Orkestrets magiker

I år er det 200 år siden den franske komponisten Hector Berlioz ble født. Meningene om hans individualistiske musikk var polariserte da han levde. Og fortsatt er de delte.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 11. desember i år var det 200 år siden den franske komponisten Hector Berlioz ble født. Berlioz ble født i La Cote-Saint-André i 1803 og døde i Paris 18. mars 1869.

Etter press fra faren begynte Berlioz i 1821 å studere medisin i Paris. Etter to år hadde han fått nok og begynte ved Musikkonservatoriet, hvor han utviklet seg med stor fart. På grunn av at Berlioz’ far var motstander av å betrakte musikk som noe annet enn underholdning, forbød han sønnen å spille klaver – kun gitar og fløyte fikk han lov å øve på. I sine memoarer roser Berlioz faren for å ha reddet ham fra «klaverets vaner» og «de konvensjonelle klangenes forlokkelse» da det å måtte komponere uten klaverets hjelp gjorde ham mer original.

Ikke anerkjent

Hans første viktige verk var den «selvbiografiske» Symphonie fantastique, «Den fantastiske symfonien», med undertittel «Episoder fra et kunstnerliv». Da den ble oppført i Paris-konservatoriet 5. desember 1830, skapte den stor furore i pressen og i det franske musikklivet. Hans første opera, Benvenuto Cellini, kom i 1831 og var basert på selvbiografien til den italienske skulptøren. Premieren ble en fiasko, noe som stengte operahusene for ham. Harold i Italia (1834) ble bestilt av Niccolo Paganini, som, etter først å ha avvist verket, gav Berlioz 20 000 francs etter å ha hørt det oppført. Dette gav Berlioz mulighet til å gjøre ferdig Romeo og Julie (1839). På denne tida kom også andre store komposisjoner, som Dødsmessen (1837) og Den store begravelses- og triumfsymfonien (1840), skrevet til tiårsjubileet for julirevolusjonen i 1830, samt Sommernetter (1841).

Fra midten av 1830-tallet gikk det nedover med karrieren; musikken hans ble oppfattet som eksentrisk av et parisisk publikum som foretrakk lette og underholdende banaliteter. Han tilbrakte i stor grad åra 1842-63 på reisefot, for i utlandet ble han i større grad forstått og anerkjent som den avanserte komponisten han var.

I 1846 kom et av hans største mesterverker, Fausts fordømmelse. Deretter fulgte Te Deum (1849) og det uventet stillferdige Kristi fødsel (1854). Berlioz er opphavsmann til den lengste franske operaen noensinne, den fem timer lange Trojanerne (1856-58). Denne ble aldri satt opp komplett i hans levetid. Hans siste verk var operaen Béatrice og Bénédict (1860-62), bygd på Shakespeares Much Ado About Nothing.

De siste sju åra av hans liv var preget av sykdom, fortvilelse og bitterhet over mangel på anerkjennelse. I løpet av få år mistet han både faren, sønnen Louis, to koner, to søstre og venner.

Berlioz var en idealist med en intens personlighet og store følelsesmessige variasjoner, men med et skarpt vidd som reddet ham.

Journalist mot sin vilje

På grunn av liten anerkjennelse måtte Berlioz livnære seg som journalist, noe han hatet og følte som en ydmykelse. Det er blitt sagt at det er ironisk at han var nødt til å springe rundt og rapportere om gjøremålene til komponister som ikke engang var egnet til å pusse skoene hans. Fra 1834 skrev han både for Gazette musicale, som han også ei tid var redaktør for, og Journal des débats. I 1864, etter mer enn 30 års musikkjournalistikk, var endelig i stand til å kutte den ut for godt. Likevel er det åpenbart at han likte, og hadde evnen til, å uttrykke seg med ord. Berlioz har fått æren av å få folk til å lese om musikk. Grunnen er kanskje at han aldri er for teknisk og har en elegant, konverserende og humoristisk stil som også appellerer mennesker uten spesiell interesse for musikk. Det er ikke usannsynlig at han ville ha drevet det langt dersom han hadde egnet seg til litteraturen.

I tillegg til artiklene skrev han det musikkteoretiske verket Stor orkestreringstraktat (1834, 55), som skulle bli brukt av flere generasjoner seinere komponister, og essaysamlingene Kvelder i orkestret (1852) og A travers chant (1862). Hans memoarer ble utgitt posthumt i 1870.

Litterær innflytelse

Til forskjell fra andre komponister var Berlioz av sin far også skolert i, og hadde dermed utviklet interesse for, de litterære klassikerne. I 1827 inntraff en av mange livsendrende erfaringer da han så Shakespeares Hamlet. Selv om han ikke forstod et ord engelsk, hadde opplevelsen enorm innflytelse på alle aspekter ved hans musikk. Det han beundret mest hos Shakespeare, var at karakterene var så levende og at forfatteren hadde en frihet i forhold til klassiske aristoteliske sjangeridealer, som dominerte den franske tradisjonen og som Berlioz hadde vokst opp med. Han utviklet en lidenskap for Shakespeare og for skuespilleren som spilte Ofelia, Harriet Smithson, som han i 1833 giftet seg med.

Til sammen seks av Berlioz’ verker er bygd på Shakespeare: Romeo og Julie, Béatrice og Bénédict, Kong Lear-ouverturen, «Fantasi over Shakespeares ‘Stormen'» (siste sats av Lélio), sangen Ofelias død og Begravelsesmarsj for den siste scenen i «Hamlet». Andre litterære innflytelser er Walter Scott (Waverley– og Rob Roy-ouverturene), Thomas Moore (sangsyklusen Irland), Téophile Gautier (Sommernetter) og ikke minst Goethe (Fausts fordømmelse). I tillegg brukte han dikt av mange forfattere, blant annet Victor Hugo, i sine sanger.

Musikalsk funksjonalisme

De to viktigste forbildene for Berlioz’ stil og estetikk var Gluck og Beethoven. Glucks operareform appellerte sterkt til ham. Denne gikk ut på å la musikken tjene poesien gjennom å uttrykke situasjonene, uten å forstyrre progresjonen med ornamenter. Den samme antiformalismen og ekspresjonismen preger Beethovens seine verker.

Dette moderne idealet førte til at Berlioz fant opp sjangre ettersom han hadde behov for dem. Faust er for eksempel en «dramatisk legende», Romeo og Julie en «dramatisk symfoni», og Harold en «symfoni med bratsjsolo».

Berlioz’ musikk inkorporerer ekstreme kontraster, noe som er et typisk romantisk trekk (kontrast var for Berlioz livets essens og derfor sentralt for kunsten). Dette, sammen med at han ønsket å presse så mye variasjon som mulig inn i musikken, gjør den ofte følelsesmessig utmattende og krevende.

Berlioz er skaperen av det moderne orkestret – han krevde mange musikere, ikke for volum, men for mulighet for lydlig uttrykk og raffinement. Instrumentfarge har nemlig en viktig funksjon hos Berlioz; uansett hva man ellers mener om hans musikk, er det allmenn enighet om at han var en stor orkestrator.

Rytme og tempo er som strukturelle elementer viktigere enn melodi for Berlioz. På dette området var han også i fortroppen og representerte et brudd med fortida. (Den som mener at musikken hans mangler melodi, bør imidlertid høre «Rosens spøkelse» fra Sommernetter; vakrere musikk er vel knapt skrevet.) Disse nyskapingene ble han kritisert for i samtida, men de er med på å gjøre ham interessant i dag. 134 år etter sin død har han seiret over sine fiender.

Berlioz på plate

Berlioz-diskografien domineres fremdeles av Colin Davis’ innspillinger på Philips, gjort over en 20-års periode fra midten av 1960-tallet med diverse orkestre og solister. Davis er antakelig den fremste nålevende kjenneren og tolkeren av Berlioz’ musikk, og uten tvil den som har gjort mest for å fremme franskmannens musikk. Hans innspillinger står som referanser som alle nye tolkninger må måle seg mot. Philips har i forbindelse med jubileet gitt ut alle disse innspillingene i en boks med 24 cd-er, og den er et skattkammer for Berlioz-tilhengere. For noen år siden gikk han i gang med å spille inn Berlioz verker på nytt i direkteframførelser sammen med London symfoniorkester på dets eget plateselskap LSO Live. Mitt generelle inntrykk er at Davis’ tidligere innspillinger er å foretrekke, da de er skarpere og mer definerte.

Det er ikke kommet mange innspillinger som har kunnet utfordre Davis i åras løp. Nylig er det imidlertid kommet to innspillinger som etter min mening overgår ham, begge på Deutsche Grammophon. Marc Minkowski og Les Musiciens du Louvre har alliert seg med det fremragende Mahler kammerorkester og spilt inn en sprakende Symphonie fantastique. Det meste her er bedre enn hos rivalene. Spillet er skarpere, mer definert og briljant, og tempoet er friskere. De makter både å ha mer puls og å være lettere. Symfonien er koplet med kantaten Herminie.

Det samme kan sies om Pierre Boulez og Cleveland-orkestrets nye innspilling av Romeo og Julie. De er uhyre ekvilibristisk, med Boulez’ vanlige opptatthet av instrumentale detaljer og framdrift. Sangerne, sopranen Melanie Diener, tenoren Kenneth Tarver og bassen Denis Sedov, er eksemplariske. Romeo er her koplet med Sommernetter. Den ble opprinnelig skrevet for mezzosopran eller tenor, men på denne innspillinga har man delt oppgaven mellom de tre solistene. Både solister og orkester er nær perfekte.

Deutsche Grammophon har også gitt ut en Berlioz-boks i deres «Collector’s edition». Denne begrenser seg til ti cd-er og inneholder de sentrale orkester-, vokal- og korverkene – her er hele to cd-er egnet til Berlioz’ vakre mélodies, sanger, blant annet framført av Anne Sophie von Otter. Den inneholder også blant annet en veldig god versjon av Symphonie fantastique med Bastille-operaens orkester under Myung-Whun Chung og en frisk versjon av Sommernetter med Kiri Te Kanawa.

---
DEL

Legg igjen et svar