Oslo avtalen

Oslo – en gullkantet avtale for Israel


På grunn av Osloavtalen har Israel opplevd en eventyrlig økonomisk vekst - på bekostning av palestinerne. Omfattende korrupsjon ble også det triste resultatet av Oslo-prosessen.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 30. mai 2020

Den israelske høyteknologiske industrien var den første som tjente på fredsprosessen. Men den israelske økonomien som den gangen nettopp hadde gjennomgått en liberaliserings- og privatiseringsprosess, hadde allerede merket betydelig vekst før fredsforhandlingene startet i Oslo.

Takket være USAs investeringer i sivil og militær industri gjennom 30 år, og frihandelsavtalene Israel inngikk med USA og med EU. For Israel var Oslo-prosessen en velstandsperiode; utenriks fordi de gjennom diplomatiet nådde frem med sine synspunkter, og innenriks fordi de opplevde økonomisk vekst.

Høy vekst

I 1995, vel ett år etter fredsavtalen i Oslo, steg israelske investeringer utenlands med 46 prosent; en vekstrate som holdt seg de tre påfølgende årene.

Inntil det hele bråstoppet tre år inn i Benjamin Netanyahus regjeringsperiode, for så igjen å stige inntil de i 2000 utgjorde syv prosent av BNP. Mellom 1993 og 1998 steg eksporten av høyteknologiske produkter årlig med 15 prosent. Takket være opphevelsen av både den andre og tredje arabiske boikotten i 1994, var det mange dører som åpnet seg. Multinasjonale selskaper som på sytti-og åtti-tallet hadde foretrukket å jobbe med arabiske stater, snudde seg nå mot Israel. Enkelte selskaper hadde allerede gjort det under press fra den amerikanske kongressen, som hadde stemt gjennom en lov som beskyttet Israel mot arabisk boikott ved at de som deltok ble ilagt sanksjoner.

På denne måten ble Israel ett av verdens tyve rikeste land, og fortsatte å tiltrekke seg investeringer fra de største multinasjonale selskapene (Intel, IBM, Motorola, Vishay, Towers Semiconducters, etc.).

Med slike investeringer hadde Israel råd til å ansette høyt kvalifiserte russiske immigranter som i steden for å bli en byrde for Israel, ble et konkurransefortrinn. Fra 1995 til 1999 steg BNP med 50 prosent, mens befolkningsveksten lå under 10 prosent.

I praksis er det våpenhandelen som har profittert på dette.

I følge handelsdepartementet har Israel tapt omtrent 40 milliarder dollar de siste førti årene på grunn av arabiske boikotter. Etter at det ble slutt på dem, har alt endret seg. Siden 1994 har mer enn tyve land opprettet diplomatiske forbindelser med den hebraiske staten, og mange er kommet til senere. Nye markeder har åpnet seg i det syd-østlige Asia, i Latin-Amerika, i Østen og andre steder. I 1994 steg eksporten til Asia med en tredjedel, til India med mer enn 50 prosent, Thailand med nesten 70 prosent. I 1995 åpnet Kina, som hadde boikottet Israel i lengre tid, sine dører for landet; Kina er som kjent ett av verdens største markeder for både sivil og militær industri.

Fredelig omstrukturering

Israel har gitt ny mening til uttrykket «omstrukturering» i fred, som tidligere innebar at militære investeringer ble overført til sivile. I praksis er det våpenhandelen som har profittert på dette.

Den forskning og utvikling som ble bedrevet i Israel og som var finansiert av USA ble en byrde, men etter Oslo-avtalen forvandlet den seg til en sektor i full blomst. På midten av nitti-tallet inngikk Israel samarbeidsavtaler innen forskning og utvikling med Russland, Tyrkia, Singapore, India, Frankrike, Ukraina og Sør-Afrika. Samarbeidet med sistnevnte var spesielt fruktbart ettersom den ene parten nettopp hadde lagt bak seg apartheid og den andre var i ferd med å påbegynne sitt apartheidsystem. Viktige handelsavtaler innen forsvar ble inngått mellom de to landene.

Korrupsjon ble det triste resultatet på Oslo-prosessen.

I mellomtiden hadde servicenæringens andel i BNP økt med 39 prosent mellom 1990 og 1994. Økninger i import og økonomisk hjelp til utlendinger som bosatte seg i Israel, ble ansett for å være positive økonomiske indikatorer som ville stimulere til investeringer på lang sikt, som nettopp er gode for økonomien i sin helhet. BNP per innbygger steg fra 12 600 dollar i 1992 til 15 600 dollar i 1995, og er antatt å ville ligge rundt 20 000 dollar i 2001!

Og til tross for den store andelen russiske immigranter, sank arbeidsledigheten fra 11,2 prosent i 1991 til 6,9 prosent i 1995; nok en positiv indikator når man tar i betraktning at Israel samtidig mottok mer enn 300 000 arbeidere fra Romania, Thailand og andre steder.

Denne økonomiske bråveksten har gitt opphavet til en ny sosial klasse som består av lærere og forretningsfolk, som i mye større grad har oppmerksomheten rettet mot det internasjonale markedet enn kontrollen av okkuperte territorier. Betydningsfulle nyrike i kontinuerlig kontakt med sine likesinnede i Vesten, som har vært overbevist om Israel bør kvitte seg med sitt dårlige okkupantrykte, fordi det skader forretningslivet. Denne gruppen har delt seg, og hver for seg samlet seg om to retninger: Den første er provestlig og ser snarere mot Europa og USA, enn østover mot de okkuperte områdene og den arabiske verden. Den andre gruppen består av folk som har brukt palestinsk arbeidskraft i sine småbedrifter, og som mener det er på tide å endre de økonomiske forbindelsene med Palestina slik at de blir stabile på lengre sikt – samtidig som de insisterer på viktigheten av at Israel opprettholder sin dominerende stilling.

Osloavtalens skyld

Av fredsprosessen og dens løfter om stabilitet, er det det siste som har vært møtt med størst interesse i de okkuperte områdene, og som har gjort det mulig å etablere et avhengighetsforhold som har hindret Israel i å måtte evakuere områdene.

Den økonomiske modellen som ble iverksatt i de okkuperte områdene under fredsprosessen var finansiert av Verdensbanken og det internasjonale samfunn. Denne modellen ble i hovedsak utarbeidet av folk i israelske og amerikanske institusjoner, og i den anledning ble det utført et utall studier som tok for seg ulike aktuelle og fremtidige aspekter ved det økonomiske forholdet mellom Israel og Palestina, og Israel og den arabiske verden.

Fredsprosessen i Oslo bidro til endringen med det slagordpregede: Dra fra Tel-Aviv til Gaza; noe som førte til at folk dro fra Tel-Aviv og bosatte seg på Gaza-stripen. Der og på Vestbredden var det et omfattende system av offentlige og hemmelige underleverandører som utnyttet billig palestinsk arbeidskraft uten at arbeiderne måtte krysse den grønne linjen for å arbeide i Israel; et system som bidro til å tilfredsstille etterspørselen i det israelske markedet.

Det israelske prosjektet forutsatte at den palestinske økonomien var fullstendig avhengig av den israelske; og førte til at alle uavhengige palestinske entreprenører forsvant. I tråd med «industripark»-modellen (ikke ulik de såkalte maquiladores på grensen mellom USA og Mexico), som ble foreslått av den israelske økonomen, Ezra Sadan, burde Israel forbedre sitt system av underleverandører ved å utvikle industrielle soner i områder med fattige og underutviklede folkeslag – overflodsholmer i et hav av fattigdom – fordi disse a priori var mer produktive og tilpasningsdyktige til den israelske industriens krav. Prosjektet var i bunn og grunn en variant av det sørafrikanske systemet med «vekstsoner».

Men for at et slikt system skulle fungere på lengre sikt, var det behov for et kompetent og lovlig palestinsk selvstyre for å sikre en myk overgang til det nye avhengighetsforholdet, og dermed unngå en ny Intifada som kunne true det økonomiske miljøet. PLO anså seg selv – med entusiasme – for å være den som kunne gjennomføre denne oppgaven for å tjene det frie markedet og for å åpne grensene mellom staten Israel og Palestina!

Det må understrekes at de palestinerne som i de påfølgende årene avslørte de ødeleggende konsekvensene av denne økonomiske politikken, mente at de ansvarlige for dette var Oslo-prosessen og PNA, samtidig som de støttet Yassir Arafat.

«Fredsøkonomi»

Mange palestinske eksperter og rådgivere knyttet seg til de israelske planene. De ble en slags ny klasse som tjente på fredsprosessen, uten å bekymre seg for hvorvidt prosessen forløp på en rettferdig og ordentlig måte. Det var flere tusen av disse VIP’ene som fikk lov til å reise relativt fritt omkring og som levde stort på en «fredsøkonomi» og en «fredsindustri» dominert av Israel og under ledelse av Verdensbanken og EU.

En svær stab av sikkerhetsfolk, funksjonærer samt deres krets av forretningsfolk hadde gode dager: Deres forretninger med israelerne var å være underleverandører av billig arbeidskraft, og å pleie kontaktene med viktige utenlandske finansorganisasjoner. Et fåtall av dem engasjerte seg i den produktive palestinske økonomien; langt de fleste så seg fornøyd med å spille en formidlerrolle mellom israelsk industri og palestinske forbrukere og arbeidskraft – fattigfolk for det meste.

Dette systemet ble konsolidert av amerikanerne og europeerne som støttet «samarbeidsprosjektet» mellom palestinerne og israelerne, mens de glemte å støtte de førstnevntes behov for et minimum av uavhengighet. Organisasjoner som det amerikanske Builders for Peace (under ledelse av daværende visepresident Al Gore), eller Den europeiske kommisjonen for handel i Middelhavsområdet, støttet primært israelsk-palestinske samarbeidsprosjekter, som økte palestinernes avhengighet vis-à-vis israelerne. De palestinere og israelere som støttet denne fremgangsmåten, var ute etter rask fortjeneste og tok ikke i betraktning hvilke konsekvenser et avhengighetsforhold til staten Israel kunne få på lengre sikt.

Det var ikke til å unngå at korrupsjonen blomstret blant dem som hadde fordeler av dette «herre-slaveforholdet». VIP’ene utviklet seg til å bli en slags «lakeier» som skulle tilfredsstille begge sider: Fremlegge «sjefenes» tilbud og imøtekomme ofrenes krav; for bare på den måten kunne de opprettholde sin funksjon overfor de overordnede.

Forholdene i Palestina har forverret seg, og Israels nakketak på lakeiene har hardnet til: Korrupsjon ble det triste resultatet på Oslo-prosessen.

Abonnement kr 195 kvartal