Oss og de andre

Enkelte ganger kan også en tv-kanal få oss til å tenke nytt om oss selv og de andre.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[7. mars] La det være sagt med en gang: Det var ikke akkurat den mest underbygde kritikken som ble reist mot tidligere nødhjelpskoordinator i FN, Jan Egeland, på TV2 mandag kveld. Ei heller kan dokumentaren «Sultbløffen» brukes som argument mot å yte mer til noen av de som har minst i materiell forstand, altså kvinner og barn i Niger.

Denne saken er altså betent og problematisk på så mange måter. Noe som nok også kan forklare hvorfor kritikken mot Egeland med rette har prellet av.

Men samtidig reiser dokumentaren andre problemstillinger som det er vel verdt å tenke mer av, både for politikere, akademikere, journalister og medieforbrukere. Kort sagt de fleste. TV2s dokumentarprogram tok nemlig utgangspunkt i BBC-reporter Hilary Anderssons møte med Niger sommeren 2005. Hennes voldsomme engasjement og dyktige retorikk fikk store deler av verden til å engasjere seg for det som så ut som en voksende sultkatastrofe, grunnet påstått tørke og gressehoppeinvasjon. BBC-reporterens bilder av utmagrede barn på helsestasjonene fikk en lang rekke land til å ta affære for å redde de over tre millioner personene som skulle være truet av sultedøden.

Men spørsmålet er om bildene viser hva man tror de viser. For det interessante perspektivet kommer imidlertid fram når man faktisk spør befolkningen i Niger om hva som skjedde sommeren 2005. Og det skremmende er at dette i liten grad er blitt gjort tidligere. BBC-reporteren var flink til å snakke om barna og kvinnene, men i liten grad med dem. Og dermed fikk Andersson ikke med seg at disse barna ikke nødvendigvis var døende på grunn av sult, men øyensynlig på grunn av malaria. De framviste barna syntes utmagrede av sykdom, ikke av mangel på mat. Og det er en viktig distinksjon.

Måten disse barna ble presentert på, som nok et eksempel på «et stakkars afrikansk barn», skal nok få fram godheten hos givere i den økonomisk rike del av verden. Men samtidig gravlegges barnas verdighet, deres individuelle krav på verdighet og respekt, slik vi ville krevet for oss selv og våre nærmeste. Det ville blitt en skandale dersom døende norske barn hadde blitt presentert på denne måten. Hvis det er slike bilder av døende barn man trenger for å gi av sine penger, så får man heller la det være.

Slik belyser TV2-programmet det problem Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) omtalte i sin Ny Tid-kronikk «Tv-aksjon mot sin hensikt» (22.02.). Nemlig tv-aksjonenes stakkarsliggjøring og fordomsfulle bildelegging med nok et anonymt og aids-sykt barn. Og slik bekreftes mye av innholdet i Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsens bok Verden skapes hjemmefra. Pressedekningen av den ikke-vestlige verden 1902-2002, som anmeldt av Helge Rønning i forrige ukes Ny Tid. Heller ikke nå, som for et århundre siden, bryr man seg nevneverdig å snakke med dem det gjelder.

Og når man gjør det, noe tross alt TV2 hadde gjort i dokumentaren, viser det seg at kvinnene på landsbygda og Nigers folkevalgte statsminister ikke kjente seg igjen i elendighetsbeskrivelsene. Og det grunnleggende framover må være nettopp dette, å gå til kildene, de det gjelder. Inntil man også hører deres røst, burde man heller ikke som medieforbruker eller aktør ikke akseptere de påstander og analyser som slynges ut om dem. Den samme kildekritikk må gjelde for påstander om barn i Niger som i Nittedal.

I tillegg til mangelen på kilder fra «de andre», synes problemet nettopp å være at innreiste reportere fra rike land ikke er kjent med hvordan hverdagslivet er i land uten handelsproteksjonisme og høye tollmurer. En vanlig dag i et fattig land kan slik lett bli fortolket og presentert som en katastrofe, noe det riktignok er for noen som er godt vant.

Nå vil nok si at det ikke gjør så stor skade dersom man overdriver litt i godhetens navn for å skaffe ekstra penger og nødhjelp til et fattig land som Niger. Men innbyggerne selv oppfatter unødvendig innsendt gratismat som et problem, siden det ødelegger for prisene på deres egne avlinger. For mye nødhjelp kan slik i seg selv skape en nødhjelpssituasjon.

I sum påvirker disse ytre tv-bilder våre indre bilder av «de andre». Men vi fortjener bedre. Og vi tjener alle på å øke vår bevissthet rundt disse problemstillingene.

---
DEL