Oss statsløse imellom

Over natten ble jeg og store deler av min familie statsløse i Zimbabwe, som del av en politisk strategi. Kan eller bør vi glemme, selv etter sommerens rettsavgjørelse?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Harare, Zimbawe.
«Det lyttende sinn plages av minner fra fortiden…»
(Ayi Kweyi Armah (f. 1939), forfatter, Ghana)

Min far, Steve Kabwato, fylte 86 i år. Han er fire år yngre enn president Robert Mugabe, og jeg har ofte lurt på hva de to ville hatt å si til hverandre hvis de noensinne hadde møttes. Begge var i tjueårene da andre verdenskrig brøt ut, begge har dyp respekt for panafrikanismens fedre og både Mugabe og min far levde gjennom, og deltok i, den afrikanske nasjonalismebølgen.

De var tilstede da Roy Welensky ble statsminister i Rhodesia og Nyasaland under føderasjonen i 1957. Og hver gang jeg er hjemme, fortelles historien om hvordan faren min var en av personene som i 1958 inviterte Hastings Kamuzu Banda (1898-1997) til å komme tilbake fra Storbritannia og ta roret i Malawi (tdl. Nyasaland), etter 42 år i borte fra koloniveldet. Det er en historie som fortelles med stor lidenskap og innlevelse.

Datterens ønske. Jeg ble inspirert til å skrive denne artikkelen av min datter, Nadia. Da min far ble 86 år, spurte hun meg: «Mamma, synes ikke du at Sekuru fortjener å stå i historiebøkene?» (sekuru betyr «bestefar» på shona, et hovedspråk i Zimbabwe, red. anm.). Og det er med dette i tankene jeg vil reflektere over min fars liv i eksil, under president Mugabes lederskap – to jevnaldrende og samtidige menn.

Min far kom til Zimbabwe tidlig på 60-tallet, etter å ha blitt jaget fra Malawi av Kamuzu Banda, som satte i gang en storstilt drapsaksjon mot de samme folkene som hadde invitert ham til å lede et uavhengig Malawi. Historien sier at min far lot som om han var en galning, kastet fra seg klærne sine, kledde seg i en skitten sekk, og la seg til å sove i midtgangen i et tog som skulle til Rhodesia (dagens Zimbabwe). Han slo seg ned i Mutare, hvor det bodde flere malawiere, og han tok flere jobber for forskjellige bedrifter. Han trente også et fotballag i Manicaland sammen med den legendariske forretningsmannen, og fotografen, Henry Tiyayi.

Mistet stemmerett. Da Zimbabwe ble uavhengig i 1980, ble foreldrene mine trofaste støttespillere for partiet ZANU PF. Min mor ble valgt til distriktsstyremedlem, en stilling hun beholdt i nesten to tiår. Partibrosjyrer og T-skjorter ble delt ut fra huset vårt, og vi hadde stadig viktige partifolk på besøk, blant annet Edgar Tekere og Zororo Duri.

Og i 1996 dro borgermesteren i Murate, Mr. Lawrence Mudehwe, fra nasjonaldagsfeiringen for å gå i min bror, Desmonds, begravelse. Min far hadde vært en nøkkelperson i Mudehwes kampanje for å bli valgt til borgermester. Men da The Movement for Democratic Change (MDC) ble opprettet i 1999, ble det andre tider. Alle med utenlandsk opphav ble plutselig sett på som statsfiender. Dette skjedde fordi MDC hovedsakelig var aktive i de urbane områdene, hvor folk med utenlandsk opprinnelse bodde. President Mugabe kalte folk i forstadene for «totemløse».

Like før valget i 2002 fikk vi vite at dersom din far hadde utenlandsk opprinnelse, måtte du velge mellom å si fra deg det zimbabwiske statsborgerskapet eller det utenlandske statsborgerskapet du ble antatt å ha arvet. Folk måtte levere inn ID-kortene sine hvor det stod «borger», og de fikk tilbake ID-kort med innskriften «utenlandsk». Dermed hadde de heller ingen stemmerett. Mange rettigheter ble også fratatt dem. Sammen med alle angrepene på gårder i landbruksområdene, ble situasjonen ulevelig.

Ble utenlandske. De fleste som ble rammet var hvite zimbabwere og gårdsarbeidere fra Mosambik og Malawi. De av oss som var født i Zimbabwe, og hadde rett på statsborgerskap, var plutselig statsløse. Hvis vi reiste ut fra landets grenser ville det bli et sjansespill om vi fikk komme tilbake igjen. Etternavnet vårt ville avslørt oss med det samme. Innvandringsmyndighetene forlangte alltid å få se ID-kort, og hvis de fikk se et utenlandsk etternavn, var muligheten høy for å bli nektet innreise.

Deretter fikk du beskjed om å søke om nytt «utenlandsk» ID-kort. I familien kom vi til et punkt der tre fjerdedeler av familien var «utenlandsk», mens resten hadde «borger» preget på kortet sitt. Det var en absurd situasjon.

I juni 2005, under «Operasjon Murambatsvina» («Operasjon fjern søppel»), en direkte utrenskningskampanje som rettet seg mot folk i «illegale bygninger», ble min mors syskole revet. Det viste seg å være et målrettet forsøk fra ZANU PF på å få tvunget folk i byene til å flytte ut på landsbygda. Foreldrene mine hadde mistet levebrødet. Min mor underviste kvinnene i byen og min far gjorde regnskapet. I mer enn tretti år hadde min mor lært hundrevis av kvinner et yrke på sykursene hun holdt. Begge mistet troen på partiet de hadde tjent så iherdig.

I juli 2013, like før valget, kom flere partimedlemmer fra ZANU PF på besøk. De sa de ikke hadde glemt rollen mine foreldre hadde spilt i oppstarten, for mange år siden. Min far ble tilbudt en lederposisjon i distriktsstyret. Jeg har aldri spurt om han tok imot stillingen eller ikke. Det eneste han har sagt er: «ZANU PF husket oss.»

Domsavgjørelsen. I juli 2014 gav Høyesterett zimbabwiske statsborgere ubegrenset rett til å ha to statsborgerskap. Dette har kommet som en lettelse for alle zimbabwere av utenlandsk opprinnelse som har vært frarøvet sine borgerrettigheter. Tusenvis av mennesker har sannsynligvis forlatt landet da de ble fratatt statsborgerskapet. Mange vil dessverre aldri få vite at de ikke lenger er «utenlandsk» i landet der de ble født.

Det var president Mugabe selv som minnet de afrikanske statslederne, under Southern African Development Community (SADC)-konferansen i Harare i august, om farene ved forglemmelser. Men vil vi som ble erklært statsløse noensinne kunne glemme?

Vil foreldrene mine kunne glemme hvordan de mistet livsverket sitt på grunn av myndighetenes overgrep?

Oversatt fra engelsk av Vibeke Koehler.

Ethel Kabwato er forfatter, bosatt i Harare, Zimbabwe, der hun har lansert «Slum Cinema». Hun har skrevet for Ny Tid siden 2010. Uten grenser-spalten er opprett til minne om tidligere Ny Tid-spaltist Anna Politkovskaja (1958-2006).


---
DEL