Oslo er pop og rock-museets hjem

Det finnes bare én god plassering av et nasjonalt senter for populærmusikk. Valget burde være enkelt. Her er ti grunner til hvorfor.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kampen om plasseringen av det nasjonale senteret for norsk populærmusikk står mellom Oslo og Trondheim. Det står mellom et forslag initiativ fra miljøet selv og et initiativ fra to politikere i Trondheim. I Schous-kvartalet i Oslo vil senteret bli en bærebjelke i det mest omfattende kulturkvartalet i Norden, og således få stor nasjonal betydning. Her vil senteret for norsk populærmusikk inngå i en større næringsklynge av forskjellige kulturaktører hvor mulighetene for samarbeid og synergier vil være helt unike. Et eventuelt politisk vedtak om å ta senteret for norsk populærmusikk ut av denne næringsklyngen vil være en kulturpolitisk fadese av dimensjoner. Oslo-alternativet er dessuten det klart rimeligste alternativet, og kan frigjøre midler til flere svært gode regionale initiativ for rytmisk musikk. Økonomisk blir det faktisk mer og bedre distriktspolitikk ved å velge Oslo-løsningen!

Skal man legge beviselige fakta og logiske argumenter til grunn, er valget egentlig veldig enkelt. Resultatet av å eventuelt legge dette senteret til Trondheim vil være et blaff som nyhetens interesse. Deretter vil det store pop- og rockmiljøet slutte å bry seg, og man har endt opp med et dyrt bygd, dyrt drevet senter for det regionale musikklivet i Trøndelag. Det er ikke det norsk musikkliv trenger, når man i kulturkvartalet Schous har helt unike muligheter til å skape et nasjonalt senter som vil ha stor betydning for en videre, positiv utvikling av norsk populærmusikk. Det kan da ikke være så vanskelig å la da fornuften seire?

Selv tenker jeg meg raskt hundre gode grunner til at det nasjonale museet/opplevelsessenteret for norsk populærmusikk må plasseres i Oslo. Her er ti av dem:

1. Nesten 80 prosent av norsk musikkbransje har tilhold i hovedstaden

Tallene er hentet fra Musikkguiden. Rocken som kulturuttrykk er av natur urban, og krever en høy toleransefaktor. Det ligger altså i dens sjel å søke inn til storbyene. Rocken som næring er omfattende, krever en mengde innholdsleverandører til sitt produkt, og er en stor industri. Hvilket i de mest ekstreme tilfellene gir seg utslag som at «bedriften» U2 er Irlands største eksportartikkel, at Bjørk er Islands nest største eller at svensk populærmusikk er Sveriges 3 største eksportnæring. Det blir slik fordi det er så ekstremt mange relaterte bransjer som blir berørt av suksessproduktene i næringen. Hvilket igjen er en faktor for at bransjen og miljøene trekker inn til storbyene, der de finner de nødvendige nettverkene og innholdsleverandørene. I Norge er det kun Oslo, som i kraft av sin størrelse, har et omfattende nok nettverk av de nødvendige innholdsleverandørene til bransjen. I tillegg regnes Oslo som en «tolerant» by. Det er med andre ord logiske årsaker til at Oslo er blitt rocksentrum i Norge.

2. Miljøet har talt.

Oslo-alternativet har de siste 2 månedene opplevd en strøm av støtteerklæringer, blant annet fra de aktører som er direkte berørt artistene, og som i mange tilfeller også representerer artistene. Dette er management, bookingbyrå, promotionbyrå og så videre. Hva «miljøet» mener, som tross alt er innholdsleverandørene til, og brukerne av et slik senter, bør også veie meget tungt.

3. Norsk platebransje har talt.

FONO – foreningen for de norske plateselskapene, har i sin høringsuttalelse til Kulturdepartementet (KKD) konkludert med at det nasjonale opplevelsessenteret må legges til Oslo for å tjene norsk musikkliv på beste måte. Fono representerer over 120 norske selskaper, hvilket tilsier tilnærmet alle norske plateselskaper. Dette handler om den norske populærmusikken og at FONO som representant for de norske plateselskapene etter nøye og omfattende vurderinger faller ned på at Oslo er rett lokalisering, bør veie meget tungt.

4. Oslo-alternativet er det faglig sett klart sterkeste forslaget.

ABM-utviklings utredning for Stortinget konkluderte med setningen over. Det som avgjorde i Oslos disfavør var «manglende lokal/regional politisk forankring». Det er imidlertid et hovedpoeng i ABMs konklusjon at tilrådning er situasjonsbestemt; «Vi oppsummerer at prosessen rundt opprettelsen av et opplevelsessenter/ museum for pop- og rockhistorie langt fra er fullført. Det gjenstår å avklare flere viktige spørsmål ved alle alternativene, og det er samtidig stadig utvikling i saken. ABM-utviklings tilråding må derfor oppfattes som situasjonsbestemt, basert på slik de ulike alternativene fremstår ultimo mars 2005.»

Basert på det faktum at ABM-utvikling konkluderte med at Oslo-alternativet fremstår som det «Faglig sett klart sterkeste», og at vi i ettertid har fått på plass tverrpolitisk støtte i kommunen (se punkt 5), og konsolidering med et museum (se punkt 6) så ville en utredning i dag trolig ha falt ned på Oslo.

5. Kommunen har talt.

Oslo kommune har nå garantert for 40% av driftsmidlene. De har samtidig bekreftet at satsningen på Schous-kvartalet som et kulturkvartal, vil være et stort satsningsområde for kommunen i årene fremover.

6. Senteret legger seg administrativt og økonomisk inn under Norsk Folkemuseum.

Norsk Folkemuseum er sterkt for en slik konsolidering. I deres begrunnelse ligger at de mener at det ligger til deres mandat å også inkludere populærmusikkulturen, som ved siden av filmen har vært det viktigste kulturutrykket siden den 2. verdenskrig. «Å ta vare på, bygge opp kunnskap om og presentere norsk rock- og pophistorie ser vi som en nasjonal oppgave, som derfor bør legges til en nasjonal institusjon i hovedstaden. Vi mener videre at det kulturkomplekset pop- og rock inngår i er så omfattende at det ikke bare hører hjemme på et spesialmuseum, men på et generelt kulturhistorisk museum. Norsk Folkemuseum arbeidsfelt har fra starten vært å samle, bevare og formidle norsk folkekultur. Museet i de senere år dessuten satset tungt på samtidsdokumentasjon og -forskning blant annet gjennom prosjekter om ungdomskultur. En konsolidering med Norsk pop- og rockmuseum vil derfor falle naturlig innen Norsk Folkemuseums rammer.

Populærmusikk er mer en selve musikken, det er også det sammenbindende elementet i et kulturkompleks som omfatter mye mer enn musikkinstrumenter og grammofonplater. Levningene etter populærmusikk som totalkompleks omfatter derfor langt mer enn analoge og digitale lydkilder. Et pop- og rockmuseunn bør etter vårt syn bygge opp allsidige samlinger av gjenstander med tilknytning både til musikkprodusenter og -konsumenter. Tilknytning til et museum med en konserveringsstab med bred kompetanse på ulike materialtyper vil derfor være en styrke.»

Konsolideringen vil bety betydelige økonomiske besparelser ikke bare i det administrative og regnskapsmessige, men ikke minst i felles bruk av Folkemuseets omfattende verksted, for produksjon av både installasjoner, faste utstillinger og vandreutstillinger. Folkemuseet er også et av Norges mest moderne museer for konservering og restaurering av alle typer materialer.

Norsk folkemuseum ser en stor mulighet til, via samarbeidet med senteret for norsk populærmusikk, å nå et større publikum også til museet på Bygdøy. I samarbeidet vil også Folkemuseet få tilgang på store mengder materiale som de selv kan bruke i sine egne utstillinger som omhandler det moderne Norge.

7. Oslo er den desidert billigste løsningen.

Senteret på Schous er kalkulert til 19,5 millioner kroner. Trondheimsmodellen vil koste 30 millioner, i følge deres eget prospekt. Hovedårsaken til forskjellen er at man på Schous flytter inn i allerede eksisterende lokaler. Dessuten oppnår man altså store besparelser i samarbeidet med Norsk Folkemuseum, som nevnt i punkt 6.

I et tenkt, men allikevel reelt scenario, så vil det altså være økonomisk mulig å velge en Oslo-løsning, og samtidig ha 10.5 millinoer å bruke til rytmiske sentre i flere norske byer, for den summen Trondheimsalternativet alene vil koste. Det blir altså bedre distriktspolitikk ut av Oslo-løsningen, hvis man regner med en slik modell! I tillegg til Trondheimsprosjektet, så forventer Trondheim kommune at Staten også skal bidra økonomisk til deres Trikkestall-prosjekt (øvingslokaler og skatehall), som er kostnadsberegnet til 12 millioner.

Samtidig vet man, via deres eget prospekt til KKD, at hele Trøndelagsforsalget, som også inkluderer Rock City-prosjektet i Namsos, vil koste til sammen 72 millioner kroner!

8. Oslo har det klart største publikumspotensialet.

Dette er også spesielt poengtert i ABM utviklings utredning for Stortinget: «Et museum/opplevelsessenter skal i utgangspunktet gi et størst mulig publikum kunnskap og opplevelser. Det er åpenbart at et alternativ lokalisert til Oslo vil ha et større publikumspotensial enn de andre alternativene».

9. Kulturklyngen Akerselva/Grünerløkka.

Dette området utvikler seg nå til å bli Norges store kraftsenter for kulturindustrien. Som de 50 siste åras sterkeste kulturuttrykk så har populærmusikken omfattende betydning for alle andre kunstuttrykk. Et senter for populærmusikkulturen vil derfor ha stor betydning for utnyttelsen av synergier i hele området, og er derfor også sterkt ønsket av samtlige andre institusjoner og aktører som er i ferd med å plassere seg langs Akerselva. I Schous-kvartalet (regulert til kulturformål av kommunen) ligger potensialet til å utvikle Norges største kulturkvartal som et nasjonalt kraftsenter for kultur i Norge.

10. Nordens navle – populærmusikkvitenskapelig.

Universitetet i Oslo – UiO, har de siste 15 årene hatt det største forskningsmiljøet på populærmusikkfeltet. Som et resultat av dette ble de i fjor tildelt et større stipend fra Norsk Forskningsråd til en 5-årig utvidet forskning på populærmusikken. Dette gjør UiO til Nordens største på feltet! UiO ser nå det store potensialet i et samarbeid mellom senteret for populærmusikk, Norsk Folkemuseum og arkivet på Nasjonalbiblioteket, og har nå opprettet en nettverksgruppe på UiO som skal jobbe med en samarbeidsmodell. Kjernen består av Institutt for musikk og teater, Institutt for media og kommunikasjon og Institutt for antropologi, men inkluderer flere andre studiefelt. Potensialet i et slikt 4-kantsamarbeidet vil kunne danne et grunnlag for forskning på populærmusikkulturen og moderne samfunnsforskning generelt som kan være unikt ikke bare i Norden, men trolig i hele Europa.

Svein Bjørge er kjent som Alarm-prisens far og initativtaker til Nasjonalt opplevelsessenter for norsk populærmusikk.

---
DEL

Legg igjen et svar