Oss er idag en Frelser født

Stopp julen, lyder dagens slagord blant provoene i Stockholm. Hørte De feil? Var det stopp krigen jeg sa? De hørte ikke feil. På en måte har det samme mening for dem som roper det.

Johan Borgen
Email: johanborgen@orientering.no
Publisert: 03.12.2018

Orientering 14. desember 1968

Stopp krigen og stopp julen – skulle slike slagord ha samme mening? – Nå, ikke bokstavelig. Det er forfalskningen av julen våre avanserte brødre i øst har sett seg gale på. Hele den kommersialiseringen som nettopp er julens idé imot. Forfalskningen, forfuskingen, forgiftningen, jul og annet. Symbolsk og rent bokstavelig.

Ser vi tilbake på begynnelsen av provobevegelsen, finner vi begge betydninger. Ordet oppsto i Nederland, og de første demonstrasjonene var rettet mot all humbugen omkring et giftermål innen kongehuset. Samtidig bredte den seg til det «bokstavelige» felt. Målinger av luften i storbyene viste en foruroligende grad av forgiftning. Iallfall for en del tilskrev man det de mange bilene. Ikke minst de mange bilene som sto stille med motoren på. De unge nederlandske provoene brøt seg inn i bilene og slo av motoren. I samme åndedrett kom tilbudet om de hvite syklene. En masse sykler ble skaffet til veie, malt med hvitt og plassert rundt i sentrum og i utkantene. Værsågod – de sto til rådighet for hvem som ville bruke dem.

I slike saker var den gryende provobevegelsen en absolutt seriøs bevegelse – man kunne godt kalle det vår tids speiderbevegelse. Atskillig hjelpsomhet ble virkelig også utfoldet. Overfor gamle og svake og dem som mest ble slått ut av den tekniske utvikling. Tiltaket med syklene ble lansert i København, men myndighetene grep inn. Siden den tid er det visst dødd ut i hjemlandet også. Politiet og dermed det meget omtalte Bestående så ikke med blide øyne på en så påfallende menneskevennlighet. Den ble ikke tatt som et symptom på lovløsheten generelt.

Og generell ble bevegelsen i årene som kom. Studentrevolusjonen over hele den vestlige og litt av den østlige verden ble en videreføring av de første spede tiltak. Så ulike begrunnelser det er for slikt opprør – i Paris, Berlin, London, København … like fra plassmangel til påstått indoktrinering ved de forskjellige fakulteter og underbetaling av arbeidere – naturligvis i favør av Det Bestående – så arter selve operasjonen seg noenlunde likt. Okkupasjon av auditorier og institutter, marsjering og – i hardeste tilfelle – blodsutgytelse og vold. Ledd i det man blant unge i verden kaller den permanente revolusjon. Hvilket i og for seg ikke innebærer anvendelse av vold, men villighet til å møte vold med vold.

Stopp krigen og stopp julen – skulle slike slagord ha samme mening?

Ved universitetets årsfest i København torsdag 21. november inntraff en episode som man i norsk presse har sett omtalt som «pinlig». Da salen var fullsatt med dignitærer og kongehus med gull på hvite skjortebryst, sprang psykologistudenten Finn Einar Madsen frem til talerstolen og tok ordet. De dertil ansatte vakter kom på bena, men rektor professor Mogens Fog – selv gammel revolusjonær og ledende i motstandskampen under okkupasjonen – kom dem i forkjøpet og ga den unge mann tre minutter til å si det han hadde på hjertet. «Jeg er innskrevet ved Københavns Universitet. Hvorfor får ikke studerende tale ved universitetets årsfest? Hvorfor inviterer man bare folk fra samfunnets høyeste klasse? Vi vil ikke følge i deres fotspor. Vi er selv blitt undertrykt og umyndiggjort.» O.s.v. Det var ingen dårlig tale. Den tok 4 minutter og 48 sekunder. Hvorpå student Madsen og de demonstranter som hadde plassert seg i salen toget ut.

En happening kaller danske Politiken episoden. Man tar gemytlig på den, men ikke bare gemytlig. I et intervju med student Madsen lar avisen den unge mann forklare seg. Han viser seg selv å være av økonomisk overklasse fra det mondene Rungsted. Men han har brutt med familien og ernærer seg ved kroppsarbeid. Gift inn i arbeiderklassen, der han mener å ha funnet et ektere miljø. En kokett sosial-romantiker? Aldeles ikke. «Der vil aldri mer bli holdt noen universitetets årsfest i den forstand,» lover han til slutt. Det skal han og hans meningsfeller sørge for.

Storm i et glass vann? Jeg tror ikke det. Det blir svært mange vannglass etter hvert, sterke stormer. Så kommer naturligvis leserbrevene i rad og rekke. Som det fra en eldre akademiker som håner den unge mannen ved konsekvent å kalle ham «unge herr Madsen». Og se den dag i møte da herr Madsen selv sitter som dignitær og smiler av de unge brushoder.

Akkurat den reaksjonen som holder krangelen gående. Den ufruktbare krangelen: De unge er opprørere, de gamle vet best.

Gjør de det?

Den foreløpige «avviklingen» av valutakrisen ute i verden – hvem får lang nese? Godtfolk. De umyndiggjorte. De som er umyndiggjort av et påstått demokrati.

Og hva har så det å gjøre med at noen unge ødeleggere stormer en julegate i Stockholm?

Det har allverden med det å gjøre. Protesten slår blindt. Men merkelig logisk likevel.

A propos: Visste De at det granskog-fattige Danmark eksporterer juletrær for mange hundre tusen til Canada og – Sverige? Og Tyskland. Vest. Dyktige folk. Så og så langt mellom grenene til Sverige, plass til pynten. De tyske avtagerne ønsker tettere trær. Realiteter på begge sider.

Oss er idag en Frelser født.

Kommentarer