning og innflytelse. Men diskusjonen må baseres på saklige argumenter og bruk av originale kilder, dvs. Lenins egne formuleringer.
Her følger noen kommentarer til noen av Østerbergs påstander:
Hefter til imperialismen
Lenins verk om imperialismen «er hovedsakelig en framstilling av den engelske liberaler Hobsons teori ..». Studerer man Lenins forarbeider til sin bok, hans Hefter til imperialismen (ca. 750 sider) er det mest iøynefallende den allsidige undersøkelse av det faktiske materiale. Lenin utforsker monopolkapitalen i alle dens hovedformer (noe den borgerlig-liberale Hobson ikke gjør): økonomi, teknikk, historie, geografi, stormaktspolitikk, det nasjonale og koloniale spørsmål, arbeiderbevegelsen etc.
Brosjyren om imperialismen er en kritisk bearbeidelse og sammenfatning av dette materialet.
Økonomi, teknikk, historie, geografi, stormaktspolitikk, det nasjonale og koloniale spørsmål, og arbeiderbevegelsen.
Hobsons bok er bare ett av 148 andre større verker (samt 232 artikler) Lenin gikk igjennom. At «imperialismen» til Hobson – «som står på den borgerlige sosialreformismens og pasifismens standpunkt» (Lenin) – sammen med «Finanskapitalen» til Hilferding hører til de viktigste av de kilder Lenin benyttet, er en annen sak. Men like lite som hos Marx er Lenins teori bare en «framstilling» av kildestoff. Lenins teori om imperialismen, bl.a. hans definisjon, hans plassering av imperialismen som høyeste stadium i kapitalismens utvikling, hans allsidige behandling av dens viktigste sider og ikke minst at han knytter dens grunnleggende økonomiske kjennetegn – monopolet – direkte til Marx» teori om kapitalens akkumulasjon, skiller Lenins verk kvalitativt fra Hobsons og andres. På denne bakgrunn kommer også Østerbergs bemerkning om at Lenin – i motsetning til Marx – angivelig ikke «tenker på en ny måte […] i forhold til den borgerlige liberalismen» i et underlig lys.
Lenin og staten
Når det gjelder Lenin og staten forsøker Østerberg nærmest å stille Marx opp mot Lenin: Sistnevnte retter oppmerksomheten mot staten som politikkens hovedemne «mens det hos Marx var et hovedpoeng at det var en borgerlig mystifikasjon og forblindelse å være meget opptatt av statsinstitusjonen». Hvor har Østerberg dette «hovedpoeng» fra? Hvilket verk?
Det er riktig at Marx avslører den borgerlige ideologiens mystifikasjon av staten, men for det første framhever Marx mangfoldige ganger statens enormt viktige rolle som politisk maktinstrument for de herskende klasser, og for det annet framhever han – i motsetning til anarkismen – at arbeiderklassen må erobre makten i staten og bygge sitt eget sosialistiske statsapparat. Som for Lenin så også Marx er statens «vesen» å være klasseherredømme. Jeg kan i farten vise til Kritikken av Gotha-programmet.
Det er klart at staten også har en rekke andre – ikke-undertrykkende – funksjoner (det peker også Lenin på) og det er helt riktig som Østerberg skriver «at staten har gjennomgått veldige forandringer siden hans (Lenins) tid». Men er dens vesen – det virkelige «hovedpoeng» – forandret, Østerberg? Vil «en god statsteori se helt annerledes ut enn Lenins»? Hva tror du f.eks. våre kamerater i Chile vil si til en slik påstand?
Lenins erkjennelsesteori
Og når det gjelder Lenins erkjennelsesteori er Østerberg meget kategorisk: «Som kunnskapsteoretiker er det sikkert at Lenin tar feil av forholdet mellom «subjektet» og «objektet», og det har hatt særlige følger for samfunnslæren». For det første: Hvilken samfunnslære? For det annet: Få har vel understreket dets subjektive elements og praksisens betydning så sterkt som nettopp Lenin (jfr. bl.a. Hva må gjøres).
Og heller ikke på erkjennelsesteoriens område kan jeg finne noen motsetning mellom Marx og Lenin, slik Østerberg prøver å antyde. La oss ta filosofiens og erkjennelsesteoriens store hoved-spørsmål: spørsmålet om verdens erkjennbarhet og hva som er det primære – materien eller ideen. Så ikke Marx på bevisstheten som en «refleks av den materielle omverden»? I benektende fall – slik jeg må tolke Østerberg – hva var bevisstheten hos Marx da? Noe mystisk? Men stemmer dette med f.eks. den berømte sentens i Marx» etterord til annet opplag av bind 1 av Kapitalen:
«… det ideelle er intet annet enn det materielle omsatt og oversatt i menneskehodet»? Ingen av marxismen-leninismens klassikere har selvsagt oppfattet gjenspeilingen av det materielle som en rent mekanisk refleks, men likevel som en gjenspeiling. Er det ikke, Østerberg, et klart samsvar mellom ovennevnte formulering av Marx og Lenins formuleringer i bl.a. Materialisme og empirikritisisme og Filosofiske hefter? Dreier det seg ikke om den samme fundamentale sannhet? Det skulle vel ellers være unødvendig å tilføye at den marxistisk-leninistiske erkjennelsesteori har uendelig mange andre sider enn bare tesen om materiens primat framfor bevisstheten. Men dette er teoriens «hovedpoeng».
Ja, dette er bare et par korte og langt fra fullstendige bemerkninger. Jeg gjentar: neste gang du behandler leninismen, så kom med dokumentasjon, Østerberg. Da kan vi få en fruktbringende debatt som kan befordre en ideologisk enhet på venstresiden.
