ESSAY: Takhøyden er med ett blitt farlig lav – det er tabubelagt å snakke om terror.

Avatar
Ossavy er scenekunstner og skribent.
Email: ninaossavy@yahoo.no
Publisert: 12. april 2020

Flyene kom. Veiene kom. Menneskene kom.

Den store veien ødela trekket mitt.

Mitt tempel og bestefar Kanins hjem.

Jeg forbannet flyene over hodet mitt,

forbannet dem og skjøt etter dem.

Men rifleskuddene mine nådde ikke frem.

Sprengstoff var mer effektivt.

Jeg er en sensitiv person.
Mange som kjenner meg forstår ikke

hvorfor jeg kunne gjøre som jeg gjorde,

siden jeg er så følsom.

Den type person som aldri ville skade noen.

Men den som ikke forstår mine handlinger

har aldri blitt tilstrekkelig sint, aldri følt tilstrekkelig harme.

Aldri blitt tilstrekkelig sint tilstrekkelig lenge.

Aldri kjent dette sinne.

Jeg er ikke gal.

Jeg ville bare være i fred.

Da forfatteren Ahmet Altane først ble pågrepet og fengslet i Tyrkia i 2016, var det på grunnlag av at han skulle ha kommet med et «subliminalt budskap» i forbindelse med det såkalte kuppforsøket. Hva det subliminale budskapet skulle ha vært, fikk han aldri klarhet i. Anklagen ble plutselig byttet ut med at han skulle ha deltatt i kuppforsøket. Da han spurte dommeren hvor det var blitt av den opprinnelige anklagen, som ble brukt for å pågripe ham, var svaret at «politijuristene liker å bruke ord de ikke forstår».

Er dette kunstprosjektet kriminelt?

I tolv dager hadde han vært innesperret fordi politijuristen «likte å bruke ord han ikke forsto».

I boka Jeg får aldri se verden igjen >(Samlaget, 2019) forteller Altan at han fikk to dommer. Først ble han dømt som «islamistisk kuppmaker», ti dager etter som «marxistisk terrorist». Dommen lød på livsvarig fengsel.

Jeg merker meg ordene «subliminalt budskap» og «terrorist». Bak dem setter jeg et spørsmålstegn.

Da jeg var tolv leste jeg boka om Robinson Crusoe.

Etter det hadde jeg alltid et ønske om å flytte til en øde øy

eller i det minste til et øde sted. Jeg glemmer aldri den boka og dette: Hvordan et bortglemt korn i lomma ble til en åker.

Et korn i lomma.

Så legger du det i jorda. Det vokser. Blir til et aks. Med flere korn.

Så putter du også disse kornene i jorda. Hvor mange aks får man? Snart en hel åker.

En hel åker.

Det eneste du trenger er et korn. Og et øde sted å putte kornet i.

Etterpå slår du åkeren med en ljå.

Så lager du mel. Deretter brød.

Så enkelt er det.

Døden kommer ikke med ljå.

Døden kommer med en trådløs gressklipper,

om du velger en trådløs robotgressklipper og ikke en ljå,
vil roboten tilslutt drepe deg.

Ikke ljåen.

Jeg sier, den industrielle revolusjonen

og dens konsekvenser

har vært en katastrofe for menneskeheten.

En katastrofe sier jeg.

Terrorist er en ubeskyttet tittel. Tilsynelatende står enhver fritt til å bruke betegnelsen om en person de vil bli kvitt eller få drept, fengslet eller i beste fall utskjelt. Hva en terrorist er, eller bevis på at man er det, ser ut til å være mindre viktig. Lokalbefolkninger, urbefolkninger, miljøvernere, demokratiforkjempere og kunstnere over hele verden blir i økende grad stemplet som terrorister. Å ha (ta) definisjonsmakt på hvem som er terrorist, gir reell makt.

Da det konservative norske tidsskriftet Minerva gjennom en rekke artikler påsto at jeg med mitt scenekunstprosjekt Døden kommer ikke med ljå ønsket å oppfordre til terror, må de ha vært fullt klar over hva de gjorde. Journalister vet godt hvor effektiv forbindelsen mellom ordet terror og et personnavn er.

Det konservative norske tidsskriftet Minerva påsto at jeg med mitt scenekunstprosjekt ønsket å oppfordre til terror.

I demokratiske land blir man raskt stemplet som suspekt gjennom en slik kobling. Jeg ble «bare» hengt ut. I mindre frie land kan man bli dømt til livsvarig fengsel, som i Altans tilfelle. I andre land kan man bli drept.

Minerva fikk fort følge av den liberale tenketanken Civita, i en useriøs kritikk av prosjektet. Useriøs fordi ingen av dem hadde sett min forestilling. «Døden kommer ikke med ljå» handler riktignok om terroristen Ted Kaczynski, men er langt fra en oppfordring til å handle som ham. Ble jeg og mitt prosjekt forhåndsdømt fordi mitt angivelige terrorbudskap framsto som «subliminalt»?

Foto: Camilla Jensen
Ted Kaczynski, bedre kjent som Unabomberen.

Hadde dette vært i Tyrkia, kunne jeg, som Altan, sittet inne nå, etter påstandene om at jeg skulle ha oppfordret til terror, glorifisert terror. Muligens ville anklagene ha begynt på samme sted: At jeg skulle ha kommet med et subliminalt budskap?

Det frie ordet må kjempes for. Alltid.

Historien forteller oss det, samtiden viser oss det.

Innsikten i hvor effektiv anklagen om terror / oppfordring til terror er, bør få journalister i demokratiske land til å være ekstra varsomme med å trykke slike påstander. At dette nå også skjer i Norge, og ikke i land som Israel, Iran eller Tyrkia. gir grunn til uro.

I mitt tilfelle valgte også en av Minervas journalister å spørre Norsk kulturråd om «lovligheten» av å gi støtte til mitt prosjekt. Implisitt ble spørsmålet stilt: Er dette kunstprosjektet kriminelt?

Ossavy Døden 8001 © camilla Jensen 2019
Ossavy: Døden…© camilla Jensen 2019

Slike handlinger kjenner vi igjen fra land med meget vanskelige forhold for den frie presse og den frie kunsten. Visningssteder lukkes, kunst blir sensurert, bevilgende myndigheter slutter å gi penger – fordi kunstnere etter løse påstander angivelige «støtter terror».

Døden kommer ikke med ljå tar utgangspunkt i Ted Kaczynskis terrorhandlinger i USA. Når det gjelder Kaczynski, er det ingen tvil om at han var terrorist. Budskapet han fremmet, var ikke subliminalt. Han gikk til handling og sendte brevbomber til folk han anså som ansvarlige for utviklingen av det teknologiske samfunnet, med begrunnelse i at det skadet naturen.

Hvorfor lage en forestilling om en terrorist? Fordi jeg gjennom et subliminalt budskap ville oppfordre til terror? Eller fordi jeg mener at en av kunstens oppgaver er å undersøke problematiske og utfordrende temaer?

Jeg er ikke gal.
Men jeg drepte tre mennesker.

En president i skogbruk-industrien.

En sjef i PR byrået Burson Marsteller.

En eier av en databutikk.

Jeg skadet 23.

Jeg ville ramme personer som jobbet med eller utviklet teknologi.

Jeg forsøkte også å sprenge et fly.

Jeg mislykkes,

bomben detonerte, men det ble ikke den eksplosjonen jeg hadde planlagt.

Flyet nødlandet og 12 av passasjerene fikk røykskader.

 

De tolv er inkluder i listen over de 23 jeg skadet.

I ettertid er jeg er glad jeg ikke lykkes.

Jeg antok at flyet ville være fullt av forretningsfolk.

Og det ville det nok.

Men at det også ville være barn der.

Det tenkte jeg ikke på.

Minervas kulturredaktør kom til slutt for å se Døden kommer ikke med ljå på en spesialvisning i Oslo sentrum, med påfølgende dybdesamtale om «den farlige kunsten».

Hennes konklusjonen ble at dette slett ikke var en forestilling som ønsket å glorifisere terror. Jeg er takknemlig for at hun kom. Men hvorfor begynte ikke debatten der – med å se verket?

Selv har jeg erkjent fra reaksjonene rundt forestillingen at det er tabu å snakke om terror, særlig om man ikke først nøye understreker at man er «imot terror». Bare det å ha en «terrorist i hovedrollen» ville være å oppfordre til terror, ifølge en av kritikkene Civita sto bak. Da er takhøyden med ett blitt farlig lav.

© Camilla Jensen 2019

Hva er terror? Hva er terrorisme? Hvem har makten til å definere hvem som er terroristen?

Ordet «terrorist» har blir tappet for innhold, men er fortsatt et våpen så kraftig at det gir rett til å drepe uten rettergang, uten bevis.

Når Tyrkia går til angrep på kurderne etter å ha stemplet dem som terrorister, gjør den angripende staten gjør seg skyldig i grove brudd på de internasjonale reglene som faktisk gjelder i krig. Vi må spørre oss selv: Hvem er terroristene? Er «terrorist» i det hele tatt et begrep med innhold lenger?

Kunsten ikke å bli terrorist er å forsøke å forstå hva som skaper en.

Det vil jeg fortsette med.

En kveld la jeg meg ned på bakken,

jeg vet ikke hvorfor,

hvorfor legger man seg ned på bakken en kveld?

Jeg var vel på vei inn i hytta med noe, men stoppet på veien inn og la meg ned på bakken bare fordi.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg la meg ned.

Jeg lå først på ryggen en stund.
Kikket på himmelen og skyene.

Mye vind i trærne. Mye fart i skyene.

Myk mose under meg.

Kunne jeg ikke bare blitt liggende der? Luktet meg mett.

Tørr mose lukter ikke som våt.

Våt mose har osmotiske egenskaper,
lukten diffunderer gjennom cellemembranen,

inn i det aller helligste, mitokondriene,
selve kraftverkene i kroppen.
Luktene av mose er som en gnist,
fra mitokondriene stiger krafte
n ut i kroppen.

Noen kaller det himmelsk.
Men jeg er ikke religiøs, langt i fra,

dette er fysiske fakta.

Jeg er matematiker.
Men jeg ble lei av å lære ingeniører matematikk

som skulle brukes for å skade naturen.

Jeg ville se oppadgående måne uten det falske lyset fra byen. Kjenne sjokket over tidlig vår sprute gjennom kroppen.

Vite at nå er snøen borte.
Legge bort de tunge vinterskoene.

Lange ut over åser.

Finne vill-løk og løvetann.

Sove ute en natt om man vil.

Kjenne friheten.

Teksten i kursiv er hentet fra Døden kommer ikke med ljå, av Nina Ossavy. Dette er et utdrag fra Ossavys essay i boken Når kunsten terroriseres. Om terror som tema i kunsten, redigert av Helle Merete Blix, Caspar Nesager og Lars Vilks.

 

Abonnement kr 195 kvartal