Østenfor sol

Alle ønsker seg hit, men ingen ønsker seg dit lenger.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[østen] Mange nordafrikanere drømmer om et liv i USA. Noen østeuropeere skulle ønske de bodde i Vest-Europa. En del pakistanere betrakter fortsatt Norge som et fremskritt. Men hvor lengter vi? Når Norge er på sitt verste, det vil si når Fremskrittspartiet er landets største parti, Shopaholic herjer på TV3 og jeg har spist meg uvel på trøfler, skulle jeg gjerne sett at jeg bodde i India. Når valgets kval rammer meg foran konjakkhylla på polet fredag ettermiddag, tenker jeg på hvor annerledes alt ville vært hvis jeg bare hadde hatt vett nok til å bli født i Palestina. Og hvem greier å lese 800 sider om Vestens kulturhistorie uten å ønske seg til det papirfattige Cuba? De fleste klarer seg trolig fint uten for mye fattigdom, krig og sensur, men kan mennesket overleve uten drømmen om et nytt liv et annet sted?

I riktig gamle dager, for eksempel i opplysningstiden eller romantikken, var du ikke en europeisk intellektuell hvis ikke du skrev minst én lyrisk hyllest til arabere, Midtøsten eller Østen generelt. Riktignok var de som hentet ut fra Tusen og én natt, og Edward Said har stemplet mye av denne overdrevne dyrkelsen av det eksotiske som «orientalisme», men likevel lå det til grunn en utbredt fascinasjon for, og nysgjerrighet på, det som var kulturelt utfordrende. Det er trolig den samme basale driften som gjør at jeg ofte drømmer om å flykte til Istanbul. Ikke på grunn av forførende, fargesprakende og magedansende haremskvinner, men på grunn av det tyrkerne kaller hüsün, på norsk gjerne oversatt til melankoli.

I Koranen blir begrepet brukt om mennesker som er for opptatt av penger og materielle goder, men forfatteren Orhan Pamuk river det løs fra sin kontekst og overfører det til livet i Istanbul i det 20. århundre. Hüsün rammer mennesker som plukker murstein fra gamle ottomanske herskapshus for å belegge to kvadratmeter hageflekk. Det er grå sjeler i grå frakker i grått regnvær. Det er ensomheten i felleskap. Det er rikdom i fattigdom. Det er ubevisstheten om at valget mellom tradisjon og modernitet, øst og vest, religion og sekularisme er umulig. For hvordan kan noe være svart-hvitt i en by som er grå? Tyrkerne vil inn i EU, men mange ønsker seg også fornyet medlemskap i det ottomanske riket.

Det startet i grålysningen, skriver Caroline Finkel i Osman’s Dream. The History of the Ottoman Empire. Rikets først sultan, Osman, fikk åpenbart sin livsoppgave i en drøm. Osmanerne skulle samle all verdens folkeslag. De kom langt. Etter erobringen av Konstantinopel i 1453 foretrakk de fleste kristne lærde «turbanen framfor kardinalhatten». Jøder som ble sparket ut av Spania i 1492 rømte også dit.

På 1500-tallet var imperiet det mektigste verden hadde sett siden romerriket. Det favnet tre kontinenter og all verdens etnisiteter. I 1923 ble Mustafa Kemal (1881-1938) Tyrkias første president. Han opphevet kalifatet og innførte en nasjonalisme som utover århundret gjorde Istanbul stadig mer etnisk homogent og mindre tolerant. Man kan få en overdose svart galle av mindre. Fremtiden ligger sjelden i fortiden, men når jeg ser for meg livet i Istanbul, er jeg en innvandrer som står på et gatehjørne og selger murstein. Til late tyrkere og lettpåvirkelige turister. n

---
DEL

Legg igjen et svar